Russia Gate del 4 – “Steele-mappen” og britene

0
MI6-etterretningsoffiser Christopher Steele i manipulert foto

Dette er fjerde del i en serie på 7 artikler om Russia Gate. Artiklene vil komme hver uka framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.


Av Th. Olsen

Den beryktede “Steele-mappen” er en svært viktig del av Russia Gate. Det er samtidig en særdeles omfattende og komplisert historie å få helt oversikt over. Det er for øvrig noen veldig gode gjennomganger av tematikken i dennedenne og denne artikkelen. I Norge er det nok steigan.no som har skrevet mest og best om det, blant annet her.

Jeg skal i denne delen se på den offisielle (og falske) historien, deretter gå gjennom Storbritannias massive rolle, og til slutt se på hvordan «UK-reiret» i denne saken trolig satte opp George Papadopolous i det som med all sannsynlighet var en forberedt felle.

Den offisielle historien

Vi skal starte med den offisielle historien. Propaganda-nettstedet Wikipedia er bra sted å begynne. De har en enormt lang artikkel om dette. «Noen» har virkelig satt inn ressurser for å skrive nærmest en bok om Steele-mappen. Den forteller oss kort fortalt at The Steele Dossier er en 35-sider ikke ferdig (!) rapport fra tidligere MI6-etterretningsoffiser Christopher Steele, som fikk oppdraget fra Fusion GPS, som igjen var hyret/betalt av Hillarys valgkampanje og DNC (Det Demokratiske Partiets Nasjonalkomité). Mappen inneholdt informasjon som påstod at medlemmer i Trumps valgkampanje-team samarbeidet med Russland om sistnevntes innblanding i valget. Den sier videre at Steele ble helt sjokkert over all informasjon om Trump-Russland-samarbeid som dukket opp i hans undersøkelser. Kort sagt fant Steele masse indikasjoner på omfattende russisk inngripen i valget og omfattende arbeid fra Russland for å hjelpe Trump. Hovedbudskapet er at selv om det er litt variasjon i kvaliteten på bevisene er ingen av beskyldningene tilbakevist! Wikipedias «bok» om Steele-mappen er et fascinerende skue. Den har noen få sanne setninger her og der, og da stort sett om helt uvesentlige ting. Omtrentlig 95 % av innholdet er rene løgner eller påstander med bare et snev av sannhet. Selv om Wikipedia-artikkelen per 2023 faktisk er hakket med moderat enn for et par år siden holder den det store narrativet desperat oppe:

(Faksimile fra Wikipedia.org)

Steele-mappen som et troverdig og seriøst produkt er i dag reelt sett totalt knust, smadret og tilbakevist på alle måter og derfor blir følgende formulering en fantastisk form for tåkelegging og hvitvasking:

(Faksimile fra Wikipedia.org)

Andre eksempler er for eks. Vanity Fair, som her fra mars 2017 har en lang artikkel som er mer som en spion-roman (altså fiksjon) å regne, og som er perfekt egnet til å opprettholde den falske historien.

Hva med norsk presse. De pumpet naturligvis ut disse løgnene uten stans de første årene. Apropos kan du gjøre et lite eksperiment – gjør et søk på internett for å finne artikler om Russia Gate og for eks. Steele dossier» hos norske medier. Du kan også prøve å søke direkte inn på medienes nettsteder, for eks NRK. Internett ser ut til å være nesten rensket for disse artiklene!

Storbritannia stod bak Russia Gate

Storbritannia hadde en enorm rolle i den falske historien om Russia Gate, og antakeligvis den største rollen av alle. I Norge er det få som vet dette mens i USA er det en del flere, for eks. omtales det rett ut her, i høyreside-publikasjonen Gateway Pundit. Man kan se dette på to måter: UK var den viktigste hjelperen da Hillary trengte hjelp til sitt angrep på det amerikanske demokratiet, eller man kan formulere det som at UK brukte Hillary m.fl. til UKs massive angrep på USA. Jeg heller sterkt mot sistnevnte som den beste forklaringsmodellen, men begge har kanskje forklaringsverdi. Man kan i den sammenheng videre spørre seg om hvem som i hovedsak egentlig stod bak UKs involvering, altså hvilke gruppe mennesker og interesser. Devin Nunes, en California-representant i Representantenes Hus, bemerket underveis i Russia Gate noe som er interessant. Han bemerket at ingen etterretning passerte gjennom Five Eyes-systemet, alt kom på utsiden av offisielle kanaler. Noen trodde først det var offisiell etterretning som hadde kommet via andre kanaler, og som var blitt holdt unna Kongressen. Men ved nøyere undersøkelse oppdaget han m.fl. at det ikke var slik. Selv om det blir spekulasjoner, kan man se dette som et tegn på at det var det jeg vil kalle det britiske “privat-offentlige militær-etterretnings-komplekset” som var i sving, og som til dels måtte og/eller ønsket å bruke de private kanalene og kontaktene for operasjonen. Og da ender man opp med å måtte spørre seg hvem det er som i hovedsak kontrollerer det privat-offentlige militær-etterretnings-komplekset i UK (og i verden), er det myndighetene eller er det kanskje andre maktstrukturer?

Hvis du vil ha mer bakgrunn om britenes rolle kan denne glimrende gjennomgangen av Matt Ehret være nyttig.

Nok om det, for å forstå den massive britiske involveringen holder det å liste opp en del av de involverte personene:

Richard Dearlove (tidligere sjef MI6 1999-2004).

Christopher Steele (tidligere offiser i MI6 i 22 år).

Stefan Halper (amerikansk politiker og akademiker, med massivt med britiske forbindelser).

