oss 100 kroner!
Ståle Gislason, født 1962. Tjenestegjorde i Libanon i 1996. Vi har kommet i kontakt fordi han reagerer kraftig på Israels bombing av Gaza. Dette bringer tilbake minner om hans egne erfaringer med Israel og IDF da han tjenestegjorde i FN-bataljonen i Libanon.
Ståle forteller:
Før vi reiste ned var det en uoffisiell undersøkelse blant soldatene og den viste at det var over 70 prosent som støttet Israel. Undersøkelsen da vi kom hjem viste at det da var bare to prosent for Israel.
Jeg tjenestegjorde i Norbatt i den lille landsbyen Ebel es-Saqi. Vi drev blant annet med eskorte ut og inn av området.
Jeg var der i litt over seks måneder.
Israel krevde en sikkerhetssone når de tilslutt godtok at FN-styrker skulle få komme til Libanon. Den norske bataljonen plasserte seg rett ved grensen til denne sikkerhetssonen. Vi i den mekaniserte troppen i kompani A ble plassert rett ved denne grensen. Vi patruljerte, kontrollerte alle kjøretøy inn i Norbatt, men hovedoppgaven var å hjelpe, støtte alle andre i Norbatt hvis de fikk problemer. Vi som eneste tropp hadde panservogner godt utstyrt til både angrep og forsvar. Norbatt lå helt for seg selv så utenom hadde vi også pansrete kjøretøy for å eskortere personell til de andre FN bataljonene. IDF kunne kjøre inn i Norbatt sitt område, men uten å stoppe. De kunne heller ikke gå inn i private hjem uten en patrulje var med. Dette er en av grunnene til at de godtok og brukte SLA til slike formål. (SLA = South Lebanon Army)
SLA gjorde ingenting i Libanon uten godkjenning fra IDF. Jeg nevner dette fordi at når mørket kom, gjorde IDF akkurat som de ville i sikkerhetssonen, skjøt med stridsvogner mot palestinske mål uten å tenke på å få konsekvenser. Hver natt, derfor ingen søvn.
Den første episoden jeg vil nevne var slik:
De norske FN soldatene hadde flere patruljer ute hver natt for å stoppe eventuelle angrep på Israel. Vi meldte fra til IDF om alle patruljer.
En slik patrulje var ute en kveld, natt og ble beskutt av IDF. Alarmen gikk hos oss og to pansrede hvite kjøretøy med lys ble sendt ut for å bistå patruljen, vi kunne se dem fra Saqi, da våre 8 soldater gikk ut fra vognen sendte IDF en drone, rakett som eksploderte over de norske soldatene. To fikk splintskader og ble sendt til det svenske feltsykehuset. Vi ble brifet i leiren rett etterpå. Israelerne sa etterpå at vi hadde vært utenfor vårt område, prøvde å få lagt skylden over på oss. På grunn av dette valgte vi sammen med ledelsen å vise ryggen til IDF i kontrollstasjonene i stedet for honnør som vi alltid hadde gjort.
Den andre episoden var slik:
Et norsk kjøretøy med en av de norske tolkene kjører fra Ebel es Saqi innover i Norbatt, blir stanset av væpnede soldater fra SLA. Alarmen går hos oss, to pansrede kjøretøy med 8 personer rykker ut, men blir fanget i et bakholdsangrep. De visste vi ville komme for å hjelpe. Det er disse soldatene som blir lagt i bakken, sparket i hodet, på kroppen, spyttet på og truet med geværmunningen i ansiktet. Alarmen gikk igjen hos oss og vi bemannet de siste 2 vognene våre. Det tok noe tid på grunn av at vi visste da om bakholds angrepet, måtte finne andre måter å komme dit. Mens ledelsen vår planla, kontaktet ledelsen i Norbatt IDF og ba dem komme for å stanse SLA. Det var når de kom til stedet at den norske tolken overhørte IDF soldatene stille spørsmålet om hvorfor de ikke hadde skutt noen av oss før de kom, for nå måtte de stoppe angrepet. Alle der nede visste at dette ble organisert av Israelerne, SLA igjen gjorde ingenting uten godkjenning av dem.
Hvordan reagerer du på det du ser og hører fra Gaza nå?
Den første tiden orket jeg ikke å se på det. Jeg blir så opprørt. Jeg får vondt i magen. At de får lov til å holde på fremdeles synes jeg er både forferdelig og latterlig. De skyter jo ned de sivile.
