Chris Hedges: PEN America ødelegger seg selv

0
Poison Pen by Mr. Fish.

I mai 2013 trakk Hedges seg fra PEN America da den utnevnte tidligere tjenestemann i utenriksdepartementet Suzanne Nossel til å lede den. Et tiår senere har PEN America blitt en propagandaarm av staten, blant annet om Julian Assange.

Av Chris Hedges.

ScheerPost 26. mars 2024.

PEN America, en gang en viktig forsvarer av rettigheter for forfattere, redaktører og kunstnere, har under ledelse av Suzanne Nossel, tidligere tjenestekvinne i utenriksdepartementet, forlatt sitt oppdrag, ødelagt sin troverdighet og fremprovosert et opprør blant sine medlemmer.

PEN nekter å fordømme folkemordet i Gaza og Israels målrettede drap på forfattere, akademikere og journalister, som har ført til at mange forfattere har trukket seg fra den årlige PEN World Voices Festival i New York og Los Angeles, planlagt i april og mai.

PEN America har ikke bare unnlatt å fordømme folkemordet, men gir plattformer til israelere som bruker rasistisk og dehumaniserende språk for å beskrive palestinere. De svartelister de som støtter BDS – boikott-, avhendings- og sanksjonsbevegelsen.

PEN America fungerer som en propagandaarm for administrasjonen til president Biden- og den ukrainske regjeringen – inkludert utestengelsen av russiske forfattere fra et PEN-arrangement i mai i fjor. Den har gjentatt falske anklager mot Julian Assange og nektet å klassifisere ham som journalist.

PEN America promoterer politisk propaganda. Det er vår versjon av Union of Soviet Writers. Menneskerettighetsbruddene begått av USAs fiender er avskyelige forbrytelser, men de til USA eller dets allierte blir ignorert eller hvitvasket.

Forfattere og redaktører, som Assange, som avslører statens løgner og forbrytelser, blir diskreditert, mens propagandister for USA-imperialismen og apartheidstaten Israel – selv om den utfører folkemord – blir hyllet.

Angela Flournoy og Kathleen Alcott avlyste sin deltakelse på PENs «New Year, New Books»-arrangement i januar, på grunn av PENs invitasjon til Mayim Bialik, som Flournoy forklarte at engasjerer seg i «dehumaniserende, antipalestinsk propaganda og samler sine fem millioner tilhengere til det israelske militærets sak».

På Bialik-arrangementet i Los Angeles i februar, ble den palestinsk-amerikanske forfatteren Randa Jarrar fjernet med makt fra rommet for å protestere.

Alcott skrev  i en e-post til PEN America:

«.. hvis jeg myser kan jeg kanskje finne to omtaler [på PEN America’s twitter feed] av ordet Palestina, en i referanse til en kronikk i Newsweek som oppmuntrer til en virkelig impotent og ahistorisk nøytralitet (så vel som, uten tvil, noe internalisert islamofobi).»

Over 600 forfattere, deriblant Roxane Gay og Nana Kwame Adjei-Brenyah, signerte i forrige måned et åpent brev, der de krevde at «PEN … tar et faktisk standpunkt mot et faktisk folkemord.»

PEN America er en nikkedukke for USA og Israel. Nossel aksepterte finansiering fra den israelske regjeringen – som rutinemessig sensurerer og fengsler palestinske journalister og forfattere i Israel og på den okkuperte Vestbredden, og myrder dem og deres familier i Gaza – til den litterære gruppens årlige World Voices-festival i New York.

Nossel i 2017. (Animalspirits, Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0)

Denne finansieringen stoppet først i 2017 da mer enn 250 forfattere, poeter og utgivere krevde en slutt på organisasjonens partnerskap med den israelske regjeringen. Underskriverne inkluderte Wallace Shawn, Alice Walker, Eileen Myles, Louise Erdrich, Russell Banks, Cornel West, Junot Díaz og Viet Thanh Nguyen.

PEN America, som andre menneskerettighetsorganisasjoner, har blitt kapret av apparatsjiker som Nossel og deres støttespillere i multinasjonale konsern, og har overgitt sin uavhengighet og integritet.

