oss 100 kroner!
En massiv amerikansk marineutplassering i en bred bue av det såkalte større Midtøsten er i gang. Buen strekker seg fra Kreta i det østlige Middelhavet, inn i Rødehavet og Bab el Mandeb og inn i Adenbukta og helt inn i Omanbukta. Denne avskrekkende fremvisningen kan forvandle seg til offensive operasjoner i stor skala og tar sikte på å omarbeide de geopolitiske linjeføringene og bringe dem tilbake til de tradisjonelle sporene av intraregionale rivaliseringer i Gulf-regionen.
De som følger skipstrafikken via nettet sa først at fra og med torsdag seilte hangarskipet USS Dwight D. Eisenhower og dets eskorte like utenfor Hormuz-stredet i Omanbukta, og nærmet seg Persiabukta. En tjenestemann i Pentagon bekreftet stedet, men vil ikke si om hangarskipet vil gå inn i Persiabukta og passere gjennom Hormuz-stredet.
Den amerikanske marineoppbyggingen i regionen består også av en annen angrepsgruppe – USS Ford og dens eskorte – som i forrige uke flyttet bort fra den israelske kysten og nå er reposisjonert sør av Kreta, ifølge skipsspottere, tilsynelatende utenfor rekkevidden til Libanons Hizbollah.
Bortsett fra de to angrepsgruppene inkluderer den amerikanske utplasseringen også en Bataan Amphibious Ready Group med tre skip med den 26. marine ekspedisjonsenheten og flere destroyere med guidede missiler – USS Bataan og USS Carter Hall som opererer i den nordlige delen av Rødehavet, og USS Mesa Verde i det østlige Middelhavet sammen med kommandoskipet USS Mount Whitney .
I tillegg er det et visst antall amerikanske angrepsubåter i regionen, men Pentagon avslører vanligvis ikke plasseringene deres – bortsett fra en sjelden avsløring nylig av den amerikanske sentralkommandoen om transitt den 5. november av atomstyrte missil-ubåten USS Florida til øst for Suez.
Den mest åpenbare forklaringen på en så formidabel marineoppbygging er at det er en del av USAs innsats for å begrense den nåværende konflikten i Sør-Israel og Gaza. Hizbollah fortsetter å skyte raketter og antitankmissiler inn i Israel fra Libanon, Iran-støttede militante sjiagrupper angriper amerikanske baser i Irak og Syria og Houthi-opprørere i Jemen (Ansrallah, o.a.) skyter raketter mot Israel. I løpet av perioden siden 17. oktober har det vært minst 58 angrep på amerikanske baser, de fleste i Irak.
Den harde oppfatningen i USA er at de militante gruppene som angriper de amerikanske styrkene, handler etter Irans befaling. Denne påstanden er et gammelt amerikansk-israelsk påskudd og fortsetter å øke i styrke når Iran er i siktet og/eller det er behov for å ha noen å skylde på. Ekspertuttalelser, inkludert i USA, har alltid vært på vakt mot det.
Mangeårige observatører anslår at mens Teheran åpenlyst hjelper de forskjellige motstandsgruppene som opererer i Midtøsten med å stå imot USA og Israel, gjør det ikke akkurat disse gruppene til «iranske stedfortredere». Faktisk viste det seg at Iran ble overrasket av Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober. Ifølge Reuters brakte Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei dette opp på et nylig møte i Teheran med Ismail Haniyeh, lederen av gruppens politiske byrå.
I alle fall er det et kjent faktum at det amerikanske etablissementet er godt klar over realitetene på bakken overfor Iran og ikke har nølt med å bruke bakkanaler for å forholde seg til Teheran for å bruke sine gode forbindelser med de aktive militante sjiagruppene i Irak for å utvise tilbakeholdenhet. Men poenget er at Iran også har sine begrensninger i slike ekstraordinære tider som i dag når hat og sinne mot USA og Israel har steget til et crescendo i de muslimske landene.
Interessant nok, samtidig med ankomsten til hangarskipet USS Dwight D. Eisenhower og dets eskorte i farvannet utenfor Hormuzstredet, utstedte International Maritime Security Construct [IMSC] nye råd. –IMSC er et konsortium av land med hovedkontor i Bahrain, hvis offisielle uttalte mål er opprettholdelse av orden og sikkerhet i Persiabukta, Omanbukta, Adenbukta og Sør-Rødehavet, spesielt når det gjelder maritim sikkerhet for globale oljeforsyningsruter. Deres råd gikk til fartøyer som passerer gjennom innseilingene til Bab al Mandeb og Rødehavet og spesifikt gi råd om at «når dere velger ruter, orienter dere mot å skape maksimal mulig avstand fra jemenittiske farvann.»
To dager senere har det israelske militæret sagt at jemens houthier faktisk hadde beslaglagt et lasteskip i det sørlige Rødehavet mens det seilte fra Tyrkia til India. Selv om militæret la til at fartøyet ikke var israelsk eid og ikke hadde israelere blant mannskapet, knyttet eierskapsdetaljer i offentlige shippingdatabaser skipets eiere til Ray Car Carriers, som ble grunnlagt av Abraham «Rami» Ungar, som er kjent som en av de rikeste mennene i Israel.
Det trenger ikke mye oppfinnsomhet for å finne ut at USA, som allerede kjenner svien etter ydmykelsen fra houthiene som nylig skjøt ned en amerikansk MQ-9 Reaper-drone over internasjonalt farvann, beveger seg mot houthiene. Dette trenger litt forklaring.
