oss 100 kroner!
Sør-Afrika presenterte en uvanlig skarp og veldokumentert anklage mot Israel. Dette melder den tidligere britiske diplomaten Craig Murray som er blant de svært få som har fått plass blant tilhørerne i rettssaken. Murrays referat av første dags høring finnes her: Your Man in the Hague (in a Good Way). Vi gjengir et utdrag:
Sør-Afrika åpnet med uttalelser fra deres ambassadør og deres justisminister Ronald Lamola, og de åpnet med et smell. Jeg forventet heller at Sør-Afrika skulle starte med en myk såpe om hvor mye de hadde fordømt Hamas og sympatisert med Israel over 7. oktober, men nei. I løpet av de første tretti sekundene hadde Sør-Afrika lansert både ordet «Nakba» og uttrykket «apartheidstat» i Israel. Vi måtte henge på våre kollapsende seter. Dette skulle bli noe.
Justisminister Lamola kom ut med den første minneverdige setningen i saken. Palestinere hadde lidd «75 år med apartheid, 56 år med okkupasjon, 13 år med blokade». Det var veldig bra gjort. Før de ble overlevert til det juridiske teamet, lagde «agentene» til den sørafrikanske staten, i henhold til domstolens vedtekter, argumentasjonen. Denne urettferdigheten, og historien i seg selv, startet ikke 7. oktober.
Det var et annet viktig poeng for å definere saka. Sør-Afrika understreket at for at forespørselen om «foreløpige tiltak» skal kunne imøtekommes, trengte det ikke på dette stadiet å bevises at Israel begikk folkemord. Det måtte bare vises at Israels handlinger umiddelbart var i stand til å falle innenfor vilkårene for folkemord i folkemordskonvensjonen.
Det juridiske teamet ble deretter ledet av Dr. Adila Hassim. Hun skisserte at Israel var i strid med folkemordskonvensjonen artikkel II a), b), c) og d).
På a), drap på palestinere, skisserte hun de enkle fakta uten pynt. 23 200 palestinere ble drept, 70 % av dem kvinner og barn. Over 7000 var savnet antatt omkommet under ruinene. Over 200 ganger hadde Israel sluppet 2000 pund bomber inn i selve boligområdene i det sørlige Gaza som palestinere hadde blitt beordret til å evakuere til.
60 000 mennesker ble alvorlig såret. 355 000 hjem hadde blitt skadet eller ødelagt. Det som kunne observeres var et betydelig atferdsmønster som indikerte en intensjon om folkemord.
Dr. Hassim var spesielt rolig og avmålt i sine ord og presentasjon. Men noen ganger når hun beskriver grusomheter spesielt mot barn, skalv stemmen hennes litt av følelser. Dommerne, som generelt var urolige så opp og fulgte nærmere med på det.
Den neste advokaten, Tembeka Ngcukaitobi (bare Sør-Afrika snakket i dag) tok opp spørsmålet om folkemordshensikt. Han hadde kanskje den enkleste oppgaven, fordi han kunne fortelle en rekke tilfeller av høytstående israelske ministre, høytstående embetsmenn og militæroffiserer som omtalte palestinere som «dyr» og ba om deres fullstendige ødeleggelse og fullstendig ødeleggelse av Gaza, og understreket at det ikke finnes noen uskyldige sivile palestinere.
Det Ngcukaitobi gjorde spesielt godt, var å understreke den effektive overføringen av disse folkemordstankene fra seniorregjering til troppene på bakken, som siterte de samme frasene og folkemordstankene for å overbevise seg selv til å begå og rettferdiggjøre grusomheter. Han understreker at den israelske regjeringen hadde ignorert sin forpliktelse til å forhindre og handle mot oppfordringer til folkemord i både offisielle og populære medier.
Han konsentrerte seg spesielt om Netanyahus påkallelse av Amaleks skjebne og den påviselige effekten av dette trekket på meningene og handlingene til israelske soldater. Sør-afrikanske ministre, sa han, kunne nå ikke benekte folkemordets hensikt med deres enkle ord. Hvis de ikke mente det, burde de ikke ha sagt det.
Les: Hvem var «Amalek»?
