Tautrekkingen over Taiwanstredet fortsetter etter valget

0
Fra valgmøte på Taiwan.
Av M. K. Bhadrakumar.

Indian Punchline, 15. januar 2024.

Taiwans valglover sørger for at den kandidaten som får høyest antall stemmer blir vinneren, og det er et omstridt poeng at den sittende visepresidenten William Lai fra Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP) som sikret seg bare 40 prosent av stemmene er fortsatt valgt som neste president. 

DPP fikk også et tilbakeslag i det lovgivende valget, og mistet flertallet i den 113-seters lovgivende forsamling og endte bak nasjonalistpartiet (KMT). I realiteten er det et valgresultat som ligner på det som råder i Frankrike eller Brasil, for eksempel, med unntak av at både Emmanuel Macron og Lula da Silva vant et flertall av de avgitte stemmene i andre runde. 

Slik hårkløveri kan virke irrelevant, men så er det «lokale kjennetegn» i situasjonen rundt Taiwan som øker kompleksiteten i søndagens valgresultat. 

Kinas president Xi Jinping har gjort «nasjonal foryngelse» til et mål som Beijing ønsker å nå innen midten av århundret – og det å bringe Taiwan under sin kontroll og gjenforene Kina er en del av denne foryngelsesvisjonen. I sin nyttårstale insisterte Xi Jinping på at «gjenforeningen av moderlandet er en historisk uunngåelig. 

I denne fortellingen ble fastlands-Kina og Taiwan atskilt på et bestemt tidspunkt på grunn av at Kina var «en svak nasjon», et problem som ville bli løst når «foryngelsen» er oppnådd. Derfor er spørsmålet et kjernespørsmål for det kinesiske kommunistpartiets legitimitet. 

På den annen side ser Lai og DPP på Taiwan som et uavhengig land, mens de to viktigste opposisjonspartiene som til sammen fikk 60% av stemmene i søndagens meningsmåling ikke godtar en slik holdning. Det Beijing-vennlige Kuomintang (KMT) er imot Taiwans uavhengighet og tar til orde for «pragmatisk dialog», mens den andre rivalen, Taiwan People’s Party, foreslår å engasjere seg med Beijing og opprettholde fred. 

I sum har flertallet av den taiwanske opinionen ikke gitt støtte til øyas uavhengighet, men foretrekker veien til dialog og engasjement med Beijing fremfor konfrontasjon. Faktisk anslår noen analytikere i Taiwan at resultatet av det lovgivende valget til slutt kan rydde veien for politikk for å fremme utveksling med fastlandet, for eksempel å redusere restriksjoner for fastlandsstudenter og turister og til og med fremme kommunikasjon. 

Ikke overraskende er Beijing ekstremt kritisk til Lai som en gang beskrev seg selv som en «pragmatisk arbeider for Taiwans uavhengighet»   hvis visepresidentkandidat også tilfeldigvis er en kjent skikkelse i Beltway (egentlig ringveien rundt Washington, men brukes som betegnelse på maktapparatet i USA, o.a.), etter å ha fungert som Taiwans de facto ambassadør i USA. 

Sakens kjerne er at Taiwan-spørsmålet skjærer til kjernen av en bredere geopolitisk rivalisering mellom USA og Kina. Sagt på en annen måte, hvordan Beijing kommer til å tolke oppstigningen av en tredje påfølgende regjering i Taipei ledet av det uavhengige DPP vil være avgjørende. Vil Beijing føle behov for å høyne innsatsen? Det er et stort spørsmål. 

Utvilsomt vil søndagens avstemning ikke bare avgjøre Taiwans politikk overfor Beijing i årene som kommer, men også geopolitikken i Asia-Stillehavsregionen og forholdet mellom USA og Kina. Den militære spenningen er allerede økende. Under Lai, som tar over som president i mai, vil Washington uten tvil fortsette å betrakte Taiwan som en «likesinnet» partner. Det vil i sin tur komplisere det skjøre forholdet mellom USA og Kina. 

Og enhver økning i rivaliseringen mellom USA og Kina kan bare øke den strategiske verdien av Taiwan for Washington, som uansett vil fortsette å spille Taiwan-kortet mot Beijing, ettersom det har vært et rimelig spill med høy avkastning for amerikanerne å spille — så langt i hvert fall. 

Ved å internasjonalisere Taiwan-spørsmålet, som i hovedsak er Kinas interne problem, og ved å tromme opp en propagandakampanje mot Beijings såkalte selvhevdelse i regionen og utover, har USA kastet hansken mot Kinas diplomater som raskt blir fordømt som «ulvekrigere» (betegnelse på såkalt undertrykkende diplomati, o.a.) hvis de reagerer robust. 

