oss 100 kroner!
Av Pål Steigan, opprinnelig publisert 2. mai 2022. Nyutgitt.
2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig. Men hva sa mediene – og hvor var venstresida?
Et planlagt massemord
De første kaotiske timene etter at brannen startet, var det motstridende meldinger om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak. Men røyken lettet fort. Det tok svært kort tid før hovedlinjene i hendelsen ble klarlagt. Det var nazistiske bøller som sto bak. Lederne var knyttet til Høyresektoren og det fascistiske regjeringspartiet Svoboda. (Svoboda ledes av Oleh Tyahnybok, som har blitt aktivt støttet av USAs viseutenriksminister og posert på bilder med henne.) Det er også klarlagt at krefter i politiet og brannvesenet var involvert. Brannvesenet rykket ikke ut da de skulle og politiet hjalp morderne. Massedrapet ble gjennomført av folk med samme naziideologi som Anders Behring Breivik, og massakren var i omfang og antall drepte på nivå med Utøya. Forskjellen var at i Odessa var det politiske partier med tilknytning til kuppregjeringa i Kiev som sto bak, altså en velorganisert nazistisk bevegelse.
Det er godt kjent i Ukraina hvem morderne var, men de er aldri blitt straffet. Dette var den pogromen som mer enn noe annet gjorde at det russiske mindretallet i Ukraina med god grunn fryktet for sine liv. Dette førte til opprøret og etableringa av folkerepublikkene i Donbass og den åtte år lange «anti-terror»-operasjonen som først Porosjenko og så Zelenskij har ført mot innbyggerne i utbryterrepublikkene.
Kimene til krigen i Ukraina finner vi i det planlagte massemordet i Odessa.
Men hvor var mediene?
En skulle ha trodd at en så alvorlig forbrytelse både ville ha fått stor mediedekning og at den ville ha blitt fordømt i kraftige ordelag. Mediedekninga var oppsiktsvekkende liten, og fordømmelsene har uteblitt.
Aftenposten hadde en nyhetsartikkel 3. mai og en oppfølging fra NTB samme dag der EUs utenrikssjef Catherine Ashton ble sitert:
Men jeg har ikke funnet noen medier som har forsøkt å finne ut hva som skjedde med den uavhengige etterforskninga som Catherine Ashton annonserte. Og i følge Aftenpostens database på nett kom det aldri noen fordømmelse av massakren på redaksjonell plass. NRK er en sak for seg. Odessa-massakren ble omtalt i et par korte nyhetsinnslag. Det første av dem ble sendt i Kveldsnytt 2. mai og er absolutt severdig. Det etterlater liten tvil om at nazistene var ansvarlige for mordbrannen.
Deretter kom det et selsomt innslag i Lørdagsrevyen 3. mai med Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva, som etter beste evne klarte å prate seg bort fra spørsmålet om ansvaret for massakren. Men det mest skandaløse var at samme dag, sendte NRK dette koseintervjuet med Dmitro Jarosh, lederen for Høyresektoren. Dagen før hadde denne mannens tilhengere brent inne og slaktet ned forsvarsløse mennesker i fagforeningsbygningen i Odessa. Steinfeld stilte ikke ett kritisk spørsmål, men ler og koser seg sammen med nazisten.
Hva gjorde Klassekampen?
Vi har gått gjennom Klassekampen fra 2. mai til 21. mai 2014. 5. mai hadde avisa en nyhetsartikkel som refererte tragedien basert på BBC, The Guardian og NTB. Avisa følger opp med en egen nyhetssak dagen etter som blant annet omtaler hendelsene i Odessa. 7. mai kommer avisas første (og eneste) egenproduserte artikkel med Odessa-massakren som hovedtema. Artikkelen etterlater ingen tvil om at nazistene sto bak massedrapet. Så nevnes Odessa-massakren i en setning 9. mai. Og det er det.
Ifølge Klassekampens egne nettsider er Odessa-massakren ikke omtalt på lederplass eller i noen redaksjonell kommentar i perioden mai til oktober 2014.
Hva med Rødt?
Partiet Rødt er jo kjent som et anti-fascistisk og frittalende parti. Når forsvarsløse mennesker brennes inne i Fagforeningenes hus i Odessa, skulle man vente et kraftfullt engasjement. Men det vi finner på Rødts egne nettsider er en nokså tam uttalelse om Ukraina der Odessa-massakren er omtalt slik:
Utviklinga viser hvor farlig det er at nazipartiet Svoboda har fått lederen av sikkerhetsrådet og at nestlederen er fra «Høyre sektor». Det var «Høyre Sektor» som stod i spissen for massedrapet på pro-russiske demonstranter i Fagforeningenes hus i Odessa nylig.
Ifølge bloggen til partileder Bjørnar Moxnes skrev han aldri noe om Odessa-massakren mellom mai og oktober i 2014, og knapt noe om Ukraina i det hele tatt. Derimot engasjerte daværende nestleder Marielle Leraand seg i Ukraina-spørsmålet og skrev en rekke artikler.
Og vi kan også spørre om de tidligere lederne av Rød Valgallianse, som har vært svært så aktive etter 24. februar 2022, Torstein Dahle og Jørn Magdahl, om de noensinne engasjerte seg mot pogromen i Odessa eller framveksten av nazismen i Ukraina i det hele tatt. Gjorde dere det, Dahle og Magdahl?
