oss 100 kroner!
Folkemordet i Gaza er siste fasen i en prosess som Israel startet for flere tiår siden. Alle som ikke så dette komme, blindet seg selv for apartheidstatens karakter og mål.
ScheerPost 26. mars 2024.
Det er ingen overraskelser i Gaza. Hver forferdelige handling i Israels folkemord har blitt telegrafert på forhånd. Det har det vart i flere tiår. Fordrivelsen av palestinere fra deres eget land er det bankende hjertet i Israels bosetterkoloniale prosjekt.
Denne fordrivelsen har hatt dramatiske, historiske øyeblikk – 1948 og 1967 – da store deler av det historiske Palestina ble beslaglagt og hundretusener av palestinere ble etnisk renset. Fordrivelsen har også skjedd trinnvis – tyveri av land i sakte film og jevn etnisk rensing på Vestbredden, inkludert i Øst-Jerusalem.
Inntrengningen den 7. oktober i Israel, av Hamas og andre motstandsgrupper, som etterlot 1.154 israelere, turister og migrantarbeidere døde og rundt 240 mennesker tatt som gisler, ga Israel påskudd for det de lenge har ønsket – total utvisking av palestinere.
Israel har rasert 77 prosent av helsefasilitetene i Gaza, 68 prosent av infrastrukturen for telekommunikasjon, nesten alle kommunale og statlige bygninger, forretnings-, industri- og landbrukssentre, nesten halvparten av alle veier, over 60 prosent av Gazas 439.000 boliger, 68 prosent av boligmassen – bombingen av Al-Taj-tårnet i Gaza by den 25. oktober, drepte 101 mennesker, inkludert 44 barn og 37 kvinner, og skadet hundrevis – og utslettet flyktningleirer. Angrepet på flyktningleiren Jabalia den 25. oktober drepte minst 126 sivile, inkludert 69 barn, og skadet 280.
Israel har skadet eller ødelagt Gazas universiteter, som alle nå er stengt, og 60 prosent av andre utdanningsinstitusjoner, inkludert 13 biblioteker. Landet har også ødelagt minst 195 kulturminner, 208 moskeer, kirker og Gazas sentralarkiv som inneholdt 150 år med historiske opptegnelser og dokumenter.
Israels krigsfly, raketter, droner, stridsvogner, artillerigranater og marinekanoner pulveriserer daglig Gaza – som bare er 20 miles langt og fem miles bredt – i en brent jord-kampanje ulikt noe sett siden krigen i Vietnam. De har sluppet 25.000 tonn eksplosiver – tilsvarende to atombomber – over Gaza, mange mål er valgt ut med bruk av kunstig intelligens.
De slipper ikke-styrt ammunisjon («dumme bomber») og 2000-punds «bunkers knuser»-bomber over flyktningleirer og tettpakkede bysentre, så vel som mot «sikre soner» – 42 prosent av de drepte palestinerne har vært i disse «sikre sonene» der de ble instruert av Israel til å flykte.
Over 1,7 millioner palestinere har blitt fordrevet fra sine hjem, tvunget til å søke tilflukt i overfylte UNRWA-tilfluktsrom, sykehuskorridorer og gårdsplasser, skoler, telt eller under åpen himmel sør i Gaza, ofte ved siden av stinkende bassenger av rå kloakk.
Israel har drept minst 32.705 palestinere i Gaza, inkludert 13.000 barn og 9.000 kvinner. Dette betyr at Israel slakter så mange som 187 mennesker om dagen, inkludert 75 barn.
Landet har drept 136 journalister, mange, om ikke de fleste av dem bevisst målrettet. Det har drept 340 leger, sykepleiere og andre helsearbeidere – 4 prosent av Gazas helsepersonell. Disse tallene behøver ikke å gjenspeile det faktiske dødstallet, siden bare de døde som er registrert på likhus og sykehus, hvorav de fleste ikke lenger fungerer, telles. Dødstallet, når de som er savnet telles opp, er godt over 40.000.