Organisasjonens lunkne forsøk på å håndtere opprøret – den utstedte et svar fylt med banaliteter som å uttrykke «vår sorg og angst over lidelsene som så mange palestinske sivile i Gaza må tåle» – er ytterligere bevis på PEN Americas moralske tomhet.

Nossel gjentar bakvaskende klisjeer anvendt for å diskreditere Assange, WikiLeaks-utgiveren som står overfor utlevering til USA for potensielt å sone en dom på 175 år, i henhold til spionasjeloven.

«Hvorvidt Assange er journalist eller om WikiLeaks kvalifiserer som pressekilde er uvesentlig for tiltalepunktene som er beskrevet her», har Nossel sagt.

Nossel, som er advokat, fungerte som medlem i utenriksdepartementets arbeidsgruppe, dannet for å håndtere WikiLeaks-publikasjonene. Hun er vel innforstått med at spørsmålet om Assange er journalist, ikke er uvesentlig. Det er avgjørende.

Den amerikanske innsatsen for å få utlevert Assange er bygget rundt å nekte ham status som en utgiver eller journalist, og å nekte WikiLeaks status som en pressepublikasjon. Dersom han blir utlevert og funnet skyldig vil presedensen kriminalisere enhver journalist som er i besittelse av eller publiserer klassifisert materiale.

Nossel etterplaprer den amerikanske regjeringens anklager mot Assange, inkludert at han satte liv i fare ved ikke å redigere dokumenter, hacket seg inn i en regjeringsdatamaskin og blandet seg inn i 2016-valget – anklager som alle er falske.

Under hennes ledelse har PEN America sendt ut nyhetssaker med overskrifter som: «Sikkerhetsrapporter avslører hvordan Assange omgjorde en ambassade til en kommandopost for valginnblanding.»

Etter tungt press sa PEN America til slutt at Assange ikke burde utleveres. Å ta til orde for hans utlevering var vanskelig etter at The New York TimesThe Washington PostThe GuardianLe MondeDer Spiegel og El País publiserte en fellesuttalelse med krav om at anklagene mot Assange måtte droppes.

PEN-sentre rundt om i verden har også fordømt utleveringsprosedyren. Nossel var imidlertid lenge del av lynsjemobben mot Assange.

Se også: State Department, Amnesty og «soft power»

«Collateral Crucifixion» veggmaleri laget av kunstnerduoen Captain Borderline på siden av et hus i Berlin, april 2021. (Singlespeedfahrer, Wikimedia Commons, CC0)

Nossel sa på Brian Lehrer Show på WNYC i mai 2019, at Assange gikk «utover hva en mainstream nyhetskilde ville gjøre». Hun fordømte WikiLeaks publikasjoner som «massive og vilkårlige» og beskyldte Assange for ikke å redigere navn.

Assange kontaktet faktisk utenriksdepartementet for å advare dem om at de komplette, ikke-redigerte kablene, var i ferd med å bli publisert av en tredjepart, han oppfordret utenriksdepartementet til å iverksette tiltak og tilbød seg å bistå dem med det. Det var den amerikanske regjeringen som til slutt bestemte seg for å ikke gjøre noe.

PEN America ble en gang styrt av forfattere dedikert til å forsvare de forfulgte rundt om i verden – uavhengig av hvilken regjering som utførte forfølgelsen.

Jeg kjente noen av disse forfatterne, inkludert Susan Sontag, Norman Mailer og Russell Banks. De var sterke kritikere av amerikansk militarisme, forkjempere for ytringsfrihet og brennende talsmenn for de forfulgte og undertrykte.

Nossel står ikke for noen av disse idealene. Hun er en tidligere forretningsadvokat, oppført som en «bidragsyter» til Federalist Society, som har jobbet for McKinsey & Company og som visepresident for amerikansk forretningsutvikling for Bertelsmann.

Hennes katastrofale ettårige periode som administrerende direktør i Amnesty International så henne gjøre menneskerettighetsorganisasjonen til en heiagjeng for USAs kriger i Irak og Afghanistan.

I mai 2012, da NATO holdt sitt «toppmøte» i Chicago, sponset hun et «Shadow Summit» og tapetserte byen med bussholdeplass-plakater der det sto «NATO, hold fremgangen gående. Menneskerettigheter for kvinner og jenter i Afghanistan.»