Den ærverdige og eminente professor John Dugard, en slående skikkelse i sin lyse røde drakt, tok deretter opp spørsmål om domstolens jurisdiksjon og Sør-Afrikas status for å føre saken – det er sannsynlig at Israel vil stole sterkt på tekniske argumenter for å prøve å gi dommerne en rømningsvei. Dugard påpekte forpliktelsene til alle statsparter under folkemordskonvensjonen til å handle for å forhindre folkemord, og respektere domstolens dom.
Dugard siterte artikkel VIII i folkemordskonvensjonen og leste opp paragraf 431 i domstolens dom i Bosnia vs Serbia i sin helhet.
Dette betyr selvsagt ikke at plikten til å forhindre folkemord først inntrer når begåelsen av folkemord starter; det ville være absurd, siden hele poenget med forpliktelsen er å forhindre, eller forsøke å forhindre, at handlingen inntreffer. Faktisk oppstår en stats forpliktelse til å forhindre, og den tilsvarende plikten til å handle, i det øyeblikket staten får kjennskap til, eller normalt burde ha fått vite om, eksistensen av en alvorlig risiko for at folkemord vil bli begått. Fra det øyeblikket og fremover, dersom staten har tilgjengelige midler som kan ha en avskrekkende effekt på de som er mistenkt for å forberede folkemord, eller som med rimelighet mistenkes for å ha spesifikke hensikter (dolus specialis), er den forpliktet til å gjøre slik bruk av disse midlene ettersom forholdene tillater det.
Jeg må innrømme at jeg var veldig fornøyd. Dugards argumentasjon var nøyaktig den samme, og siterte nøyaktig de samme passasjene og paragrafene, som min artikkel av 7. desember som forklarer hvorfor folkemordskonvensjonen bør påberopes.
Dommerne likte spesielt Dugards poeng, der de entusiastisk raslet gjennom dokumenter og understreket ting. Å håndtere tusenvis av døde barn var litt vanskelig for dem, men ga dem et fint jurisdiksjonspunkt og de var i sitt rette element.
Neste var professor Max du Plessis, hvis spesielt enkle måte å tale tydelig på ga en ny energi til saksgangen. Han sa at palestinerne ba domstolen om å beskytte de mest grunnleggende rettighetene deres – de hadde rett til å eksistere.
Palestinere hadde lidd under 50 år med undertrykkelse, og Israel hadde i flere tiår ansett seg som over og utenfor lovens rekkevidde, og ignorerte både ICJ-dommer og sikkerhetsrådsresolusjoner. Den konteksten er viktig. Palestinske individer har rettigheter til å eksistere beskyttet som medlemmer av en gruppe i henhold til folkemordskonvensjonen.
Sør-Afrikas sak ble grunnlagt på respekt for internasjonal lov og var basert på lov og fakta. De hadde tatt avgjørelsen om ikke å vise rettens grusomhetsvideoer og bilder, som det var mange tusen av. Deres sak var av lov og fakta, de trengte ikke å introdusere sjokk og følelser og gjøre retten om til et teater.
Dette var et lurt slag av Du Plessis. Høringene var opprinnelig planlagt til to timer på hver side. Sørafrikanerne hadde blitt fortalt, veldig sent, at det ble økt til tre fordi israelerne insisterer på å vise sin timelange grusomhetsvideo fra 7. oktober. Men faktisk reflekterer rettens retningslinjer en langvarig motstand mot denne typen materiale som brukes som «spinn». Hvis 23 000 mennesker er døde, tilfører det ikke intellektuell kraft for å vise likene, og det samme gjelder de 1000 døde fra 7. oktober.
Du Plessis konkluderte med at ødeleggelsen av Palestinas infrastruktur som beskytter menneskeliv, forskyvningen av 85 % av innbyggerne til stadig mindre områder der de fortsatt ble bombet, alt var klare eksempler på folkemordshensikter.
Men utvilsomt var høydepunktet hele formiddagen den forbløffende presentasjonen av irske KC Blinne Ni Ghràlaigh. Hennes jobb var å demonstrere at hvis domstolen ikke beordret «foreløpige tiltak», ville det bli gjort uopprettelig skade.