Legene er tvunget til å amputere lemmer uten bedøvelse. De med alvorlige medisinske tilstander – kreft, diabetes, hjertesykdom, nyresykdom – har dødd av mangel på behandling eller vil dø snart. Over hundre kvinner føder hver dag, med liten eller ingen medisinsk hjelp. Spontanaborter er økt med 300 prosent.
Over 90 prosent av palestinerne i Gaza lider av alvorlig mat-usikkerhet, med folk som spiser dyrefôr og gress. Barn dør av sult. Palestinske forfattere, akademikere, forskere og deres familiemedlemmer har blitt sporet opp og myrdet. Over 75.000 palestinere er såret, og mange av dem vil bli funksjonshemmede for livet.
«Sytti prosent av registrerte dødsfall har konsekvent vært kvinner og barn», skriver Francesca Albanese, FNs spesialrapportør om menneskerettighetssituasjonen i det palestinske territoriet okkupert siden 1967, i sin rapport utgitt 25. mars.
«Israel klarte ikke å bevise at de resterende 30 prosentene, det vil si voksne menn, var aktive Hamas-krigere – en nødvendig betingelse for at de skulle være lovlig mål. I begynnelsen av desember hevdet Israels sikkerhetsrådgivere å ha drept ‘7000 terrorister,’ i en fase av kampanjen da mindre enn 5000 voksne menn totalt hadde blitt identifisert blant de omkomne, og dermed antydet at alle voksne menn som ble drept var ‘terrorister’».
Israel spiller språklige triks for å nekte noen i Gaza status som sivile og enhver bygning – inkludert moskeer, sykehus og skoler – beskyttet status. Palestinerne er alle stemplet som ansvarlige for angrepet 7. oktober eller avskrevet som menneskelige skjold for Hamas. Alle strukturer anses som legitime mål av Israel fordi de angivelig er Hamas-kommandosentre eller sies å huse Hamas-krigere.
Albanese skriver at disse anklagene er et «påskudd» som anvendes for å rettferdiggjøre «drap på sivile, under en kappe av påstått legalitet, der den altomsluttende gjennomtrengningen bare innrømmer hensikt om folkemord».
Vi har aldri tidligere sett angrep på palestinerne av denne størrelsesorden, men alle disse tiltakene – drap på sivile, fordrivelsen fra eget land, vilkårlig fengsling, tortur, forsvinninger, stengninger pålagt palestinske byer og landsbyer, riving av hus, tilbakekalling av oppholdstillatelser, deportasjon, ødeleggelse av infrastrukturen som opprettholder det sivile samfunn, militær okkupasjon, dehumaniserende språk, tyveri av naturressurser, spesielt grunnvannskilder – har lenge definert Israels kampanje for å utrydde palestinere.
Okkupasjonen og folkemordet ville ikke vært mulig uten USA, som gir Israel 3,8 milliarder dollar i årlig militær bistand og nå sender ytterligere 2,5 milliarder dollar i bomber, inkludert 1.800 MK84 2.000-punds bomber, 500 MK82 500-punds bomber og jagerfly til Israel. Dette er også et amerikansk folkemord.
Folkemordet i Gaza er kulminasjonen av en prosess. Det er ikke en handling. Folkemordet er det forutsigbare sluttresultatet av Israels koloniprosjekt med bosettere. Det er kodet i DNA-et til den israelske apartheidstaten. Det var der Israel måtte ende opp.
Sionistiske ledere er åpne om sine mål.
Israels forsvarsminister Yoav Gallant kunngjorde etter 7. oktober at Gaza ville motta «ingen elektrisitet, ingen mat, ikke vann, ingen drivstoff.» Israels utenriksminister Israel Katz sa: «Humanitær hjelp til Gaza? Ingen elektrisk bryter vil bli slått på, ingen vannhydrant vil bli åpnet.»
