Tysk politi går ekstremt langt for tida i retning av å tekke det sionistiske regimet i Israel. Mens IDF har drept rundt 40.000 mennesker i Gaza gjør tysk politi sitt ytterste for å undertrykke og hindret kritikk av folkemordet.

Det siste eksemplet er at den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis ble nektet å tale på et møte i Berlin om Palestina. Varoufakis skulle delta via videolink.

Det tyske innenriksdepartementet har utstedt et «Betätigungsverbot» mpt Varoufakis. Dette er et forbud mot enhver politisk aktivitet. Ikke bare et forbud mot å besøke Tyskland, men også fra deltakelse via Zoom.

Varoufakis spør hva slags samfunn Tyskland er blitt når regjering og politi kan gjøre noe slikt.

Her er talen Tyskland ville forby:

Tale til Palestinakongressen i Berlin

Venner,

Gratulerer, og hjertelig takk, for at dere er her, til tross for truslene, til tross for det jernkledde politiet utenfor dette lokalet, til tross for den tyske presses massive opptreden, til tross for den tyske staten, til tross for det tyske politiske systemet som demoniserer deg for å være her.

«Hvorfor en palestinsk kongress, Mr Varoufakis?», spurte en tysk journalist meg nylig? For, som Hanan Ashrawi en gang sa: «Vi kan ikke stole på at de som er brakt til taushet kan fortelle oss om deres lidelse».

I dag har Ashrawis fornuft vokst seg deprimerende sterkere: Fordi vi ikke kan stole på at de som er brakt til taushet som også blir massakrert og sultet ut kan fortelle oss om massakrene og sulten.

Men det er også en annen grunn: Fordi et stolt, anstendig folk, folket i Tyskland, ledes ned en farefull vei til et hjerteløst samfunn ved å bli tvunget til å assosiere seg med et annet folkemord utført i deres navn, med deres medvirkning.

Jeg er verken jøde eller palestiner. Men jeg er utrolig stolt over å være her blant jøder og palestinere – for å blande stemmen min for fred og universelle menneskerettigheter med jødiske stemmer for fred og universelle menneskerettigheter – med palestinske stemmer for fred og universelle menneskerettigheter. Å være sammen, her, i dag, er et bevis på at sameksistens ikke bare er mulig – men at det er her! Allerede.

«Hvorfor ikke en jødisk kongress, herr Varoufakis?», spurte den samme tyske journalisten meg, og innbilte seg at han var smart. Jeg tok godt imot spørsmålet hans.

For hvis en enkelt jøde blir truet, hvor som helst, bare fordi hun eller han er jøde, skal jeg bære Davidsstjernen på jakkeslaget og tilby min solidaritet – uansett hva det koster, hva det måtte koste.

Så la oss være klare: Hvis jøder var under angrep, hvor som helst i verden, ville jeg være den første til å søke om en jødisk kongress for å registrere vår solidaritet.

På samme måte, når palestinere blir massakrert fordi de er palestinere – under et dogme om at for å være døde og palestinere må de ha vært … Hamas – skal jeg bære min keffiyeh og tilby min solidaritet uansett hva det koster, hva det måtte koste.

Universelle menneskerettigheter er enten universelle eller så betyr de ingenting.

Med dette i tankene svarte jeg på den tyske journalistens spørsmål med noen av mine egne:

• Er 2 millioner israelske jøder, som ble kastet ut av hjemmene sine og inn i et friluftsfengsel for 80 år siden, fortsatt holdt i det friluftsfengselet, uten tilgang til omverdenen, med minimalt med mat og vann, ingen sjanse for en normal livet, å reise hvor som helst, mens de ble bombet med jevne mellomrom i disse 80 årene? Nei.
• Blir israelske jøder sultet med vilje av en okkupasjonshær, og barna deres vrir seg på gulvet og skriker av sult? Nei.
• Er det tusenvis av jødiske skadde barn, ingen overlevende foreldre som kryper gjennom ruinene til det som pleide å være deres hjem? Nei.
• Blir israelske jøder bombet av verdens mest sofistikerte fly og bomber i dag? Nei.
• Erfarer israelske jøder fullstendig økocid av det lille landet de fortsatt kan kalle sitt eget, ikke ett tre igjen å søke skygge under eller hvis frukt man kan smake? Nei.
• Blir israelske jødiske barn drept av snikskyttere i dag etter ordre fra et medlemsland av FN? Nei.
• Blir israelske jøder drevet ut av hjemmene sine av væpnede gjenger i dag? Nei.
• Kjemper Israel for sin eksistens i dag? Nei.