Strategien ga faktisk utbytte i den grad USAs Asia-Stillehavs-allierte Japan, Australia, Sør-Korea og Filippinene, som er avhengige av Washington for å garantere sin sikkerhet, samt NATO-allierte, i mindre grad, som føler seg tvunget til å følge Washingtons ledelse i Taiwan-spørsmålet under rubrikken «kollektiv avskrekking». 

Poenget er at Washington innser at det er urealistisk og vanskelig for USA alene å svare på Kinas materielle nasjonale makt og trenger å mobilisere ressursene til sine allierte og likesinnede partnere for å styrke «kollektiv avskrekking». 

Faktisk oppfordret EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell i fjor europeiske mariner til å patruljere Taiwanstredet for å «vise Europas forpliktelse» til regionen. 

Interessant nok har imidlertid landene i det globale sør – det såkalte «globale flertallet» – forblitt uberørt og er uvillige til å risikere sine forhold til Kina over Taiwan og er ikke det minste interessert i å ta parti i rivaliseringen mellom USA og Kina. 

Beijing vet at de er i en sterk posisjon overfor Taipei og at Lai har svært få alternativer og svært lite manøvreringsrom. Uten tvil ligger Beijings virkelige utfordring i å vise sin alvorlige misnøye uten å gå til krig. Det kan kreve at Beijing utvider sin spillebok uten å presse regionale allierte lenger inn i den amerikanske leiren. 

Fra den innledende retorikken ser det ut til at Beijing ikke har bestemt seg for hvordan de skal svare på DPP-seieren. Kinas fulle respons kan utspille seg i løpet av måneder eller år, men sannsynligheten er at valget i Taiwan ikke kan endre retningen på forholdet over sundet, noe som også betyr at dynamikken med brinkmanship og stress vil fortsette.

New York Times rapporterte om søndagens meningsmåling og skrev at «For Beijing er (Taiwan)-øya en rest av borgerkrigen som USA ikke har noe å gjøre med. For Washington er det (Taiwan) den første forsvarslinjen for global stabilitet … og mikroprosessorfabrikken for verden.» 

Faktisk, i geo-strategiske termer, ser USA Taiwan som et avgjørende ledd i den såkalte første øykjeden som går fra Borneo til Filippinene, Japan og Sør-Korea, hvor de amerikanske basene ville begrense utplasseringen av kinesisk tilstedeværelse i vestlige Stillehavet. 

Men en slik inneslutningsstrategi fra den kalde krigen er utdatert på den ene siden med utviklingen av nye transportfly, strategiske bombefly, hangarskip og hypersoniske missiler som har en multiplikatoreffekt på den kinesiske militære kapasiteten, mens på den andre siden, AI-drevet militærteknologi og maskinlæring kan skape varig endring på tvers av det nasjonale sikkerhetsapparatet. 

San Francisco-toppmøtet mellom president Joe Biden og Xi viste seg faktisk å være AIs «Oppenheimer-øyeblikk», da de to lederne ble enige om å «arbeide sammen for å vurdere truslene fra AI» med sikte på å utvikle konkrete regulatoriske rammer for å forhindre de potensielt destabiliserende konsekvensene av den raske utviklingen av militær kunstig intelligens som overgår internasjonal lov.

Når kunnskapsnettverk kolliderer med ny teknologi, har det en tendens til å dukke opp ulike fremtidsmuligheter i horisonten som krever forsiktighet og en mer robust dialog. Bemerkelsesverdig er det at det taiwanske valget ikke avskrekker amerikanske og kinesiske forsvarstjenestemenn fra å holde sine «politiske koordineringssamtaler» i Pentagon forrige uke på mandag og tirsdag – de første slike personlige møter siden før koronaviruspandemien.

I en uttalelse i Beijing sa den kinesiske forsvarets talsperson fredag ​​at Beijing «forventer at USAs side utvikler en riktig oppfatning av Kina, respekterer kjerneinteressene og store bekymringene til den kinesiske siden, og gjør konkrete handlinger for å samarbeide med Kina for å følge opp den viktige konsensus som ble oppnådd av de to statsoverhodene i San Francisco.»


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Taiwan: cross-strait brinkmanship to continue

Forrige artikkelHva er det Lars Borgersrud synes er så gjevt med «ukrainernes historiske tradisjoner for partisankrig»?
Neste artikkelNew Jerseys nasjonalgarde til Irak og Syria under økende antall angrep
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.