Den nåværende ledelsen i Rødt begynte ikke å interessere seg for Ukraina før Russlands folkerettsstridige invasjon i februar 2022. Partiet har aldri vært opptatt av å bekjempe rasismen eller nazismen i Ukraina.
Hva kommer det av?
At de profesjonelle liberalerne i Civita og Minerva holder kjeft om nazistisk terror er strengt tatt ikke så overraskende. Det har lenge skint gjennom at de bare er opptatt av å skrive og snakke om menneskerettigheter når det tjener en vestlig imperialistisk agenda. Vestens massive brudd på menneskerettighetene, enten historisk i Indo-Kina, eller de seinere åra i Jugoslavia, Irak, Libya og Syria interesserer de seg ikke for. Så hvorfor skulle de bry seg om nazismens framvekst under Vestens beskyttelse i Ukraina?
Les: Ukraina og den liberale intelligensiaens fallitt
Når det gjelder «venstresida» har vi ingen fullstendig forklaring på den slående passiviteten. Men vi vil sette fram en tese om at venstresidas passivitet og unnlatelsessynder kommer av at USA har lykkes med sin narrativ. USAs «fargerevolusjoner», som Euromaidan er et skoleeksempel på, er «carefully designed to suck the twelve-year old listener into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt. De narrativene som bygges opp er slik at de går rett hjem hos den liberale, «progressive» middelklassen. Tilsynelatende slåss man mot oligarker og for frihet, og man bruker internett og sosiale medier og er moderne og kule.
Hillary Clintons «smart power»
Denne strategien har et navn, nemlig «smart power», og den ble offisiell amerikansk politikk da Hillary Clinton tok over som utenriksminister i USA. Suzanne Nossel (State Department, Council of Foreign Relations osv.) skrev en artikkel om denne strategien i Foreign Affairs i 2004 der hun blant annet argumenterte slik:
Gjenreisingen av en ekte forpliktelse til å spre frihet og liberalisme, vil forene progressive i kampen mot terrorister og banditter. Mens liberal internasjonalisme kan overvinne isolasjonismen til det anti–imperialistiske venstre (eksemplifisert ved sitt forsvar av irakisk suverenitet før krigen), kan krigen mot terrorisme overvinne aversjonen mot retten til humanitære bestrebelser.
Denne «liberale internasjonalismen» er en rehabilitering av den retorikken som ble brukt under Bill Clinton, og som Suzanne Nossel skriver, står den ikke i motsetning til militær intervensjon. Hun mener derimot at «soft power» og militær makt skal støtte og utfylle hverandre. Målet er det samme som under George W. Bush, men retorikken, enkelte av metodene, og ikke minst narrativen, er annerledes. Under den «liberale internasjonalismen» støtter CIA diverse NGOer som angivelig kjemper for demokrati, likestilling, kvinners og homofiles rettigheter, og hva det måtte være (Pussy Riot), for å skape et stort nok momentum til å begynne å destabilisere det samfunnet man vil skaffe seg kontroll over.
Og hvordan påvirker det en småborgelig-liberal venstreside? I tilfellet Ukraina har venstresida åpenbart latt seg forføre av frihetsfrasene og fortellingene rundt Euromaidan, så til de grader at man ikke reagerte på det USA-støttede statskuppet som brakte nazister inn i en europeisk regjering for første gang siden 1945. Så forført ble man at selv massedrapet i Odessa ikke utløste så mye som en løpeseddel eller en demonstrasjon i Norge. Det var heller aldri noen protester mot Kievjuntaens bruk av tanks, bombefly og raketter mot sivile i Øst-Ukraina. Et typisk eksempel på en som har latt seg forføre av denne narrativen er Slavoj Žižek, som skrev en panegyrisk hyllest til «heltene på Maidan», etter statskuppet, men rett før massakren i Odessa. (Trykt i Klassekampen 21. juni 2014.)
Derimot er det ganske spesielt at Holocaust-senteret har holdt kjeft når holocausttilhengere driver sine myrderier under nazifaner. Vi har gjentatte ganger rettet skriftlige henvendelser til ledelsen og enkeltforskere ved HL-senteret om hvorfor de aldri har skrevet noe om den aggressive framveksten av nazisme i Ukraina, men har aldri fått noe svar. Vi skal ikke spekulere i hva det kommer av.
Les: Hagtvet, HL-senteret og fascismen i Ukraina
Kunne den tragiske krigen vi nå ser i Ukraina vært unngått hvis de russisktalende ukrainerene som ble utsatt for rasistisk terror i 2014 hadde fått Vestens, de liberales og venstresidas støtte? Ville de ha følt seg trygge nok dersom forbryterne hadde blitt tatt den gangen og ropene om å «brenne coloradobiller» hadde blitt fordømt og tatt et oppgjør med? Ville de ha turt å satse på ei framtid i Ukraina hvis ikke Vesten med USA i spissen så åpenlyst hadde samarbeidet med ukrainske nazister?
Det er det umulig å svare på. Men det vi vet er at frøene til dagens krig ble sådd i Odessa 2. mai 2014. Og vi vet at sjøl om det er åtte år for seint, kan det fortsatt tas et oppgjør med massemorderne.
Vil det skje?
Det vi vet er at Ukrainas regjering har innført portforbud i Odessa nettopp denne dagen, sannsynligvis for å unngå å bli minnet om denne massakren.
Les: Curfew for Anniversary of Odessa Massacre That Sparked Rebellion
Se:
