oss 100 kroner!
Besøket til utenriksminister S. Jaishankar i Russland 24.-29. desember presenterte et ekstraordinært skue som minner om de indo-sovjetiske relasjonenes glansdager. Det var en ubeskrivelig ekstase i Jaishankars ord på russisk jord. Han tok til og med en tur på Den røde plass midt i den strenge russiske vinteren. Men utenriksministeren er alt annet enn en sentimental diplomat, som kan håndtere følelser ikke nødvendigvis som en byrde, men som i stedet gjør dem til stor optikk.
Dette Russland-besøket vil skille seg ut i Jaishankars diplomatiske karriere ved siden av hans fremtredende rolle i å heve forholdet mellom India og USA til et crescendo. Paradokset er at Jaishankars oppdrag hovedsaklig tar sikte på å styrke Indias strategiske autonomi i et komplekst internasjonalt miljø. En passende metafor vil være et cruiseskip fanget i stormen (men ikke sunket) og i nød på jakt etter en havn det er kjent med.
Enkelt sagt, Jaishankars Moskva-reise hadde som mål å skape rom for indisk diplomati. Fortellingen om forholdet mellom India og Russland er full av lignende situasjoner. FNs sikkerhetsråds resolusjoner om folkeavstemning i Kashmir, ungarsk opprør i 1956, Praha-våren, Bangladeshs fødsel, sovjetisk intervensjon i Afghanistan – listen inkluderer noen skjebnesvangre øyeblikk i moderne historie.
Hvis de siste to årene har sett forholdet mellom USA og India steget høyt og deretter stupt kort tid etter, er hovedårsaken å finne i Biden-administrasjonens økende frustrasjon over at Modi-regjeringen nektet å slutte seg til Vestens karavane for å sanksjonere Russland, samtidig økte India pragmatisk sin oljeimport fra Russland med stormskritt, som ble en viktig kilde til budsjettstøtte, men modererte bittet fra Vestens «sanksjoner fra helvete» mot Russland og bidro indirekte til den fenomenale gjenopphentingen til den russiske økonomien, som for tiden registrerer imponerende 3,5 % vekst i år. Bilateral handel mellom India og Russland har siden registrert en massiv økning fra et flaumt nivå til å nå 50 milliarder dollar i 2023.
Et eller annet sted langs linjen, slik det skjer, ble de indiske beslutningstakerne beruset av suksessen da de forsøkte å dra seg mot den vestlige leiren for å skape en enda mer fordelaktig matrise av «samarbeid». Det er ikke noe galt i å føre en balansert politikk i egeninteresse, men i dette tilfellet var strategien fundamentalt feil, da den også var basert på forestillingen om at Russland var skjebnebestemt til å tape krigen i Ukraina. Det indiske etablissementet trakk forhastede konklusjoner fra de militære tilbakeslagene som russiske styrker led i den tidlige fasen av Ukrainakrigen. Den berømte bemerkningen om at «dette-er-ikke-en-æra-av-kriger» kjennetegnet det surrealistiske synet. (Sitert etter statsminister Narenda Modi, o.a.)
Amerikanerne var selvfølgelig begeistret over at India viste langfingeren mot Russlands ‘spesielle militæroperasjon’, og det gikk på den globale allmenningen at India ‘distanserte’ fra Russland. Denne perioden med den amerikansk-indiske brorskapet varte i nesten ett år til midten av 2023 da russiske styrker returnerte til slagmarken i Ukraina med en strålende strategi med utmattelseskrig, fortsatte med å knuse Kievs «motoffensiv» og til slutt tok initiativet mens sommer ble til høst i fjor.
I mellomtiden skjedde tre ting. For det første ble det tydelig at landene i det globale sør var i ferd med å forlate USA og drev i retning av Russland-Kina-aksen, noe som selvfølgelig satte India i et dilemma, ettersom det også ønsket å være leder for den såkalte Global Majority.
For det andre begynte den vestlige fortellingen om Ukraina å flise opp i kantene, og tegn på «krigstrøtthet» dukket opp i Europa og USA.
For det tredje, viktigst av alt, hadde Biden-administrasjonen en grundig revurdering av båndene til Kina, som var i fritt fall, og fra juni og utover begynte topp amerikanske tjenestemenn å banke på døren i Beijing for å søke større forutsigbarhet i forholdet deres og presse på for et toppmøte mellom president Biden og president Xi Jinping.
Det er tilstrekkelig å si at klimaet i forholdet mellom USA og Kina har forbedret seg siden toppmøtet i San Francisco i november. Men snuoperasjonen påførte Delhi en sideskade – den reduserte Indias verdi for Washington som «motvekt» til Kina. Merkelig nok falt skiftet i geopolitikken i Fjernøsten også sammen med den nåværende bitterheten som brøt ut over påståtte indiske planer om å drepe amerikanske og kanadiske borgere.