Avi Dichter, landbruksministeren, refererte til Israels militære angrep som «Gaza Nakba», med henvisning til Nakba, eller «katastrofen», som mellom 1947 og 1949 drev 750.000 palestinere fra deres land og så tusenvis massakrert av sionistiske militser.
Likud-medlem i det israelske Knesset, Revital Gottlieb, postet på sin sosiale mediekonto: «Bring ned bygninger!! Bombe uten hensyn!! … Jevn Gaza med jorden. Uten nåde! Denne gangen er det ikke rom for barmhjertighet!» For ikke å bli overgått, støttet kulturminister Amichai Eliyahu bruk av atomvåpen på Gaza som «en av mulighetene.»
Budskapet fra det israelske lederskapet er utvetydig. Tilintetgjøre palestinerne på samme måte som USA utslettet indianerne, australierne utslettet First Nations-folkene, tyskerne utslettet hereroene i Namibia, tyrkerne utslettet armenerne og nazistene utslettet jødene.
Særtrekkene er forskjellige. Prosessen er den samme.
Vi kan ikke påberope oss uvitenhet. Vi vet hva som skjedde med palestinerne. Vi vet hva som skjer med palestinerne. Vi vet hva som vil skje med palestinerne.
Men det er lettere å late som. Late som Israel vil tillate humanitær hjelp. Late som om det blir våpenhvile. Late som palestinere vil vende tilbake til sine ødelagte hjem i Gaza. Late som om Gaza vil bli gjenoppbygd. Late som om de palestinske selvstyremyndighetene vil administrere Gaza. Late som om det blir en tostatsløsning. Late som om det ikke er noe folkemord.
Folkemordet, som USA finansierer og opprettholder med våpenforsendelser, sier noe ikke bare om Israel, men om vestlig sivilisasjon, om hvem innbyggerne er som folk, hvor de kommer fra og hva som definerer dem.
Det sier at all vestlig oppskrytt moral og respekt for menneskerettighetene er en løgn.
Det står at fargede, spesielt når de er fattige og sårbare, ikke teller.
Det står at deres håp, drømmer, verdighet og ambisjoner om frihet er verdiløse.
Det sier at vi vil sikre global dominans gjennom rasistisk vold.
Denne løgnen – at vestlig sivilisasjon er basert på «verdier» som respekt for menneskerettigheter og rettssikkerhet – er en som palestinerne, og alle de i det globale sør, så vel som indianere og svarte og brune amerikanere har kjent i århundrer. Men med folkemordet på Gaza strømmet live, er denne løgnen umulig å opprettholde.
USA stopper ikke Israels folkemord, fordi det er Israel, infisert med hvit overlegenhet og beruset av sin dominans over klodens rikdom og makten til å utslette andre med våre industrielle våpen.
Husk det som The New York Times-spaltisten Thomas Friedman fortalte Charlie Rose like før krigen i Irak, at amerikanske soldater burde gå fra hus til hus, fra Basra til Bagdad og si til irakerne «suge på dette?» Det er det virkelige credo i det amerikanske imperiet.
Verden utenfor de industrialiserte festningene i det globale nord er smertelig klar over at palestinernes skjebne er deres skjebne.
Som klimaendringer truer overlevelse, som ressurser blir knappe, som migrasjon blir et imperativ for millioner, som landbruksavlingene avtar, som kystområder er oversvømt, som tørke og branner sprer seg, som stater mislykkes, som væpnede motstandsbevegelser stiger frem for å bekjempe sine undertrykkere sammen med sine stedfortredere, folkemord vil ikke være et unntak.
Det vil være normen. Jordens sårbare og fattige, de Frantz Fanon kalte «jordens elendige», vil bli de neste palestinerne.
Artikkelen er hentet fra sheerpost.com.
Chris Hedges: A Genocide Foretold
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
Denne spalten er fra Scheerpost, som Chris Hedges skriver en vanlig spalte for. Klikk her for å registrere deg for e-postvarsler.
MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg inn, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på Scheerpost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report».
