oss 100 kroner!
I et brev til Joe Biden advarte amerikanske etterretningsveteraner presidenten om at Frankrike kan komme til å lede det amerikanske folket nedover en vei mot en atomkonflikt som avgjort ikke er i det amerikanske folkets – eller menneskehetens interesse. George Chabert skriver her at de tar feil. Han mener Emmanuel Macrons uttalelser må oppfattes på en annen måte.
Etterretningsveteraner i USA: Den franske veien til atomkrig
Den 7. februar, etter å ha henvist til Charles de Gaulle, sa den franske presidenten at en “nytenkning av multilateralisme” var nødvendig: “Vår sikkerhet avhenger av vår evne til å handle mer selvstendig”. 26. februar gjentok presidenten at det det dreide seg om i Ukraina var europeernes evne til å definere sin egen kollektive sikkerhet, og mente at det ikke fantes noen rød linje i europeerne støtte av Ukraina. 15. mars, kom erklæringen som vekket enda sterkere reaksjoner: Frankrike vurderte å sende bakkestyrker til Ukraina. USA, Tyskland, Storbritannia, Spania, Portugal, Italia og sist Latvia var raskt ute med å understreke at de ikke ville delta i krigen med bakkestyrker, og mange analytikere, både i Europa og i USA, advarte mot en farlig eskalering som kunne føre til en tredje verdenskrig.
Men det blir ingen eskalering. Uten de vernepliktsarméene som kunne mobiliseres under den kalde krigen, er de europeiske hærene i dag sterkt underbemannet. NATO er dessuten blitt omformet for ekspedisjonskrig, stort sett mot tidligere kolonier og protektorater og alltid mot svakere motstander. I den bakkekrigen som utkjempes i Ukraina mot en likeverdig motstander ville NATO-styrkene være sjanseløse, ikke minst på grunn av logistikken da Ukraina er det nest størst landet I Europa.
Det blir derfor ingen tredje verdenskrig. NATO har lite å kjempe med og har heller ingen reell grunn til å krige mot Russland. Russland, på sin side, har heller ingen grunn til å invadere Europa. Så hvordan skal den franske presidentens uttalelse om å sende soldater til Ukraina tolkes, nå som krigen nærmer seg slutten? Nøkkelen er i det Charles de Gaulle kalte “le grand dessein”, den store planen om å på nytt forankre Frankrike på verdensarenaen, som et alternativ til de store blokkene. Som nettavisen Bloomberg skriver 27. mars, «Macron vil være Europas de facto leder i utenrikspolitikken”.
Etter andre verdenskrig, til tross for Frankrikes militærutvikling som en atommakt, ble Charles de Gaulles forsøk på å samle Vest Europa som et verdens maktpol under fransk ledelse hindret av USA. Men planen ble aldri glemt. I et intervju med tidsskriftet The Economist i slutten av 2019 – to år før krigen i Ukraina – bemerket presidenten Macron at Europa sto på “kanten av stupet” og måtte begynne å tenke strategisk på seg selv som en geopolitisk maktfaktor, ellers vil vi “ikke lenger ha kontroll over vår egen skjebne”. Som tallene viser, i 2008, var EUs økonomi større enn USAs økonomi; nå er USAs økonomi mer enn 50 prosent større enn EUs økonomi.
Krigen i Ukraina har avslørt USAs sterke og farlige begrensninger, både når det gjelder politisk ustabilitet, uegnede våpensystemer, utilstrekkelig forsvarsindustri og ikke minst tendensen til å starte store, langvarige og kostbare kriger som blir en stor økonomisk og strategisk belastning på NATO-landene. Og det er allerede klart at USA begynner å trekke seg ut av krigen i Ukraina; de siste lovede 60 milliarder dollar vil forbli et løfte. Videre er det mest sannsynlig at selv om Donald Trump ikke blir valgt i november, vil USA slutte å være en fremtredende aktør i det europeiske kontinentet. Hvis det oppstår en konflikt, vil Washington fokusere på Asia, og de europeiske NATO-medlemmene vil stå «helt alene», sa sjefen til den tyske våpenfabrikk Rheinmetall til The Financial Times 1. april. «USA fokuserer mer på Asia-Stillehavsområdet enn på Europa”, sier han. Hvis det bryter ut en væpnet konflikt i regionen, «vil USA fokusere på Asia, og da vil Europa være helt alene”.
Det er definitivt det rette tidspunktet for å sende et budskap om fransk lederskap til EU. Derav en troppekontingent til et eller annet sted. Merk at verken Ukraina eller Russland ble nevnt med ett ord da den franske hærsjefen Pierre Schill kunngjorde den 20. mars i avisen Le Monde om en mulig fransk kontingent på 20.000 mann som kunne lede en europeiske styrke på 60.000 soldater. Dessuten, som de umiddelbare reaksjoner viser, det kommer ikke til å skje. Frankrike kan i så fall hevde at bakkestyrkene var en god idé, men dessverre hadde ingen andre land mot til å bli med.
Frankrike, den eneste kjernevåpenmakten i EU, har nå en ny sjanse til å bli den faktiske lederen innen europeiske forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Kort sagt: Den franske presidentens utspill om bakkestyrker i Ukraina har lite med krigen i Ukraina å gjøre, men mye med hvordan Europa vil se ut etter krigen.