Hvis svaret på noen av disse spørsmålene var ja, ville jeg deltatt på en jødisk solidaritetskongress i dag.

Venner,

I dag ville vi ha elsket å ha en anstendig, demokratisk, gjensidig respektfull debatt om hvordan vi kan bringe fred og universelle menneskerettigheter for alle, jøder og palestinere, beduiner og kristne, fra Jordanelven til Middelhavet med mennesker som tenker annerledes til oss.

Dessverre har hele det tyske politiske systemet besluttet å ikke tillate dette. I en felles uttalelse som inkluderer ikke bare CDU-CSU eller FDP, men også SPD, De Grønne og, bemerkelsesverdig nok, to ledere av Die Linke, gikk Tysklands politiske spekter sammen for å sørge for at en slik sivilisert debatt, der vi kan være uenige, aldri skal finne sted i Tyskland.

Jeg sier til dem: Dere vil bringe oss til taushet. Å forby oss. For å demonisere oss. For å anklage oss. Dere lar oss derfor ikke ha noe annet valg enn å møte deres latterlige anklager med våre egne rasjonelle anklager. Dere valgte dette. Ikke vi.

• Dere anklager oss for antisemittisk hat
  • Vi anklager dere for å være antisemittens beste venner ved å sidestille Israels rett til å begå krigsforbrytelser med israelske jøders rett til å forsvare seg selv.
• Dere anklager oss for å støtte terrorisme.
  • Vi anklager dere for å sette likhetstegn mellom legitim motstand mot en apartheidstat med grusomheter mot sivile som jeg alltid har og alltid vil fordømme, hvem enn som begår dem – palestinere, jødiske bosettere, min egen familie, hvem som helst.
  • Vi anklager dere for ikke å anerkjenne Gazas befolknings plikt til å rive muren til det åpne fengselet de har vært innelukket i i 80 år – og for å sidestille denne handlingen med å rive skammuren – som ikke er mer forsvarlig enn Berlinmuren var – med terrorhandlinger.
• Der anklager oss for å bagatellisere Hamas’ 7. oktober-terror.
  • Vi anklager dere for å bagatellisere de 80 årene med Israels etniske rensing av palestinere og oppføringen av et jernkledd apartheidsystem over hele Israel-Palestina.
  • Vi anklager dere for å bagatellisere Netanyahus langsiktige støtte til Hamas som et middel til å ødelegge totatsløsningen som du hevder å støtte.
  • Vi anklager dere for å bagatellisere den enestående terroren utløst av den israelske hæren på folket i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem.
• Dere anklager arrangørene av dagens kongress for at vi er, og jeg siterer, «ikke interessert i å snakke om muligheter for fredelig sameksistens i Midtøsten på bakgrunn av krigen i Gaza». Er dere seriøse? Har dere mistet vettet?
  • Vi anklager dere for å støtte en tysk stat som, etter USA, er den største leverandøren av våpnene som Netanyahu-regjeringen bruker til å massakrere palestinere som del av en stor plan for å gjøre en tostatsløsning, og fredelig sameksistens mellom jøder og Palestinere, umulig.
  • Vi anklager dere for aldri å svare på det relevante spørsmålet som enhver tysker må svare på: Hvor mye palestinsk blod må flyte før deres berettigede skyldfølelse over Holocaust vaskes bort?

Så la oss være klare: Vi er her, i Berlin, med vår palestinske kongress fordi, i motsetning til det tyske politiske systemet og tyske medier, fordømmer vi folkemord og krigsforbrytelser uavhengig av hvem som begår dem. Fordi vi er imot apartheid i landet Israel-Palestina uansett hvem som har overtaket – akkurat som vi motarbeidet apartheid i det amerikanske sør eller i Sør-Afrika. Fordi vi står for universelle menneskerettigheter, frihet og likhet blant jøder, palestinere, beduiner og kristne i det gamle Palestina-landet.

Og slik at vi er enda klarere på spørsmålene, legitime og ondartede, som vi alltid må være klare til å svare på:

Fordømmer jeg Hamas’ grusomheter?

