oss 100 kroner!
Den diplomatiske anerkjennelsen av Taliban-regjeringen i Afghanistan 31. januar 2024 av Kina må settes i sammenheng med to andre vidtrekkende regionalpolitiske grep fra Beijing i tiden etter den kalde krigen – Shanghai Five i 1996 – senere omdøpt til Shanghai Cooperation Organization i 2001 – og Belt and Road Initiative kunngjort av president Xi Jinping i 2013.
En regional sikkerhetsarkitektur vokser frem med de tre ovennevnte ben som forsterker, supplerer og utveksler et kreativt svar på det raskt transformerende internasjonale miljøet. Hvis SCO markerte Kinas retur til Sentral-Asia etter nesten et århundre og BRI skaper massiv strategisk dybde for Kinas globale fremgang, har bevegelsen mot Afghanistan geopolitiske karakteristikker som henger sammen med det asiatiske århundret.
På sitt mest åpenbare nivå har Beijing overlistet USAs skjulte forsøk de siste månedene på å vende tilbake til Afghanistan etter sitt ydmykende militære nederlag og retrett i 2021. Biden-administrasjonen produserte et tilbakedatert dokument med tittelen Integrated Country Strategy for Afghanistan samme dag som Xi Jinping mottok fullmaktsbrevet fra Taliban-ambassadøren i Folkets store sal i Beijing 30. januar.
Dokumentet inneholdt følgende kjerneelementer:
- «Rovmakter som Iran, Kina og Russland søker strategiske og økonomiske fordeler (i Afghanistan) eller som et minimum for å sette USA i en vanskelig situasjon».
- «Selv om – og så lenge som – USA ikke anerkjenner Taliban som den legitime regjeringen i Afghanistan, må vi bygge funksjonelle relasjoner som oppfyller våre (USA) mål».
- «Overfor diaspora-afghanere fraråder vi støtte til en ny væpnet konflikt gjennom motstandsgrupper i Afghanistan – mer vold eller regimeskifte er ikke løsningen på Taliban».
- «Vi må samtidig pumpe enestående mengder humanitær bistand inn i landet, overbevise Taliban om å vedta internasjonale økonomiske normer og utrettelig gå inn for utdanning».
- «Med Taliban tar vi til orde for konsulære forbindelser …»
Dokumentet er et skammelig retrett fra den dundrende amerikanske retorikken om at hvis ikke Taliban oppfylte vilkårene, ville Washington utstøte regjeringen i Kabul og fryse bankkontoene deres. Tilsynelatende insisterer ikke Biden-administrasjonen på kravene sine lenger og banker på Kabul-portene for å få adgang.
Interessant nok erkjenner dokumentet, mens det tar hensyn til menneskerettighetsforholdene i Afghanistan og fraværet av en bredt basert regjering i Kabul, at regimeskifte ikke lenger er et alternativ. Den oppfordrer diaspora-afghanerne (som stort sett er i Vesten) til å forsone seg med Kabul-regjeringen, og søker en konsulær tilstedeværelse for USA i Afghanistan.
USA er nervøs for den russiske og kinesiske tilnærmingen til Taliban-regjeringen. Det kan tenkes at vi må revurdere USAs invitasjon til den pakistanske hærsjefen, general Asim Munir, om å avlegge et 5-dagers besøk til USA i slutten av desember, og delta i diskusjoner med høytstående embetsmenn, inkludert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin. Går vi enda lenger tilbake, er det også nødvendig å sette dette i sammenheng med fjerningen av den tidligere pakistanske statsministeren Imran Khan («Taliban Khan») fra makten av militæret, med amerikansk støtte. Pakistans rolle blir avgjørende når sentralasiatiske stater harmoniserer forholdet til Russland og Kina. (Se bloggen min Decoding Iran’s missile, drone strikes, Indian Punchline, 18. januar 2024 )
Russland og Kina er fast bestemt på å ligge to skritt foran når det gjelder å engasjere seg med Taliban-regjeringen, etter at de føler at de amerikanske trekkene går tilbake til Sentral-Asia og starter Det store spillet på nytt. Helt sikkert er Kinas diplomatiske anerkjennelse av Taliban-regjeringen samordnet med Russland. Samme dag som Xi Jinping mottok legitimasjonsbrevet fra Taliban-ambassadøren, besøkte spesialutsendingene fra Russland og Kina Kabul og deltok i et møte under overskriften Regional Cooperation Initiative innkalt av Taliban-regjeringen og med deltakelse fra diplomater fra Russland, Kina, Iran, Pakistan, India, Usbekistan, Turkmenistan, Kasakhstan, Tyrkia og Indonesia. Talibans fungerende utenriksminister Amir Khan Muttaqi talte på møtet.
