oss 100 kroner!
De forbløffende missil- og droneangrepene mot tre land – Syria, Irak og Pakistan – over en periode på 24 timer, og Teheran tok det ekstraordinære skrittet å kunngjøre sitt ansvar for angrepene, formidlet et veldig kraftig budskap til Washington om at strategien for å opprette en koalisjon av terrorgrupper i regionen rundt Iran vil bli resolutt motarbeidet.
At USAs strategi mot Iran tok nye former begynte å dukke opp etter 7. oktober-angrepet på Israel og den påfølgende erosjonen av USAs status som regional overherre. Den Kina-meklede Iran-Saudi-tilnærmingen og introduksjonen av Iran, Saudi-Arabia, UAE og Egypt i BRICS satte de amerikanske strategene i panikkmodus. Se analysen min med tittelen USA legger ut på en proxy-krig mot Iran.
Det var allerede i siste halvdel av 2023 tegn på at USA med Israel som akse planla å bruke terrorisme som det eneste levedyktige middelet for å svekke Iran og vippe den regionale balansen tilbake til fordel for Tel Aviv. Dette er kritisk viktig for Washingtons prioritering av Asia-Stillehavet og samtidig nødvendig for å kontrollere det oljerike Midtøsten. Faktisk er en konvensjonell krig med Iran ikke lenger mulig for USA, da de risikerer den potensielle ødeleggelsen av Israel.
Fremtidige historikere vil garantert studere, analysere og komme til nøkterne konklusjoner når det gjelder angrepene på Israel av palestinske motstandsgrupper 7. oktober. I klassisk militær doktrine var de i hovedsak et forebyggende angrep fra motstandsgrupper før den amerikansk-israelske jungelen av terrorgrupper – som ISIS og Mujahideen-e-Khalq – ble til en rivaliserende plattform som kunne matchet motstandsaksen.
Teheran er klar over den presserende nødvendigheten av å skape strategisk dybde før ulvene nærmer seg. Teheran har presset Moskva for å fremskynde en bilateral strategisk pakt, men russerne brukte, ikke helt overraskende, tid på det. Et viktig punkt på agendaen under president Ebrahim Raisis «arbeidsbesøk» i Moskva 7. desember for å møte president Putin var sluttføringen av denne pakten.
Les: Russia and Iran to Sign Major Interstate Treaty
Mandag avslørte endelig det russiske forsvarsdepartementet i en sjelden uttalelse at forsvarsminister Sergey Shoigu ringte sin iranske motpart Mohammad-Reza Ashtiani for å formidle at Moskva har gått med på å signere pakten. I forsvarsdepartementets erklæring het det:
«Begge sider understreket sin forpliktelse til de grunnleggende prinsippene for de russisk-iranske relasjonene, inkludert ubetinget respekt for hverandres suverenitet og territoriale integritet, som vil bli bekreftet i den store mellomstatlige traktaten mellom Russland og Iran ettersom dette dokumentet er under ferdigstillelse.»
Ifølge det iranske nyhetsbyrået IRNA formidlet Shoigu at Russlands forpliktelse til Irans suverenitet og territorielle integritet vil bli eksplisitt angitt i pakten. Rapporten la til at «de to ministrene også påpekte viktigheten av spørsmål knyttet til regional sikkerhet og understreket at Moskva og Teheran vil fortsette sin felles innsats for å etablere en multipolar verdensorden og motarbeide unilateralismen til USA.» [Uthevelse lagt til]
Onsdag sa Maria Zakharova, talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, til journalister i Moskva at den nye traktaten vil konsolidere det strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran og dekke hele spekteret av deres bånd. «Dette dokumentet er ikke bare betimelig, men også på høy tid,» sa Zakharova.
«Siden signeringen av den nåværende traktaten har den internasjonale konteksten endret seg og forholdet mellom de to landene opplever en enestående oppgang», bemerket hun. Zakharova sa at den nye traktaten var forventet å bli signert under det hun beskrev som en av de kommende kontaktene mellom de to presidentene.
Separat ble Kreml-talsmann Dmitrij Peskov sitert av det statlige nyhetsbyrået TASS med å si at en nøyaktig dato for et møte mellom Putin og Raisi skal fastsettes. Det er tydelig at noe av dyp betydning for geopolitikken i Midtøsten skjer foran øynene våre.
