oss 100 kroner!
Bokomtale: Erika Fatlands «Grensen».
Når er en reiseskildring mer enn en reiseskildring? Som når den brukes til å styrke fordommer og fiendskap mot «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Det var kanskje ikke hensikten med Erika Fatlands «Grensen. En reise rundt Russland» (2017). Men det er en virkning av den. Og det skyldes det jeg oppfatter som fordommer hun har. Fordommer grunnet den negative indoktrineringen vi blir utsatt for i Norge, om nettopp «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Det er mye bra å si om boka, som grundig forarbeid, der den lange og til dels strabasiøse reisen danner basisen. Dernest synes Fatland å ha gode sosiale evner, som når det gjelder å få folk i tale uansett hvor hun befinner seg. Så i en viss henseende er det kun en reiseskildring.
Men når man ser bort fra dette går boka ut på, for å sette det på spissen, å ta opp hvilke problemer Russland har skapt for sine naboland, altså ikke hvilke problemer nabolandene, eller andre, har skapt for Russland. Og til slutt sier Fatland noe om hvilke dører som åpner seg i Norge for en forfatter som går inn for et sånt prosjekt.
«Takken går dernest til de norske stiftelsene og foreningene som gjorde det økonomisk mulig å skrive denne boka (…) Det hadde ikke vært mulig å vie så mye tid til dette prosjektet, hadde det ikke vært for det treårige arbeidsstipendet fra Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening, som ga trygghet i en uforutsigbar frilanshverdag».
«Den omfangsrike researchen hadde ikke latt seg gjennomføre uten den generøse støtten fra Fritt Ord. Ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen ble gjort mulig gjennom støtte også fra Bergesenstiftelsen».
«Skrivingen av boken har gått betraktelig lettere takket være det entusiastiske teamet ved Passa Porta, det internasjonale litteraturhuset i Brüssel (der også NATO og EU har hovedkvarter, min bemerkning), som tilbød meg et to måneder langt skriveopphold i deres forfatterleilighet våren 2017. En stor takk også til Bergmansgårdarna for det fem uker lange skriveoppholdet på Fårö sommeren 2017, under innspurten» (side 605 og 606).
Hadde Fatland blitt traktert på denne måten hvis hun i stedet hadde gått inn for å vise hvilke problemer naboland som Norge har skapt for Russland? Eller hvilke problemer NATO har skapt for Russland? Og hadde NATO-medier som VG i så fall gitt boka like god omtale?
«For tre år siden gjorde hun suksess med «Sovjetistan», en bok fra de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan.
Nå har Erika Fatland tatt for seg verdens lengste grense, de mer enn 60.000 kilometerne rundt hele det enorme russiske riket. Det er blitt en reise gjennom 14 land på 259 dager: Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og altså Norge. Sleng i tillegg på Nordøstpassasjen, og de fleste vil tenke som meg at dette er et fullstendig halsbrekkende prosjekt.
Men Erika Fatland lander fjellstøtt på begge beina, og resultatet er bok som gir et ganske enestående innblikk i land, kulturer og regimer med én ting til felles: Nærheten til det noen ganger truende og ofte uforutsigbare nabolandet Russland» (VG 27. oktober 2017).
Som jeg sa innledningsvis, er jeg mye enig med VG i dette. Men VG gikk ikke inn på de problematiske sidene ved boka. For en god del av boka dreier seg om oppsummering av landenes historie. For det første syns jeg det meste av det er unødvendig i en bok som markedsføres som reiseskildring. Sånn sett har boka blitt altfor lang. For det andre er historiene til dels svært tendensiøse.
Jeg begynner med Nord-Korea, «familieslakteriet» som Fatland kaller landet, der hennes reise også begynte. På side 61 skriver hun:
«I 1945 ble halvøya delt mellom krigens seierherrer, USA og Sovjetunionen. Stalin trengte en lojal, lokal leder i den nye vasallstaten, og valget falt på Kim Il-Sung».
Her lener Fatland seg på ‘fastfood-historie’ eller ‘NATO-sertifisert’ historieskrivning. For det første var det USA som forårsaket delingen, fordi de ikke aksepterte det sjølstyret over hele Korea som var noenlunde etablert da USA etter andre verdenskrig ankom og deretter okkuperte Korea fra sør, nesten tre uker etter Sovjetunionen, som kom inn fra nord.
For det andre var det USA som installerte en vasall, i sør, den brutale diktatoren Syngman Rhee, som hadde levd i eksil i USA i 25 år. Hans vanstyre førte til borgerkrig innad i sør, samt krigshandlinger mellom sør og nord fra 1948.
I Norge er det vanlig å si at Korea-krigen begynte 25. juni 1950, med Nord-Koreas overfall på Sør-Korea. Men det er mest av alt en vestlig propagandamyte, som skal gi Nord-Korea skylda for det hele. Det kan lignes med å si at krigen i Ukraina begynte med Russlands invasjon i 2022, når den i virkeligheten hadde pågått siden 2014, som en blanding av borgerkrig og stedfortrederkrig mellom Russland og NATO.
Sovjetunionen var også opptatt av å ha innflytelse på Korea, men ønsket å bygge forholdet på det nevnte koreanske sjølstyret over hele Korea som USA ikke aksepterte fordi USA mente det var for Kina-vennlig.
