–Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel

0
Guro Høgberg innfelt.
Av Guro Høgberg, hemali.

En klok mann jeg kjenner, sier: Far tar vare på mor, og mor tar vare på barnet. Er det lov å heie på forskjellene mellom mann og kvinne?

Melkespreng og lengsel: La det være sagt med én gang: Jeg er for lik lønn for likt arbeid. Jeg er i mot kvinneundertrykkelse av alt slag. I kvinnesakens navn har det gjennom historien skjedd mye viktig. Men på veien til å sikre kvinners rettigheter har vi oversett at det er forskjell på kvinner og menn. I kvinnenes kamp har vi glemt å verne om nettopp disse forskjellene. Forskjeller som er selve navet i både familien og storsamfunnet.

Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel.

Melkespreng og lengsel

Jeg er kvinne og mor. Helt siden jeg fikk mitt første barn for snart 16 år siden har jeg kjent på at noe er alvorlig galt. Å levere barnet mitt, som enda ikke hadde feiret sin første bursdag, i andres hender i mange timer fem dager i uken. Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel. Tiden vi fikk sammen på kveldene var preget av at vi var slitne begge to. Det var et krampeaktig samvær som måtte være av god kvalitet, dagen etter skulle vi være borte fra hverandre i mange timer igjen. Jeg institusjonaliserte barnet mitt før det hadde tatt sine første skritt. Og det tar ikke slutt før han om få år flytter ut.

Jeg levde på en slags autopilot. Det var jo sånn nesten alle mødre gjorde det. Fulle jobber ved siden av morskapet. Selv om tanken ofte streifet at min mor og mormor bare en og to generasjoner tidligere hadde vært mødre på en helt annen måte. For nå var ikke det lenger mulig. Eller?

Far tar vare på mor, mor tar vare på barnet

Så da en klok mann jeg kjenner, som har levd mye lenger enn meg, sa: “Far tar vare på mor og mor tar vare på barnet”, gråt jeg. Det ga gjenklang på cellenivå. I dag er det gammeldags og til og med bakstreversk å si noe sånt. Særlig på kvinnedagen, vil jeg tro. Men jeg kjenner likefullt at det er sant for meg.

Så hva skjedde, egentlig? Det er ikke så lenge siden min mor var hjemme med meg på 80-tallet.

Svaret er mangefasettert.

Vi har blitt slaver av velstanden.

Hvor ble det av fellesskapet?

Vi har lagt til oss vaner som gjør at begge foreldrene må stå i jobb, ofte 100 prosent begge to. Vi har blitt slaver av velstanden. Hamsterhjulet har fanget en hel foreldregenerasjon, og det finnes egentlig bare tapere.

Vi har mistet fellesskapet. Og vi har mistet storfamilien. Også besteforeldrene jobber fullt nå. Går birken. Reiser til Syden når de har fri. Kontrasten til lukten av nybakte brød på mormors kjøkkenbenk i min barndom kunne ikke vært større. På mormors kjøkken ble det servert den mest gylne valøren av dem alle: Tid.

Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor. 

Når au pairen blir mor

Jeg har bakgrunn som lærer og spesialpedagog. I skolen har jeg møtt uendelig mange barn som er i underskudd på nettopp tid. Tid med sine egne foreldre. Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er flere mødre enn meg som lever på autopilot fordi de tror det må være sånn. Som lengter og strekker seg uten å strekke til.

I 2023 lever vi på hver vår tue og det har blitt skam å be om hjelp. Kvinnefellesskapene er borte. Vi går til Google når vi trenger svar, for nabokonen er på jobb.

Utbrente mødre

En god helhetsterapeut jeg kjenner forteller at hovedtyngden av hennes pasienter er utbrente mødre i slutten av 30-årene og tidlig i 40-årene. Å være 100 prosent god både på jobb og hjemme er et regnestykke som ikke går opp. Det skaper uhelse. Ikke bare hos mor, men også hos barna.

Yrkeslivet er konstruert av menn, for menn. Menn som hver dag starter en ny 24-timers syklus. Kvinnens 28-dagers syklus snakkes ikke om. Langt mindre blir den tatt hensyn til. I England er det gjort forsøk med å la kvinner tilpasse arbeidshverdagen til syklusen. Det har gitt økt livskvalitet.

En titt inn i sosiale medier viser en tydelig trend: Mødre er i ferd med å vende tilbake til hjemmene. Finne løsninger utenfor 8 til 16-rammene. Vinden er i ferd med å snu, det er en stille mødrerevolusjon som pågår.

Vi har mistet landsbyen.

Landsbyen

“Det krever en landsby…” er et kjent sitat. Vi har mistet landsbyen. Det er i hjemmet, i rammen av storfamilien OG i landsbyen, fremtidens mennesker bygges. Ikke to timer mellom henting i barnehagen og leggetid. Hvordan vi skal finne tilbake til fellesskapet, vet jeg ikke. Men første skrittet til endring, er bevissthet. Den får vi kanskje lettere taket på hvis vi skrur av autopiloten.

I all higen etter like rettigheter, har vi glemt forskjellene og viktigheten av å dyrke dem. Vi har pakket vekk instinktene. Morsinstinktet er kanskje det sterkeste av dem alle.

Om jeg hadde kunnet ta valgene på nytt, ville jeg byttet mye av den såkalte velstanden med å være hjemme med barna mens de var små. Det ville gitt et solid hull i CV-en. Hva så!

Jeg ville rakrygget sagt at jeg er hjemmeværende og har verdens viktigste jobb!

Kilde: Kvinnehistorie.no


Denne artikkelen ble publisert av hemali 8. mars 2024.

Forrige artikkelAdvarsel! Kritisk akademiker er løs!
Neste artikkelEkspert hyller Kinas globale initiativ
Guro Høgberg er journalist i nettavisa hemali.