Det er tilstrekkelig å si at Irans missil- og droneangrep mot terrormål på onsdag er en levende demonstrasjon av landets selvsikkerhet til å handle i selvforsvar i det nye regionale og internasjonale miljøet. Irans såkalte «stedfortredere» – det være seg Hizbollah eller Houthis – har nådd voksen alder med en egen vilje, og vil bestemme sin egen strategiske posisjonering innenfor motstandsaksen. De krever ikke en støtte fra Teheran for å eksistere. Det kan ta litt tid før de angelsaksiske strategene blir vant til denne nye virkeligheten, men til slutt vil de det.
Det er åpenbart en undervurdering å betrakte Irans missil- og droneangrep som bare kontraterroroperasjoner. Selv med hensyn til angrepet på Baluchistan, som interessant nok, fant det sted innen en måned etter COAS-general Asim Munirs ukelange tur til Washington i midten av desember.
Munir møtte høytstående amerikanske tjenestemenn, inkludert utenriksminister Antony Blinken, forsvarsminister Lloyd Austin, formann for Joint Chiefs of Staff general Charles Q. Brown, og USAs nestleder som nasjonal sikkerhetsrådgiver Jonathan Finer – og selvfølgelig den tvilsomme viseutenriksministeren Victoria Nuland, drivkraften bak Biden-administrasjonens neocon politikk.
En offisiell uttalelse i Islamabad 15. desember om Munirs høytflyvende tur, uttalte at Pakistan og USA «har til hensikt å øke interaksjonene» for «gjensidig fordelaktige» engasjementer. Den sa at de to sidene diskuterte de pågående konfliktene i regionen og «enes om å øke interaksjonen mellom Islamabad og Washington».
Uttalelsen sa: «Spørsmål om bilaterale interesser, globale og regionale sikkerhetsspørsmål og pågående konflikter ble diskutert under møtene. Begge sider ble enige om å fortsette engasjementet for å utforske potensielle veier for bilateralt samarbeid i jakten på felles interesser.»
Uttalelsen la til at under møtet mellom de øverste forsvarstjenestemennene i de to landene ble «samarbeid mot terrorisme og forsvarssamarbeid identifisert som kjerneområder for samarbeid.» På sin side understreket Munir viktigheten av å «forstå hverandres perspektiver» på regionale sikkerhetsspørsmål og utvikling som påvirker strategisk stabilitet i Sør-Asia, ifølge den pakistanske uttalelsen.
Pakistan har en hel historie med å tjene amerikanske interesser i regionen, og hovedkvarteret i Rawalpindi har vært anføreren for et slikt samarbeid. Det som er bevist i dag er at det kommende valget i Pakistan ikke frarådet Biden-administrasjonen fra å rulle ut den røde løperen for Munir. Men den gode delen er at både Iran og Pakistan er smarte nok til å kjenne hverandres røde linjer.
USAs intensjoner er klare: omgå Teheran i vest og øst med sviktende stater som er enkle å manipulere. De raskt arrangerte møtene i Davos mellom den amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan og de øverste irakiske tjenestemenn (her og her) etter de iranske angrepene understreket:
- «viktigheten av at (Kurdistan) gjenopptar oljeeksporten (til Israel) og Washingtons støtte til «Kurdistan-regionens sterke partnerskap med USA»,
- viktigheten av å stoppe angrep mot amerikansk personell i Irak og Syria,
- USAs forpliktelse til å «forsterke sikkerhetssamarbeidet som en del av et langsiktig, bærekraftig forsvarspartnerskap»,
- USAs støtte til irakisk suverenitet og
- Bidens invitasjon til Iraks statsminister Sudani om å besøke Det hvite hus «snart».
I et nøtteskall har Sullivan gitt uttrykk for USAs intensjon om å styrke sin tilstedeværelse i Irak – og de har lignende mål å forfølge i Pakistan også. Washington stoler på at Munir sørger for at Imran Khan forsvinner i fengsel uansett utfallet av det pakistanske valget.
Denne strategiske omstillingen kommer på et tidspunkt da Afghanistan definitivt har sklidd ut av den anglo-amerikanske sfæren og Saudi-Arabia ikke viser noen interesse for å være et tannhjul i det amerikanske maskineriet eller tulle med ekstremismens og terrorismens krefter.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