«Verdens verste diktatur» er en gjenganger blant alle de negative karakteristikkene Fatland bruker om Nord-Korea. Men det at landet har blitt så autoritært skyldes kriger som de facto har pågått i over 75 år. Og fattigdommen skyldes for det meste sanksjoner som USA har tatt initiativet til, mens landets atomvåpen er til forsvar mot nettopp USA og USAs marionettregime i sør. Dette omtales ikke av Fatland, som heller ikke har fått med seg at Nord-Koreas til del primitive landbruk skyldes nettopp sanksjoner.
På side 83 anklager Fatland en nord-koreansk guide for løgn. Dette gjør hun dessuten på en arrogant måte, siden hun så sterkt insisterer på å kjenne Nord-Koreas historie bedre enn den nord-koreanske guiden.
Denne type arroganse eller hovmod er noe vi kjenner igjen fra kolonialismen. Og det var som kjent kolonimakter som dannet NATO og EU. Nå har Norge i 75 år vært alliert med disse kolonimaktene. Slik har denne mentaliteten også blitt vanlig også i Norge, samt nødvendig for å gjøre karriere som politiker. Til dels også som forfatter.
Det å reise hjelper altså ikke nødvendigvis som ‘medisin’ mot fordommer. For USA var, som den nord-koreanske guiden sa, sterkt medvirkende til Korea-krigen som (offisielt) startet i 1950 og som aldri har blitt avsluttet.
Fordomsfull er Fatland til del også om Kina og andre land. Men ikke på langt nær så mye.
Når Fatland ankommer Ukraina er det igjen åpenbart hvor mye hun baserer seg på ‘NATO-sertifisert’ historie, fastfood-historie. Det faktum at USA var delaktig i Oransjerevolusjonen i 2004 og kuppet mot Janukovitsj i 2014 blir hovmodig avfeid som en konspirasjonsteori (side 242 og 358). Hun er også nær ved å hvitvaske ukrainske fascister for mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, da over 40 ‘pro-russere’ mistet livet, noen fordi de ble skutt under forsøk på å komme seg ut av et brennende fagforeningshus.
På side 386 hevder Fatland at gjenforeningen mellom Krim og Russland har bragt «lite godt med seg». Men hvorfor er da de fleste på Krim fornøyde med gjenforeningen?
Antall turister til Krim har sunket med to millioner i året, hevder Fatland. Kan det i så fall ha noe med at vestlige myndigheter advarer mot å reise dit, at Norge og andre NATO/EU-land ikke tilbyr reiseforsikring hvis man ønsker seg til Krim?
Erika Fatland avslutter sin reise i Norge, der det er tid for oppsummering:
«Ingen av landene jeg hadde besøkt, var uten sår eller arr som følge av naboskapet med Russland (…) Det russiske imperiet ble så stort nettopp fordi den til enhver tid sittende hersker grep alle muligheter som bød seg til å utvide grensen, koste hva det koste ville, og sjelden vek unna brutalitet, skittent spill eller nok en krig» (side 598/599).
For det første er det ikke sant at Russland har grepet «alle muligheter som bød seg til å utvide grensen». For i så fall hadde Russland tatt hele Finland og Korea i 1945 og blitt værende i Finnmark etter å ha drevet Hitlers okkupasjonshær sørover. I så fall hadde Russland også tatt hele Georgia i 2008 og større deler av Ukraina i 2014. Dette for å nevne noen eksempler.
For det andre ‘glemmer’ Fatland at Russlands fremste rivaler, de europeiske kolonimaktene, de som seinere dannet NATO og EU, på minst like brutalt vis underla seg hele Amerika og Australia, samt store deler av Asia, Afrika og Midtøsten på det meste.
«Russlands grense, slik den her er beskrevet, vil antagelig snart være historie. Kanskje vil den bli lengre før den på ny blir kortere, lik en buktende slanges dødskamp, men på sikt er det vanskelig å se hvordan Russland (…) kan fortsette å eksistere som et sammenhengede hele».
Dette skrev altså Erika Fatland i 2017, på side 600. Håper hun nå at USA/NATO/EU skal lykkes med å gjøre det hun mener er uunngåelig?
I alle fall spiller Fatland her rett inn i det som siden 1990-tallet har vært en målsetning for vestlige strateger på høyt nivå, nemlig at Russland bør stykkes opp i ‘småbiter’, som USA/NATO/EU bidro til med i Jugoslavia på 1990-tallet. Det er en ide som også nordmenn arbeider for. Og en av dem frekventerer Stortinget.
Jeg håper at jeg har vist at denne boka er mer enn en reiseskildring.
Noen av mine kilder når det gjelder Nord-Korea:
Kapittel 5 i «Killing Hope» av William Blum: https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
«Immovable object» av A. B. Aabams: https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300
Min egen artikkelserie om «Det urokkelige regimet» er basert på blant annet disse bøkene. https://steigan.no/2022/06/nord-korea-det-urokkelige-regimet-del-1-1945-1950/
Svenske Proletaren har også mye bra om Nord-Korea: https://proletaren.se/tags/nordkorea
