USA vil gjerne ruste opp, men mangler arbeidere, ingeniører, råvarer og kvalitetsindustri

0

Er det noe Ukrainakrigen har demonstrert til gangs er det at Vesten, inkludert USA, ikke klarer å konkurrere med Russland i forsvarsindustriell masseproduksjon. Ukrainakrigen er i høy grad blitt en industrikrig, og der kommer Vesten til kort. Og det er gått smertefullt opp for ledelsen i Pentagon.

For å forsøke å gjøre noe med det har de utarbeidet rapporten The National Defense Industrial Strategy.

Der etterlyser de:

  • Smidige forsyningskjeder som sikkert kan produsere produktene, tjenestene og teknologiene som trengs nå og i fremtiden med hastighet, skala og pris.
  • Arbeidsstyrkeberedskap som vil sørge for en tilstrekkelig dyktig og bemannet arbeidsstyrke som er mangfoldig og representativ for Amerika.

Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! heter det i Henrik Ibsens Peer Gynt, 3. akt, og det kan stå som motto for Pentagons satsing.

Defense One utdyper:

Produksjon – å lage stridsvogner, lastebiler, fly, ammunisjon og andre systemer som trengs for moderne høyintensitetskonflikter, og tilby tjenestene som trengs for å sette i gang og opprettholde dem – er fortsatt viktig. I NDIS krever vi å muliggjøre et modernisert, innovativt, motstandsdyktig forsvarsindustrielt økosystem som ikke bare inkluderer tradisjonell forsvarsindustri, men som også gjør det lettere for kommersielle, typisk ikke-forsvarsbedrifter og nyteknologiske utviklere å tilby produkter og tjenester. Ved å trekke bredt på vår produksjons- og teknologiindustribase vil vi kunne møte tempokravene og fremtidige trusler.

Problemet for USA og Pentagon er at denne industrien og disse forsyningskjedene ikke finnes. De er lagt ned, flyttet til Kina, fagarbeiderne har nådd pensjonsalderen og ingeniører som kan disse tekniske fagene til bunns er mangelvare.

I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Devided (september 2016) blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som verken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene.

Mesteparten av USAs infrastruktur ble bygd rett etter annen verdenskrig. Dette bidro til en voldsom vekst og til å gjøre USA til verdens ledende supermakt. I dag bruker USA bare 0,6% av sine offentlige budsjetter på investeringer i infrastruktur. Forfallet foregår på alle områder: veier, bruer, tunneller, strømnett, telefonnett, kollektivtransport…

Det har skjedd noe på disse områdene siden 2016, men det er fortsatt akutt mangel på arbeidere, ingeniører og teknologisk fagmiljø innen disse industriene. Og det er ikke noe man stamper opp av bakken. Det vil ta mange år å reparere mange tiårs forsømmelse.

USA har begynt å «frikople» seg fra Kina:

Men avhengigheten er fortsatt stor, og det på viktige industrisektorer:

Strategisk avhengighet av råvarer

USA mangler sjeldne mineraler til avansert industri, og for Pentagon er det spesielt frustrerende at det ofte er Kina som dominerer disse sektorene.

Ifølge U.S. Geological Survey er USA 100 prosent importavhengig når det gjelder minst 20 kritiske og strategiske mineraler (ikke inkludert «sjeldne jordarter»), og mellom 50 prosent og 99 prosent avhengig av ytterligere 30 nøkkelmineraler. For eksempel er USA helt avhengig av import av viktige strategiske metaller som er nødvendige komponenter for militære våpensystemer, mobiltelefoner, solcellepaneler, litiumionbatterier og mange høyteknologiske produkter.

Les: The United States Is Dependent on Other Nations for Critical and Strategic Minerals

Washington kan gjerne lage planer om å gjenreise USA som industriell stormakt, men selv de beste planer kan det gå så som så med, slik Robert Burns skriver i To a mouse:

The best laid schemes o’ Mice an’ Men
Gang aft agley,
Forrige artikkelBetaler milliarder for å eksportere strøm
Neste artikkelStatskuppet i Kiev i februar 2014 ble starten på krigen mellom NATO og Russland i Ukraina
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).