oss 100 kroner!
Sjefen for Folkets bank i Kina, Pan Gongsheng, sa til Boao Forum for Asia i forrige uke at etablerte internasjonale institusjoner trenger reformer. Han appellerte også til sentralbanktjenestemenn fra Indonesia, Singapore og Mongolia om å samordne innsatsen for å gjenspeile vekten til asiatiske land og fremvoksende markeder.
Kinas sentralbanksjef har bekreftet Beijings ønske om å ha mer å si i det internasjonale finanssystemet for å matche dets økonomiske dyktighet, samtidig som han etterlyser en regional monetær mekanisme og forbedret bilateralt samarbeid.
En dag tidligere hadde IMFs administrerende direktør Kristalina Georgieva besøkt Kinas sentralbank i Beijing, hvor hun diskuterte IMFs kvotereformer med Pan.
Kina har 6,09 prosent stemmerett i det Washington-baserte fondet, langt lavere enn USAs andel på 16,5 prosent, som faktisk gir dem vetorett ved store avgjørelser i IMF som krever at 85 prosent er for et forslag som skal godkjennes.
Kinas kvote er langt lavere enn Kinas andel av den globale økonomiske produksjonen, som ligger på rundt 18 prosent.
«Kvotereformen er avgjørende for IMFs styringsrepresentasjon og legitimitet», sa Pan til et panel om asiatisk finansiell stabilitet.
Fondet avsluttet sin siste runde med kvotegjennomganger i desember, men det er ikke tatt beslutning om noen justert fordeling.
Ifølge president Xi Jinpings visjon om Kina som finansiell supermakt som ble rullet ut på den sentrale finansarbeidskonferanse i oktober ville en del av det være å øke vekten til verdens nest største økonomi i internasjonal finans.
Kina fører en politikk langs to akser overfor IMF. På den ene sida bygger Kina sammen med Russland og de andre partnerne i BRICS-10 opp parallelle internasjonale finansinstitusjoner som kan erstatte både Verdensbanken og IMF og på den andre sida krever Kina reformer i IMF og gjør det på en slik måte at også de andre sterke økonomiene i Asia kan være med på laget.
USA på sin side vil holde krampaktig fast på sin de facto vetorett, vel vitende om at hele Bretton Woods-systemet som etablerte USAs økonomiske hegemoni etter annen verdenskrig er i ferd med å rase sammen.
