oss 100 kroner!
Washington har tørket støvet av sin gamle verktøykasse for å engasjere sin allierte fra den kalde krigen, Tyrkia, og gjenopplive deres døende allianse for å tjene USAs geostrategiske interesser i det raskt skiftende regionale miljøet. Dette stammer fra en erkjennelse av at uansett demoniseringen av president Recep Erdogan som en villstyring, forblir Tyrkias potensial som en «vippestat» en geopolitisk realitet.
Denne erkjennelsen følger uten tvil Washingtons motvillige erkjennelse av at det gamle dogmet om «du er med oss eller mot oss» ikke kan og ikke bør gjelde for fremvoksende land som Tyrkia – eller India, Indonesia, Brasil, osv. for den saks skyld – i en tid med avtagende amerikansk innflytelse i globale anliggender.
Tyrkias betydning for USAs globale politikk har faktisk økt kraftig i direkte proporsjon med USAs konfrontasjon med Russland. Dette er et produkt av proxy-krigen i Ukraina som startet i 2014 og har blitt til den første kretsen av amerikansk utenrikspolitikk og diplomati for tiden, når den kinesisk-russiske aksen har vokst til en kvasi-allianse og det transatlantiske alliansesystemet har kommet under press.
Likevel, i dette paradigmet, fortsetter Russland å søke et iboende, gjensidig fordelaktig partnerskap med Tyrkia i en historisk kontekst snarere enn som et resultat av det omskiftelige i det tyrkisk-amerikanske forholdet. En slik tilnærming er faktisk også fornuftig fordi Russland og Tyrkia hadde en vanskelig felles historie.
Moskvas fokus er på å sprøyte inn så mye positivt innhold som mulig i forholdet til Ankara, spesielt under sanksjonsforholdene, noe som har skapt interessegrupper på tyrkisk side og betydelig styrket Russlands «myke makt» i Anatolia. (Et lignende fenomen dukker opp overfor India også.)
Selv om Erdogan kan finne at Russland er et nyttig balanseredskap i forhold til USA, ser Moskva ingen grunn til å føle seg forstyrret av den nylige tøværet i Tyrkias forhold til USA. Muligens kan dette være en av grunnene til at president Vladimir Putin ennå ikke planlegger sitt lenge utsatte besøk til Tyrkia, selv om Erdogan har vært åpenbart ivrig etter at det skulle finne sted før hans eget kommende besøk til USA 9. mai.
Når det er sagt, kan Russland ikke annet enn å være intenst bevisst på at Tyrkia er et unikt NATO-medlemsland som virkelig søker en utvidelse av forholdet til Moskva og er forpliktet til et dynamisk partnerskap på et bredt spekter som spenner fra energi til raketter til turisme – og på samme måte har et fint balansert forhold til Iran, Russlands viktigste vestasiatiske partner.
Selvfølgelig har den personlige kjemien mellom Erdogan og Vladimir Putin vært en nøkkelfaktor her, selv om glansen er blitt noe mattere etter Tyrkias nylige avveininger med USA om Sveriges NATO-medlemskap, som er et alvorlig tilbakeslag for Russlands kjerneinteresser i Arktis, et område med dyp strategisk bekymring for Moskva ettersom det er der den russiske atombevæpnede ubåtflåten er basert.
Fra et amerikansk perspektiv er det russisk-tyrkiske samarbeidet avgjørende for sikkerheten til Svartehavsregionen, som befinner seg i stormsenteret i Ukraina-konflikten. I henhold til Montreaux-konvensjonen (1936) kontrollerer Tyrkia Dardanellene og Bosporus-stredet, og tilgangen til disse kan være en game changer for USAs ekspansjonistiske strategier for NATO for tiden. Selvfølgelig, Tyrkias stenging av Bosporus for vestlige krigsskip under de rådende krigsforholdene i Ukraina vipper styrkebalansen i Svartehavet til fordel for Russland.
Dessuten påvirker sikkerheten til Svartehavet og det østlige Middelhavet Russlands økende tilstedeværelse i Nord-Afrika, Sahel-regionen og Den sentralafrikanske republikk som helhet, som er rike på mineraler. Etter å ha lykkes med å bringe Armenia inn i den vestlige banen og fjerne den russiske fredsbevarende styrken i Nagorno-Karabakh, kan neste fase godt være et NATO-fremstøt for å legge ned den russiske basen i Armenia. Derfor er Tyrkias innflytelse i Transkaukasia potensielt også en game changer på lang sikt, der Russlands urolige muslimske republikker i Nord-Kaukasus er i Vestens geværsikte.