Det var tydeligvis for mye, selv for Amnesty International, og hun ble angivelig presset ut.

Nossel i PEN America har imidlertid lykkes med å hule ut organisasjonen og kronet seg selv med den latterlige tittelen CEO, administrerende direktør i PEN America, symbolsk for den sjelløse korporatismen hun legemliggjør.

En artikkel av Nossel i Foreign Affairs fra 2004, med tittelen «Smart Power: Reclaiming Liberal Internationalism,» krever «liberal internasjonalisme» og et «selvhevdende lederskap» fra USA, som er «diplomatisk, økonomisk og ikke minst militært [forf. uthevelse] – å fremme et bredt spekter av mål: selvbestemmelse, menneskerettigheter, frihandel, rettssikkerhet, økonomisk utvikling og karantene og eliminering av diktatorer og masseødeleggelsesvåpen.»

Jeg trakk meg fra et planlagt talearrangement på World Voices Festival i New York i 2013 og trakk meg fra PEN America – som samme år hadde gitt meg sin First Amendment Award – for å protestere mot utnevnelsen av Nossel. PEN Canada tilbød meg medlemskap, noe jeg takket ja til.

Jeg skrev i mitt oppsigelsesbrev:

Palestinernes lidelser under israelsk okkupasjon og situasjonen til de som er fanget i våre imperialistiske kriger i land som Irak, er ikke abstraksjoner for meg. Nossels uopphørlige kamp for forebyggende krig – som i henhold til folkeretten er ulovlig – som tjenesteperson i utenriksdepartementet, sammen med hennes ufølsomme ignorering av israelsk mishandling av palestinerne og hennes avvisning som regjeringsrepresentant i å fordømme bruken av tortur og bruk av utenomrettslige drap, gjør henne fullstendig uegnet til å lede noen menneskerettighetsorganisasjon.

Det nåværende brevet, som nå er signert av mer enn 1.300 forfattere, bemerker at «Palestinas poeter, akademikere, romanforfattere og journalister og essayister har risikert alt, inkludert deres liv og livene til deres familier, for å dele sine ord med verden. Likevel synes PEN America uvillig til å stå fast mot de kreftene som har undertrykt og fordrevet dem de siste 75 årene.»

Forfatterne hevder at «PEN America har forrådt organisasjonens erklærte forpliktelse til fred og likhet for alle, og til frihet og sikkerhet for forfattere overalt.»

PEN America nekter å be om en umiddelbar og betingelsesløs våpenhvile.

«Denne fiaskoen er spesielt slående i lys av den ekstraordinære tollen denne katastrofen har tatt på kulturområdet sier forfatterne.

«Israel har drept, og til tider bevisst målrettet og myrdet journalister, poeter, romanforfattere og forfattere av alle slag. Den har ødelagt nesten alle former for kulturell infrastruktur som støtter utøvelsen av litteratur, kunst, intellektuell utveksling og ytringsfrihet – gjennom bombing og ødeleggelse av universiteter, kultursentre, museer, biblioteker og trykkpresser.

Ved å forstyrre tilgangen til digital kommunikasjon, har Israel også blokkert palestinere fra å dele det de har vært vitne til og opplevd, og fortelle sannheten om hva som skjer med dem. Alle som bruker pennens makt og ytringsfriheten til å appellere til verdens samvittighet er i fare.»

Israel, bemerker brevet,

«har drept nesten hundre journalister og mediearbeidere, mer enn i den to-tiår-lange krigen i Afghanistan, og mer enn i det dødeligste året av Irak-krigen. Israel har også drept nesten hundre akademikere og forfattere.»

Palestinske journalister filmer en bygning på Gazastripen ødelagt av israelsk bombing, 14. mai 2021. (Osps7, CC BY-SA 4.0, Wikimedia Commons)

PEN America «brukte fire og en halv måned på å uttale ordet ‘våpenhvile’, da bare med et vagt ‘håp’ om en som er ‘gjensidig avtalt’, snarere enn en klar oppfordring.»

