oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Boye Ullmann, som var en av de tre veteranene fra AKP som fikk landsmøtet i Rødt til å gå inn for å sende våpen til Ukraina, har skrevet et innlegg på Facebook der han argumenterer for dette standpunktet.
Les: Argumentasjon for støtte til NATOs krig i Ukraina over staur og vegger
Ullmann åpner slik:
«Jeg er fascinert (og egentlig litt trist) over at en del eldre (herrer for det meste, og noen yngre), har forlatt vårt utgangspunkt og standpunkt om nasjonenes rett til selvbestemmelse som…»
Argumentet med eldre herrer er jo litt søkt i og med at de tre forslagsstillerne hadde en samlet alder på over 210 år og brukte sin alder og erfaring som grunnlag for forslaget. Aldersargumentet er uansett irrelevant.
Hva er hovedmotsigelsen i Ukraina?
Ullmann skriver:
«Hovedmotsigelsen går mellom Russland som okkupant og Ukraina som okkupert».
Det er et postulat som han ikke har underbygd. Ullmann har ikke gjort noen analyse av situasjonen i Ukraina. Han har ikke drøftet hvordan Ukraina har oppstått, hvordan forholdet er mellom russisktalende og ukrainsktalende. Han har ikke gått inn på USAs langvarige forsøk på å få kontroll over Ukraina, et arbeid som har pågått siden slutten av annen verdenskrig og som fikk sine høydepunkter gjennom «Oransjerevolusjonen» i 2004 og Maidankuppet i 2014. Han har ikke drøftet at USA har hatt baser i landet siden da og har bygd opp landets hær med sikte på krig både mot utbryterrepublikkene i Donbass og mot Russland. Han tar ikke inn over seg at Washington har innrømt at dette er en stedfortrederkrig. Som tilhenger av nasjonal sjølråderett burde han jo egentlig ha støttet folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, samt den autonome republikken Krim fra 2014.
Les: Washington Post: Det er en stedfortrederkrig
Det hopper han glatt over.
Og så presenterer han en del ugyldige argumenter. Samtlige har karakteren: «Slik gjorde vi det før, da er det rett å støtte Ukraina nå». Intellektuelt er dette naturligvis helt uholdbart. For at det skulle vært gyldig måtte man ha vist at «vi» alltid har hatt rett og at alle disse situasjonene er logisk identiske.
Vietnamkrigen
Det later ikke til at Ullmann har forstått Vietnamkrigen.
Han skriver:
Vårt fredsarbeid eller da solidaritetsarbeid dreide seg om å ta stilling mot USAs krig i Indo Kina og vi sa «Seier for FNL» og USA ut av Indo Kina – opp mot «Fred i Vietnam nå» – en parole som tilslørte at Vietnam inkludert Sør hadde rett til selvstendighet og uavhengighet fra USA og mål om rettferdig fred. Vi syntes det var bra at vietnamesere fikk våpen fra Sovjet og Kina som tom luftvern i Nord som skøyt ned amerikanske fly.
Jeg deltok i den første demonstrasjonen mot Vietamkrigen utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo 2. oktober 1965, og i alt støttearbeidet siden, så jeg har ingen innvendinger til at vi støttet Vietnam. Men logikken brister når det brukes som mal for Ukraina.
Republikken Sør-Vietnam var en sjølstendig stat anerkjent av 83 land inkludert Norge og totalt 20 i Europa. FNL gjorde opprør med støtte fra Nord-Vietnam. USA anklaget nordvietnamesiske styrker med en viss rett for å krenke Sør-Vietnams suverenitet. Men Sør-Vietnam var et resultat av den uavsluttede frigjøringskrigen som endte med slaget ved Dien Bien Phu i 1954 der de franske kolonistyrkene tapte. Etter fredsavtalen skulle det ha vært holdt et felles valg for hele Vietnam i 1956. Dette valget ble aldri noe av, så fra vietnamesisk synspunkt var Sør-Vietnam en illegitim stat. Dermed ble det en situasjon med to vietnamesiske stater, Nord-Vietnam, støttet av Kina og Sovjetunionen og Sør-Vietnam, støttet av USA og det forente Vesten.
Sør-Vietnam var naturligvis en nykoloni under USA, slik Ukraina er i dag, men formelt var det en sjølstendig stat. Det var naturligvis en krenkelse av fredsavtalen fra 1954 at det ikke ble noe felles valg, men i Ukraina ble Minsk-avtalene som ville gitt Donbass autonomi også krenket.
Dette var et av mange tilfeller der antiimperialisme trumfet formell nasjonal suverenitet. Det nasjonale spørsmålet er langt fra så entydig som Ullmann later til å tro. Han later i det hele tatt ikke til å kjenne til den marxistiske litteraturen om det nasjonale spørsmålet eller det faktum at imperialismen svært ofte har brukt nasjonalistiske bevegelser mot arbeiderklassen og folket. USA og EU brukte for eksempel den kroatiske og albanske nasjonalismen for å partere Jugoslavia under krigene på 1990-tallet.
Les: Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet
De som støtter Ukraina i dag burde ha støttet Sør-Vietnam i 1955-1975. Da som nå ville de ha vært på parti med det samlede Vesten.