Poenget er at IMSC er en USA-ledet «koalisjon av de villige» utenfor oppdraget til Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, FNs spesialbyrå «for å fremme trygg, sikker, miljøvennlig, effektiv og bærekraftig skipsfart gjennom samarbeid. ”
Det ble etablert i 2019 på bakgrunn av krigen i Jemen og omfatter blant annet Emiratene og Saudi-Arabia fra Gulf-regionen. Dens ledemotiv var å motvirke Iran-Houthi-aksen under Saudi-Emirati-intervensjonen i Jemen – i hovedsak som en del av USAs inneslutningsstrategi mot Iran som dominerte den regionale politikken på den tiden.
Og det er viktig nok at hvis Biden-administrasjonen planlegger å ramme houthiene og får det til å se ut som et gjengjeldelses-/straffeangrep, og for det formålet påkaller IMSC-plattformen, som tilhører en svunnen tid før Saudi-Iran-tilnærmingen meglet fram av Kina, blir det et strålende geopolitisk triks der USA håper å oppnå flere mål å drepe mange fugler med en enkelt stein.
Disse målene spenner fra å bringe Iran ned et hakk eller to i den regionale folkloren om maktdynamikk, å drive en kile mellom Saudi-Arabia og Iran på et tidspunkt da vennskapen mellom de to tradisjonelle rivalene frustrerer USAs planer om å «integrere» Israel, gjenopprette sjokket og ærefrykten for USAs makt i Midtøsten (og globalt) holde Rødehavets farvann åpne for israelske fartøyer og i strategiske termer, dominerer vannveiene i Rødehavet som fører til Suez-kanalen.
Forresten, Rødehavet er i det siste vitne til stor maktkonflikt – Kina har en marinebase i Djibouti og Russland håper å etablere en ubåtbase i Sudan. Eritrea er en virulent anti-amerikansk kyststat ved Rødehavet; og USA prøver desperat på et regimeskifte i Etiopia, et av de største landet på det afrikanske kontinentet, som er på veldig vennlige forhold med Russland.
En hengemyr for USA?
Enda mer kritisk er tidspunktet for den amerikanske hangarskipgruppen i Persiabukta-regionen. Det kinesiske utenriksdepartementet kunngjorde søndag at en delegasjon bestående av arabiske og islamske utenriksministre vil besøke Kina fra 20. til 21. november for å holde «dybdekommunikasjon og koordinering» med Beijing «om måter å deeskalere den pågående palestinsk-israelske konflikten, beskytte sivile og søke en rettferdig løsning på det palestinske spørsmålet.» Delegasjonen består av den saudiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan Al Saud, den jordanske visestatsministeren og utenriksministeren Ayman Safadi, den egyptiske utenriksministeren Sameh Shoukry, den indonesiske utenriksministeren Retno Marsudi, den palestinske utenriksministeren Riyad Al-Maliki og generalsekretæren i Organisasjonen for islamsk samarbeid Hussein Brahim Taha.
Utviklingen ovenfor er et saudiarabisk initiativ. Det er ingen tvil om at det kollektive initiativet til de muslimske landene overfor Kina som deres viktigste samtalepartner på det nåværende stadiet av Palestina-Israel-konflikten er en diplomatisk avvisning av USA. Kort sagt er den arabiske enheten også i ferd med å bli en torn i kjøttet for president Biden i en tid da USA finner det stadig vanskeligere å blokkere det kinesisk-arabiske presset for våpenhvile i Gaza og motarbeide den internasjonale fordømmelsen av Israels grufulle vold mot Palestina. Palestinske folk, spesielt i Det globale sør.
Ved å angripe houthiene i Yemen er Biden-administrasjonens plan å undergrave Saudi-Iran-tilnærmingen ved å spille på den saudiske antipatien mot houthiene på den ene siden og håne Teheran på den andre siden. I utgangspunktet håper USA å betale Iran tilbake med samme mynt.
Som en kronikk i The Hill sa det, «Det er på tide at Biden og hans viktigste rådgivere i hans nasjonale sikkerhetsteam … påtar seg et aktivt forsvar ved å slå iranske stedfortredere hardt og uten å unnskylde seg når de utgjør en trussel, ikke etter at de allerede har angrepet. Og sannsynlig årsak må være god nok for å beskytte våre styrker som bemanner avsidesliggende baser i Irak og Syria … blodig nese er det eneste svaret Iran forstår, og nettopp svaret USA må levere.» (her)
Biden-administrasjonen må allerede føle at de israelske operasjonene mot Hamas ikke kommer noen vei og kan bli en lang dags reise mot natt, takket være den sionistiske statens hardnakkete motstand mot å konfrontere sin skyld og skam eller akseptere en tostatsløsning på Palestina-spørsmålet. Den amerikanske opinionen begynner å bli negativ til Bidens håndtering av situasjonen, og USAs allierte føler seg urolige. Faktisk er Israel selv et dypt splittet hus.
I mellomtiden når USAs diplomatiske isolasjon i Midtøsten et enestående nivå i dag. Det store spørsmålet er om det gjennom tvang – «smart makt» – er mulig å gjenvinne tapt terreng der sakens kjerne er at man ikke lenger stoler på USA i Midtøsten. I tillegg har Iran patentet på «smart makt», som det har praktisert som et diplomatisk verktøy gjennom de siste fire tiårene for å avverge eksistensielle utfordringer fra USA.
USA risikerer å bli viklet inn i motstandsgruppene, som ikke har noe å tape og alt å vinne på å skape en hengemyr for Washington. Sakens kjerne er at motstandsgruppene opererer i sine hjemland og nyter enorme nettverk av sosial støtte. Dette blir derfor en ulik kamp, i siste instans. Hvorvidt det er verdt å ta risikoen – alt for å øke den sviktende israelske moralen – bør være et grunnleggende spørsmål for Biden-administrasjonen før de tar fatt på nok en evig krig i Midtøsten.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