Jeg fordømmer hver eneste grusomhet, hvem enn som er gjerningsmannen eller offeret. Det jeg ikke fordømmer er væpnet motstand mot et apartheidsystem utformet som en del av et saktebrennende, men ubønnhørlig etnisk rensingsprogram. Sagt på en annen måte, fordømmer jeg hvert angrep på sivile, samtidig som jeg hedrer alle som risikerer livet for å RIVE MUREN.

Er ikke Israel engasjert i en krig for sin eksistens?

Nei det er ikke. Israel er en atombevæpnet stat med kanskje den mest teknologisk avanserte hæren i verden og har den amerikanske militærmaskinen i ryggen. Det er ingen symmetri med Hamas, en gruppe som kan forårsake alvorlig skade på israelere, men som ikke har noen som helst kapasitet til å beseire Israels militære, eller til og med forhindre Israel i å fortsette å gjennomføre det langsomme folkemordet på palestinere under apartheidsystemet som er blitt reist med langvarig støtte fra USA og EU.

Er ikke israelere berettiget til å frykte at Hamas ønsker å utrydde dem ?

Selvfølgelig er de det! Jøder har lidd et Holocaust som ble innledet med pogromer og en dyptliggende antisemittisme som gjennomsyret Europa og Amerika i århundrer. Det er helt naturlig at israelere lever i frykt for en ny pogrom hvis den israelske hæren klapper sammen. Men ved å påtvinge sine naboer apartheid, ved å behandle dem som undermennesker, fyrer den israelske staten opp antisemittismens ild, styrker palestinere og israelere som bare ønsker å utslette hverandre og til slutt bidrar til den forferdelige usikkerheten. konsumerer jøder i Israel og diasporaen. Apartheid mot palestinerne er israelernes verste selvforsvar.

Hva med antisemittisme?

Det er alltid en klar og tilstedeværende fare. Og det må utryddes, spesielt blant rekkene til Global Venstre og palestinerne som kjemper for palestinske sivile friheter – over hele verden.

Hvorfor forfølger ikke palestinerne sine mål med fredelige midler?

De gjorde. PLO anerkjente Israel og ga avkall på væpnet kamp. Og hva fikk de for det? Absolutt ydmykelse og systematisk etnisk rensing. Det var det som næret Hamas og løftet det opp for mange palestinere som det eneste alternativet til et sakte folkemord under Israels apartheid.

Hva bør gjøres nå? Hva kan bringe fred til Israel-Palestina?

• En umiddelbar våpenhvile.
• Frigivelsen av alle gisler: Hamas og de tusener som holdes av Israel.
• En fredsprosess, under FN, støttet av en forpliktelse fra Det internasjonale samfunnet om å få slutt på apartheid og å sikre like borgerlige friheter for alle.
• Når det gjelder hva som må erstatte apartheid, er det opp til israelere og palestinere å bestemme mellom 2-statsløsningen og løsningen av en enkelt føderal sekulær stat.

Venner,

Vi er her fordi hevn er en lat form for sorg.

Vi er her for ikke å fremme hevn, men fred og sameksistens over hele Israel-Palestina.

Vi er her for å fortelle tyske demokrater, inkludert våre tidligere kamerater i Die Linke, at de har dekket seg i skam lenge nok – at to urett ikke gjør én rett – at det å la Israel slippe unna med krigsforbrytelser ikke kommer til å bedre arven fra Tysklands forbrytelser mot det jødiske folk.

Utover dagens kongress har vi en plikt, i Tyskland, til å endre samtalen. Vi har en plikt til å overtale det store flertallet av anstendige tyskere der ute om at universelle menneskerettigheter er det som betyr noe. That Never Again betyr Aldri igjen. For alle, jøder, palestinere, ukrainere, russiske, jemenittiske, sudanesere, rwandiske – for alle, overalt.

I denne sammenheng er jeg glad for å kunngjøre at DiEM25s tyske politiske parti MERA25 vil være på stemmeseddelen i valget til Europaparlamentet i juni – for å søke stemmen til tyske humanister som ønsker et medlem av Europaparlamentet som representerer Tyskland og roper ut EUs medvirkning til folkemord – en medvirkning som er Europas største gave til antisemittene i og utenfor Europa.

Jeg hilser dere alle og foreslår at vi aldri glemmer at ingen av oss er fri hvis en av oss er i lenker.