Historikeren Lars Borgersrud skriver i den samme tråden på Facebook at «Det var bare den ekstreme høyresida og KY-guttene som omtalte Syd-Vietnam som et selvstendig land», men det er tydelig at han har liten kunnskap om norsk diplomatisk historie.
Bare Ky-gutter? Regjeringene til Einar Gerhardsen, John Lyng, Per Borten og Trygve Bratteli hadde diplomatiske forbindelser med Sør-Vietnam. De kan kritiseres for mye, men Ky-gutter var de vel ikke, historiker Borgersrud?
Vietnamkrigen handlet ikke i hovedsak om formell nasjonal sjølråderett. Den handlet om frigjøring fra imperialismen. Det var i hovedsak de samme kreftene som støttet regimet i Saigon som er de som støtter Kiev-regimet i dag, bortsatt fra at det altså har kommet til noen fra den tidligere venstresida.
Solidaritet
Ullmann skriver:
«Vi støtta Solidaritet i Polen og deres rett til å danne egne fagforeninger mot Sovjets dominans selv om vi visste at mange i ledelsen i Solidaritet var tilhengere av Reagan og Thatcher. Altså var det også en «geopolitisk» dimensjon mildt sagt med iskald krig og fare for krig».
Det er ikke vanskelig å skjønne at «vi» sympatiserte med polske arbeidere som organiserte seg til kamp for faglige rettigheter og mot et stivnet partidiktatur.
Men det er jo ikke bare sånn at mange i ledelsen for Solidaritet var tilhengere av Reagan og Thatcher. CIA ga økonomisk og politisk støtte til Walesa og hans folk, og Vatikanet hadde en solid hånd med i spillet hele veien.
Les: Pope John Paul II’s Role in the Collapse of Poland’s Communist Regime: Examining a Religious Leader’s Impact on International Relations.
A Covert Action: Reagan, the CIA, and the Cold War Struggle in Poland
Det er vel neppe noen tvil om at «vi» underdrev og antakelig undervurderte denne dimensjonen.
Støtte til fagforeningskamp i Polen er uansett ikke noe argument for å støtte et naziinfiltrert regime som forbyr fagforeninger, opposisjonspartier og kritiske medier, og som har forbudt kommunistisk litteratur og kommunistiske symboler.
Les: Det største bokbålet i vår tid – 100 millioner bøker tilintetgjøres i Ukraina
Afghanistan
Ullmann skriver:
«Vi klarte å samle et par tusen under parolen Sovjet ut av Afghanistan – støtt motstandskampen».
Tilfellet Afghanistan er ekstremt forskjellig fra Ukraina.
Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniseringsreformer og landet var forholdsvis liberalt.
Kommunistpartiets kupp mot Daoud Khan i 1978 etablerte Den demokratiske republikken Afghanistan.
Wikipedia skriver:
Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjet-inspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk.
«Dette førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki».
Wikipedia skriver videre:
I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10.000 og 27.000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig».
Uten å drøfte hva man den gangen mente om situasjonen i Afghanistan eller hva man skal mene om denne historiske epoken i dag, går det uten videre an å slå fast at Afghanistan på 1980-tallet ikke kan brukes som argument for å støtte Kiev i dag, med mindre man mener som Washington at alt som svekker Russland er bra.
To av de eksemplene Ullmann bruker, Afghanistan og Solidaritet, var politikk som ble utviklet av AKP(m-l) da jeg var partiformann og politikk som jeg sto som øverste ansvarlige for. Jeg burde derfor kanskje føle meg beæret over at han regner min og vår politikk den gangen som à priori sann og som en mal alt annet kan måles med. Men jeg tror jeg vil betakke meg for å bli kanonisert på den måten.
Boye Ullmann og hans meningsfeller gjør vold på historien, forvansker den og omtolker den slik at den kan brukes til å forsvare deres absolutte knefall for USAs og Vestens stedfortrederkrig mot Russland med det ukrainske folket som slaktoffer.
På dette grunnlaget har de blitt de største krigs- og våpenentusiastene av dem alle.
Stort djupere går det vel ikke an å falle.
Redaksjonelt i steigan.no har vi vært imot denne krigen siden 2014 og vi tok avstand fra Russlands invasjon samme dag som den skjedde. Men det går ikke an å si at invasjonen var uprovosert. USA ønsket denne krigen, og har fortsatt å ønske den etter at det faktisk hadde vært mulig med en fredsløsning i mars 2022.
Jo lenger krigen pågår, jo flere titusener eller hundretusener ukrainere blir drept eller såret.
Ullmanns linje vil bare påføre ukrainerne enda flere lidelser.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg var mye nærmere sannheten om hva denne krigen dreier seg om enn folk som Ullmann og Borgersrud, da han sa:
«Ukraina er en god sak for USA», sa Stoltenberg til Washington Examiner i et eksklusivt intervju. «Og mesteparten av pengene USA gir til Ukraina blir faktisk investert her i USA – ved å kjøpe amerikansk utstyr som vi sender til Ukraina. Så dette gjør oss alle tryggere, og [gjør] den amerikanske forsvarsindustrien sterkere».
Siden Boye Ullmann og Lars Borgersrud er omtalt i denne artikkelen har de naturligvis full tilsvarsrett og vi ønsker dem velkommen til å benytte den. – Red.
