Bokomtale – Russland, Ukraina og Vesten av Jan-E. Askerøi

0

Boka har undertittelen En historisk og kulturell tilnærming.

Av Lars Birkelund.

Jan-E. Askerøi skriver om seg sjøl i etterordet:

Hvorfor begynner en 78-åring mot slutten av 2020 å skrive lange betraktninger om Russland og Vesten? Det skyldes delvis stadige og sterke oppfordringer om å entre banen, i særdeleshet fra Trude Malthe Thomassen. Uten henne ingen bok. Men etter hvert førte den stadig større faren for eskalering i Ukraina til at han endret oppfatning (…) En annen forklaring på mitt engasjement ligger i at Russland har fulgt meg gjennom hele livet og således blitt en av de viktigste trådene i livsveven min.

Mesteparten av boka ble således skrevet før Russlands invasjon 24. februar 2022.

Tidlig på 70-tallet ble Askerøi tatt opp på UDs aspirantkurs og «stikk i strid» med de rådene han fikk fra den norske ambassaden i Russland forelsket han seg i en russisk kvinne og giftet seg med henne i 1975. Han ble værende i det norske embedsverket til han ble pensjonert i 2010, «det meste av tiden i Næringsdepartementets forskningsavdeling. Også i departementet ble det kontakt med Russland».

Min oppfatning er at Askerøy har lykkes godt med å vise at også krigen i Ukraina har flere sider. Det som ga meg mest var hans perspektiver på «det russiske», den russiske folkesjelen, hvordan religion spiller en større rolle for russerne enn i Vesten og hvordan den russisk-ortodokse kristendommen skiller seg fra protestantismen og katolisismen.

Sjøl under det religion-fiendtlige Sovjet-regimet på 1970-tallet skal antall russiske kirkegjengere ha vært rundt 30 millioner. «Det er dobbelt så mange som det fantes partimedlemmer på den tiden» (side 37). «Moskvas selvbilde er at deres kirke representerer den sanne, opprinnelige kristendom. Den er da også ekstremt opptatt av å bevare det gamle, hvilket viser seg ikke bare i dogmene, men også i arkitekturen» (side 160).

Den russiske geografien med endeløse sletter (lett å invadere) er også med på å forklare russernes psyke og den nærmest altoppslukende redselen for igjen å bli invadert fra vest. Det flate landskapet (dette og mye annet er illustrert) har også gjort det lett å flytte på seg. Og ikke bare vestover. Det aller meste av Russlands enorme landområder ligger som kjent øst for hovedstaden Moskva.

Jeg vet ikke om Askerøi er antroposof, men det han skriver om Russland er en del basert på hva Rudolf Steiner skrev om Russland. Steiners påstand om at russerne er et fredsommelig folkeslag er det nok mange som reagerer på. Men likevel: «I motsetning til amerikanerne har ikke russerne utryddet sine ‘indianere’, det vil si basjkirerne, ostjakerne, mariserne, samoederne, bouriaterne, toungouserne, jakuterne, joukaghirerne, tchouktchererne og andre» (side 51).

Den geopolitiske utviklingen gjør Askerøi også godt rede for: Fra den første verdenskrigen, gjennom borgerkrigen (der kommende NATO-land var kraftig involvert i forsøk på å styrte bolsjevikregimet), mellomkrigstiden, andre verdenskrig, den kalde krigen og den skjebnesvangre utviklingen etter den kalde krigen fram til nå.

Det er en over 100 år lang historie om vestlig Russland-fiendtlighet, sjøl under andre verdenskrig, da de vestlige stormaktene var alliert med Sovjetrussland. Jfr visepresident, seinere president Harry Truman, da han 24. juni 1941, to dager etter Tysklands invasjon av Russland i 1941 skrev disse beryktede ord i New York Times: «Hvis vi ser at Tyskland vinner, må vi hjelpe Russland. Men hvis Russland vil vinne må vi hjelpe Tyskland, og la dem drepe så mange som mulig» (gjengitt på side 173 i Askerøis bok).

“If we see that Germany is winning we ought to help Russia and if Russia is winning we ought to help Germany, and that way let them kill as many as possible, although I don’t want to see Hitler victorious under any circumstances.”

Til slutt i etterordet skriver Askerøi:

«Hvis leseren innser at også krigen i Ukraina har flere sider, er hensikten med boken oppnådd. Men uansett hvilken holdning man måtte innta til denne krigen, tror jeg at alle mennesker er forenet i håpet om at denne forferdelige katastrofen snart må ta slutt».

Det siste er nok alle enige om, bortsett fra den bittelille minoriteten av vestlige krigshauker som til slutt drev Russland til å invadere Ukraina, der et vestlig-støttet regime siden 2014 har sagt rett ut at de fører krig mot Russland. Det har skjedd også med Norges støtte siden slutten av første halvår 2014.

Forrige artikkelJohn Maersheimer: Folkemord i Gaza
Neste artikkelFalske intellektuelle jobber for tenketanker som pusjer krig