«Like bekymringsfullt er PEN Americas historie med å fordømme forfattere som velger å respektere den palestinske oppfordringen til kulturell og akademisk boikott av israelske institusjoner som er medskyldige i deres undertrykkelse, og anklager dem for å hindre den frie flyten av ideer», fortsetter brevet.

«Det virker på oss som om dette bryter med flere prinsipper som er kjernen i PENs oppdrag. For det første forutsetter ideen om at BDS, som ikke boikotter individuelle forfattere eller akademikere, kan hindre «fri flyt av ideer» i Israel-Palestina, at noe slikt eksisterer der. Faktisk er det en grusom fantasi så lenge palestinerne lever under et styre som er avhengig av rasesegregering og implementering av etniske hierarkier, beleiring og kollektiv avstraffelse, nettopp de betingelsene BDS søker å få slutt på».

Forbudet mot forfattere som støtter BDS «bidrar til et ny-McCarthyistisk miljø i Nord-Amerika og Europa, der den voksende støtten til BDS i økende grad kriminaliseres». Motstanden mot BDS, påpeker brevet:

«Overser den lange og stolte historien om boikott som et effektivt, ikke-voldelig verktøy for kollektiv frigjøring. Akkurat som boikott var et hovedverktøy som ble brukt for å lykkes med å få slutt på politisk apartheid i Sør-Afrika, så bør det aksepteres at noen står fritt til å vedta det som et viktig verktøy i den ikkevoldelige motstandsbevegelsen mot israelsk straffrihet i dag».

Forfatterne reagerte på PEN Americas nylig postede uttalelser som uttrykte bekymring for ulike hendelser i Gaza ved å spørre: «Hvor er handlingene som stammer fra disse uttalte bekymringene?»

De bemerker at:

PEN America ikke har lansert noen vesentlig koordinert støtte eller utgitt noen rapporter som fremhever rekkevidden og omfanget av angrepene på forfattere i Gaza, eller på palestinsk tale og kultur generelt. PEN America har gjort svært lite for å mobilisere eller inspirere sine mange medlemmer – helt ulikt de siste PEN America-kampanjene som opponerer mot krigen i Ukraina og dens innvirkning på kulturen, eller PEN Internationals «Day of the Dead» som hedrer journalister drept i Latin-Amerika.

Forfatterne sier også at de er «forferdet over at det ikke har kommet noen unnskyldning til den palestinske forfatteren Randa Jarrar, for den sjokkerende handlingen – å dra henne ut av et arrangement med en antipalestinsk og pro-krig Hollywood-skuespiller, der Jarrar leste opp navnene på myrdede palestinske forfattere.»

Palestinske forfattere, lyder brevet:

«har befunnet seg i den fornærmende posisjonen at de må kjempe mot PEN America, for høylytt å be om at de USA-finansierte bombene skal slutte å falle. De har blitt tvunget til å påpeke, om og om igjen, at dersom det nåværende angrepet var rettet mot noe annet folk, ville det ha vært klare fordømmelser av forbrytelsene, så vel som støtte for alle former for ikkevoldelig motstand mot undertrykking, sammen med arrangementer som ville lagt vekt på de kunstnerne som er mest sårbare i verden.»

PEN America kan fortsette å eksistere, faktisk vil dens servilitet overfor regjerings- og storkapitalens makt trolig sikre finansieringen, men det er en hul merkevare, som brukes til å rettferdiggjøre forbrytelsene og løgnene til den amerikanske regjeringen og Israel.

De beste forfatterne i Sovjetunionen nektet å bli med i Union of Soviet Writers eller ble utvist. De som var igjen var propagandister, tredjerangs forfattere og karrierister. PEN America er raskt i ferd med å bli deres dobbeltgjenger.


Artikkelen er hentet fra:

Chris Hedges: PEN America Self-Destructs

Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning NewsThe Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».

Denne spalten er fra Scheerpost, som Chris Hedges skriver en vanlig spalte forKlikk her for å registrere deg for e-postvarsler.

MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg inn, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report».


Fra Suzanne Nossels tid som leder av Amnesty International.
Forrige artikkelDen usannsynlige myten som Vatikanet bygger sin legitimitet på
Neste artikkelNRK erstatter kunnskap med uvitenhet
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.