Likevel kan den kinesiske beslutningen om å anerkjenne Taliban-regjeringen ikke sees gjennom det store spillets prisme. På den økonomiske sfæren er Kina allerede en stor interessent i Afghanistan, og dets egenkapital vokser. På samme måte er Kabul en entusiastisk tilhenger av Belt and Road, og potensielt er Afghanistan enda en inngangsport for Kina til Gulf-regionen og videre derfra. Kina planlegger en direkte veiforbindelse som forbinder Xinjiang med Afghanistan via Wakhan-korridoren.
Endelig begynner også konstruksjonsarbeidet på den manglende lenken i Kina-Kirgisistan-Usbekistan-jernbanen – et nytt strategisk Eurasia-logistikknettverk langs belte- og veiruten som kan forbinde Afghanistan med både Kina og det europeiske markedet.
Den geopolitiske betydningen av normaliseringen mellom Kina og Afghanistan må faktisk måles i globale termer i den moderne verdenssituasjonen. En vennlig regjering i Kabul gir Kina enorm strategisk dybde for å presse tilbake USAs fiendtlige trekk i Asia-Stillehavet.
Poenget er at Kina etablerer formelle forbindelser med en militant islamistisk bevegelse som en gang huset Osama bin Laden, og det skjer i en tid da USA demoniserer motstandsbevegelsene i det muslimske Midtøsten og har sluppet løs en ond kampanje mot dem i Syria, Irak og Jemen. Selvsagt vil motstandsbevegelsene i det muslimske Midtøsten hente inspirasjon fra Kinas eksempel.
På samme måte er deltakelsen av 9 regionale stater – Indonesia og India, spesielt – i det regionale møtet arrangert av Taliban-regjeringen i Kabul et signal fra det asiatiske århundret. Talibans utenriksminister Muttaqi talte til møtet i Kabul og understreket at disse nasjonene «bør holde regionale dialoger for å øke og fortsette det positive samspillet med Afghanistan». Muttaqi ba deltakerne om å dra nytte av nye muligheter i Afghanistan for utvikling av regionen og også «koordinere håndteringen av potensielle trusler».
Han understreket behovet for positive samhandlinger med landene i regionen og ba diplomatene om å formidle Talibans budskap om et «regionorientert initiativ» til sine land slik at Afghanistan og regionen i fellesskap kan dra nytte av nye muligheter til fordel for alle. Rapporter i afghanske medier siterte Muttaqi som sa at møtet var fokusert på diskusjoner for å etablere en «regionsentrisk fortelling rettet mot å utvikle regionalt samarbeid for et positivt og konstruktivt engasjement mellom Afghanistan og regionale land». (her)
Uten tvil har Kina nå vist hvordan imperialismens epoke kan begraves for alltid, og tidligere kolonimakter burde innse at deres tvilsomme metoder for «splitt og hersk» ikke lenger fungerer.
Det amerikanske utenriksdepartementets integrerte landstrategi for Afghanistan er typisk gammel vin på en ny flaske. Når man leser mellom linjene, håper USA å gjenopplive sin intervensjonistiske politikk i Afghanistan for geopolitiske formål, mens de feller krokodilletårer over menneskerettighetssituasjonen. Dens strategiske beregning er en sykelig blanding av geopolitikk og nymerkantilisme.
Imidlertid er det usannsynlig at Taliban faller for det mens de er vitne til USAs bombekampanje mot muslimske nasjoner i industriell skala som går tilbake til den to tiår lange vestlige okkupasjonen av Afghanistan.
Det tilbakedaterte dokumentet fra utenriksdepartementet er et knefall fra Biden-administrasjonen da ordet spredte seg om at Beijing beveger seg mot diplomatisk anerkjennelse av Taliban-regjeringen med aktiv støtte fra Moskva. Kina og Russland tar sikte på å opprette en brannmur for å forhindre ytterligere manipulasjon av Afghansk situasjon fra Vesten. I mangel av en ren anerkjennelse, har Moskva utvidet en viktig livline for Kabul.
Det var ingen tilfeldighet at Xi Jinping mottok den nye Taliban-ambassadøren i Folkets store sal i Beijing samme dag som Taliban-regjeringen avduket sitt regionale initiativ.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
