Mens Norge bombet Libya i stykker, var en norsk fredsavtale så å si i boks

0
Norge var det landet som bombet Libya mest etter ordre fra Stoltenberg og Støre.

Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen fikk ikke vite at norskledede fredsforhandlinger var på gang, da Stoltenberg på mobil ba om tilslutning til å bombe Libya. Dette skriver kommentatoren Thomas Vermes i ABC-Nyheter.

En av fjorårets mest oppsiktsvekkende bøker er forskeren, statsviteren og politikeren Henrik Thunes bok «Strengt fortrolig». Her får vi et sjeldent innblikk i det innerste av det innerste diplomati som kan skille mellom krig og fred.

Boka er ikke bare velskrevet som en thriller. Den reiser ytterligere spørsmål ved Stoltenberg-regjeringens beslutning i 2011 om å bombe Libya; ja om Norge som den fredsnasjonen vi påberoper oss å være.

17. mars vedtok FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland beredvillig avholdt seg fra å stemme, å innføre en flyforbudssone, det vil si en internasjonal militær luftoperasjon for å forhindre at Gaddafis styrker skulle nå den opprørs-kontrollerte byen Benghazi og begå massedrap. I ettertid er det reist tvil om det var det som ville skjedd, men la det ligge.

Det hastet. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) ringte da rett og slett til partilederne i sin rødgrønne regjering, Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (Sp), og ba om fullmakt til å sende seks F-16 jagerfly for å delta i den internasjonale operasjonen som fulgte av FN-vedtaket. Og som avisene skrev den gang: Norge gikk til krig via mobil.

Som Henrik Thune kommenterer det i boka si: «Uten forvarsel var et land få visste mye om, og knapt noen hadde brydd seg med, blitt et definerende europeisk verdispørsmål.»

Men det var noe Stoltenberg ikke fortalte verken da eller senere til Halvorsen og Navarsete, men som nå kommer fram i Thunes dokumentar fra hendelsene.

Det var at Gaddafi-familien nesten to uker før beslutningen om norsk bombing kom med en diskret henvendelse til norsk UD via Henrik Hovland, som ellers er kjent som barnebokforfatter og krigsreporter. Familien var redd det ble krig, og ønsket hemmelig kontakt med norske diplomater. Hovland var overbevist om at de ønsket en politisk løsning.

Fredsforhandlingene som Thune var med på å tilrettelegge, lyktes langt på vei, parallelt med at borgerkrigen raste og den internasjonale koalisjonen ledet av USA og Nato bombet, går det fram av Thunes beretning. Støre ledet møtet med partene i Oslo, men juniorpartnerne i regjeringa, Senterpartiet og SV ble ikke orientert.

I sin redegjørelse i Stortinget 9. mai 2011 understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre at «FNs mandat går kun på beskyttelse av sivile, ikke å bistå militære styrker med regimeendring», og presiserte senere at «Sikkerhetsrådets mandat omfatter ikke regimeendring påført utenfra. En eventuell endring av styresett og regime må komme som et resultat av internt folkelig press i Libya».

Som kjent var dette usant. Hillary Clinton og den franske presidenten Nicolas Sarkozy ville styrte Gaddafi og gjennomføre regimeendring. Og slik ble det. Norge var med på å legge Libya i grus, et land vi ikke hadde noen uoverensstemmelser med.


På steigan.no finner du om lag 250 artikler der teamet er Libya

Forrige artikkelTidligere innenriksminister i Ukraina: «Vi har mistet 500.000 soldater»
Neste artikkelÅ havne i feil allianse
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).