Inn på scenen kommer Russland. Da Russland følte at den amerikansk-indiske broderskapet var på vei mot rennesteinen, begynte Russland å varme opp overfor Modi. I forrige måned, med et øye på Washington, lovpriste Putin Modi for å nekte å bli «skremt, få panikk eller bli tvunget til å ta avgjørelser som ville være i strid med Indias og det indiske folks nasjonale interesser.»
New Delhi forventer at USA vil bli fastlåst i sin innenrikspolitikk gjennom 2024. Når spenningene mellom USA og Kina avtar, er Indo-Stillehavsstrategien på sparebluss, og følgelig har USA ingen grunn til å flørte med India. Likevel er ikke dette slutten på den indisk-amerikanske sagaen. Når den neste amerikanske administrasjonen etablerer seg, vil det bli fornyet innsats i Delhi for å ta opp trådene. Ta ikke feil av dette, for den indiske eliten er USA fortsatt den mest logiske partneren, og det er garantert at Washington vil gjengjelde dette.
Foreløpig betyr imidlertid det faktum at Russland har fått overtaket i krigen i Ukraina også at India ikke lenger har krav om å gå på stram line i forhold til Moskvas brudd med Vesten. Dermed vil det årlige India-Russland-toppmøtet bli gjenopptatt i 2024 etter en to-års pause. India er også i en bedre posisjon til å stå imot USAs kritikk på menneskerettighetsspørsmål nå som Washington har mistet den moralske høyden på grunn av Israels krigsforbrytelser i Gaza. Totalt sett er det tilbakebetalingstid for Modi-regjeringen. Jaishankar nyter hvert øyeblikk av det selv etter at han kom tilbake fra Moskva.
Poenget er at India og Russland har utvidet sin agenda på malene for geopolitikk og strategiske interesser til gjensidig nytte. Fremover vil effektiviteten og bærekraften til optikken bli satt alvorlig på prøve på BRICS-toppmøtet i Kazan i oktober, som Putin skal lede.
Bjellesauen bør betraktes nøye
Det store spørsmålet er om India vil vise sinnsbeherskelse nok til å ramme USAs kjerneinteresser ved å gå sammen med opprettelsen av en BRICS-valuta. Dette vil utfordre dollaren og den USA-dominerte internasjonale finans- og handelsarkitekturen, og er et prosjekt som bærer Putins fingeravtrykk og tar sikte på å ødelegge USAs eksepsjonalisme og globale hegemoni. Det nyter også Kinas støtte. Interessant nok har den offisielle kinesiske avisen Global Times presentert en ekstraordinær kommentar mot dette urolige geopolitiske bakteppet som roste Modi-regjeringen til skyene for dens politikk. Er tiden inne for å tørke støv av Russland-India-Kina (RIC)-formatet? Det finnes ingen enkle svar.
En annen klokke som bør følges er banen for russisk-indisk forsvarssamarbeid, som historisk sett har vært ankerfestet for de to landenes strategiske forhold. Ta bort forsvarsbåndene og India-Russland-båndene blir et tomt skall. Det er grunnen til at USA vedvarende har krevd at India reduserer sine våpenkjøp fra Russland som en markering av å være på linje med Vesten og i en ånd om å utdype «interoperabilitet» med amerikanske våpen.
Men på den felles pressekonferansen med Jaishankar etter samtalene i Moskva, slapp utenriksminister Sergej Lavrov en bombe. Han avslørte at diskusjonene dekket «utsikter for militær-teknisk samarbeid, inkludert felles produksjon av moderne våpen.» Lavrov la til:
– Vi har gjort fremskritt også på dette området. Samhandlingen vår er strategisk i så henseende. Å styrke dette samarbeidet imøtekommer de nasjonale interessene til våre stater og bidrar til å opprettholde sikkerheten i Eurasia. Vi har respekt for våre indiske kollegers innsats for å diversifisere båndene i militær-teknisk samarbeid. Vi forstår også og er villige til å støtte deres initiativ for å produsere kampmaskinvare under «Make in India»-programmet. Vi er klare til å samhandle med dem i denne forbindelse.» [Uthevelse lagt til.]
Den enestående ytelsen til russisk våpen i Ukrainakrigen og den generelle økningen i den russiske forsvarsindustrien det siste året ville sette Russland i en sterk posisjon til å gjenvinne fotfestet som Indias desidert fremste partner innen militærteknologi. Banen på denne fronten vil gi avgjørende bevis på en ny tenkning i Delhi med hensyn til geopolitikken til India-Russland-USA-trekanten.