Generelt sett blir Tyrkia en uunnværlig deltaker i NATOs ekspedisjonsagenda «utenfor regionen», som strekker seg inn i Transkaukasia og Det kaspiske hav og videre mot Sentral-Asia og Afghanistan i en vid bue som kan bringe det vestlige alliansesystemet rett inn i Indias utvidede nabolag i en flott eurasisk pivot som går tilbake til Mackinders Heartland Theory – «Den som styrer Øst-Europa, kontrollerer Heartland, den som styrer styrer Heartland, kommanderer Verdensøya, den som styrer Verdensøya, kontrollerer verden» (1904). (Heartland, «hjertelandet» er der de eurasiske landmassene møtes, o.a.)
Mackinder hadde en tendens til å være altfor eurosentrisk, men viktigheten av det eurasiske hjertelandet har ikke bare ikke blitt mindre – hjem til de fleste av verdens gjenværende mineralressurser – men kan bare ha økt etter fremveksten av Kina som en supermakt og dets belte- og veiinitiativ.
Selv om Russland mistet sitt politiske grep over Øst-Europa på 1980-tallet, kontrollerer det fortsatt Heartland. Den tidligere amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren og uformelle Obama/Biden-rådgiveren, Zbigniew Brzezinski trakk mye på Mackinders teori i sin bok fra 1997 The Grand Chessboard hvor han skrev med stor evne til forutsigelse:
«Geopolitikk har beveget seg fra den regionale til den globale dimensjonen, med overvekt over hele det eurasiske kontinentet som det sentrale grunnlaget for global dominans. USA, en ikke-eurasisk makt, nyter nå internasjonal hegemoni, med sin makt direkte utplassert på tre periferier av det eurasiske kontinentet …. Men det er på klodens viktigste spillefelt – Eurasia – at en potensiell rival til Amerika på et tidspunkt kan oppstå».
Det er tilstrekkelig å si at Erdogans tur til Det hvite hus 9. mai, den første slike begivenhet under Biden-presidentskapet, vil bli fulgt nøye. Biden trodde han straffet Erdogan for hans uavhengige utenrikspolitikk ved å ignorere ham, men bøyer seg nå dypt siden Tyrkias samarbeid kan være en «game changer» for fremme av amerikanske interesser på en rekke spørsmål.
Det er imidlertid en annen sak at Erdogan også vil ha en ønskeliste å diskutere med Biden og er garantert være en krevende og irriterende samtalepartner. Poenget er at enhver tyrkisk-amerikansk velvilje vil bli avgrenset av fremvoksende krigsskyer i Vest-Asia utover tillitsunderskuddet i forholdet som stammer fra det mislykkede militærkuppforsøket i 2016 mot Erdogan og Pentagons påfølgende allianse med kurdiske militante i Syria, som gir næring til separatisme i Tyrkia.
Tyrkia nektet å sanksjonere Russland og har i stedet vist beredskap for en utvidelse av forholdet til Moskva. Over 6 millioner russiske turister besøkte Tyrkia i fjor. Når det gjelder store regionale og internasjonale spørsmål, er Tyrkias holdning i økende grad i strid med Washingtons.
Derfor ble ikke Tyrkia med i den USA-ledede koalisjonen som konfronterte houthiene i Rødehavet. I løpet av den siste uken ble det avslørt at Tyrkia har søkt om å delta i den internasjonale måneforskningsstasjonen initiert i fellesskap av Kina og Russland (fremfor NASAs måneutforskningsprogram kjent som Artemis.)
Igjen fordømte Tyrkia på det sterkeste det israelske luftangrepet mot den iranske ambassaden i Damaskus 1. april, mens Ankaras svar på Irans luftangrep mot Israel den 13. april ble forsinket og var i en dempet tone med den primære bekymringen den potensielle spredningen av Israels Gaza-konflikt i hele regionen, etterfulgt av frykten for at internasjonal oppmerksomhet kan flytte seg fra Gaza-tragedien.
Tyrkia er faktisk det eneste NATO-landet som nektet å støtte den USA-sponsede felleserklæringen på torsdag mot Iran på grunn av deres gjengjeldelsesangrep mot Israel.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