Sir Andrew Wood (tidligere britisk ambassadør til Russland),

Robert Hannigan (tidligere sjef GCHQ, britenes svar på NSA),

Alexander Downing (australsk diplomat, med massive UK- og etterretningslinker),

Joseph Mifsud (maltesisk akademiker med statsborgerskap både i UK og Malta og sterke linker til vestlig etterretning),

Orbis Business Intelligence (sikkerhetsselskapet til Christopher Steele og Burrows),

Christopher Burrows (Orbis-partner til Steele),

Hakluyt (britisk sikkerhetsselskap med en rekke ex-MI6- personell),

Edward Baumgartner (leder av UK-basert sikkerhetsfirmaet Edward Austin),

Walsingham Training Lim. (datterselskap av Orbis),

Jonathan Clark (firmaet Hakluyts USA-direktør og samarbeidspartner med Stefan Halper),

Sir Iain Lobban (ex-sjef for GCHQ og rådgiver for Hakluyt og kjenner godt Richard Dearlove),

Christopher James (ex-MI6 og co-grunnlegger av Hakluyt, venn med Dearlove),

Mike Reynolds (ex-MI6 og co-grunnlegger av Hakluyt, venn med Dearlove,

Jonathan Selib (ansatt i Hakluyt som ga donasjoner til Clinton Foundation),

Holly Evans (ansatt i Hakluyt som ga donasjoner til Clinton Foundation),

Andrew Exum (ansatt i Hakluyt som ga donasjoner til Clinton Foundation),

Bare dette persongalleriet i seg selv uten ytterligere kommentarer sier ganske mye.

En planlagt felle mot George Papadopoulos?

George Papadopoulos er en ganske viktig skikkelige både når det gjelder Russia Gate og Steele-mappen spesifikt. Hvis man leser Wikipedia- får man et inntrykk av at han var viktig i reelle Russland-forbindelser og reell russisk innblanding, men noen detaljer i artikkelen er faktisk sanne og viktige:

(Faksmile fra Wikipedia.org)

Dette er kjernen i mye, som vi skal komme tilbake til.

Hvem er Joseph Mifsud?

Hvem Joseph Mifsud er og hvem han jobber for er et temmelig viktig tema. Han ble tidlig i narrativet fremstilt som en professor med knytninger til russiske myndigheter. Også dette var et narrativ som sprakk opp mer og mer. Flere analytikere og personer med etterretningsbakgrunn hevdet at Mifsud aldri i verden var en ressurs for russiske myndigheter. Chris Blackburn, en politisk analytiker for internasjonale relasjoner hadde følgende kommentar (PS legg merke til at også denne artikkelen er forsøkt slettet fra nettet):

«If Mifsud is a genuine Russian asset, he has been enabled by the United States’ most trusted allies. His relationship with senior intelligence and political leaders in Europe should constitute one of the greatest security breaches in decades».

Hovedstrømsmediene måtte også etter hvert moderere sin skråsikkerhet på at Mifsud var «russisk», for eks. har BBC denne fortellingen om Mifsud:

Step forward, mystery professor Joseph Mifsud of the London Academy of Diplomacy, originally from Malta, who mixed with Britain’s foreign secretary and ex-CIA people, but who also helped connect Team Trump with the Russians.

Vi kan tillegge at siste setning hvor det står at Mifsud hjalp Team Trump å komme i kontakt med russere, nok betyr at han dro/lurte Team Trump (Carter Page og Papadopoulos) inn i slike møter/feller, som jeg skal komme tilbake til.

Videre hvor en kollega av Mifsud forklarte at:

So maybe he exaggerated his closeness to the Kremlin to impress Papadopoulos, but one source reflected: “It’s clear that Mifsud knew something before the world did. And that raises questions.”

Det er nok helt korrekt at det var «noe rart» med Mifsud, men kan dette «rare» være at han var med på en britisk operasjon, og ikke en russisk?

Videre kan vi nevne at Mifsud er lenket til Georg Soros sin Open Society Foundation, at han er forbundet med The Atlantic Council og Brooking Institute. Han gikk etter hvert ut og benektet mye av historiene, både historiene i pressen og påstandene fra Papadopoulos, men hvor han plutselig sa han var med i Clinton Foundation:

(Faksimile fra repubblica.it)

Det kom sågar frem i saken at Mifsud var en FBI-informant, noe som faktisk Papadopoulus selv påpekte under utspørringen/avhøret av ham i den juridiske komité i Representantenes Hus i 2018:

(Faksimile fra transkripsjonsrapporten fra høringen)

Og videre:

(Faksimile fra transkripsjonsrapporten fra høringen)

Satte Papadopoulus i en felle

Som nevnt er det svært sannsynlig at britene satte Papadopolous i en planlagt felle, hvor hovedaktørene var Stefan Halper, Joseph Misfud og Alexander Downer. Metoden var at Mifsud plantet informasjon om at «the russian has dirt on Hillary» hos Papadopoulos, hvorpå Downer senere i mai 2016 skulle få Papadopoulus til å fortelle dette videre til ham. Det som også kan tillegges er at Mifsud hadde møtt Papadopoulos i flere møter. I London introduserte for eks. Mifsud den russiske ambassadøren for Papadopoulos samt en kvinne som Mifsud presenterte som niesen til Putin.

Alt dette skulle så være grunnlaget for saken om at “Trump-leiren” hadde samarbeidet med Russland. Hvis vi igjen ser på utdrag fra avhørsprotokollen til Papadopoulus kan vi se hvordan han beskriver at det hele foregikk:

(Faksimile fra transkripsjonsrapporten fra høringen)

Og videre hvordan denne damen etter dette ble veldig interessert i å ha kontakt med ham, og hvor hun brått veldig veldig god i engelsk også:

(Faksimile fra transkripsjonsrapporten fra høringen)

Du får selv vurdere hva du ser her i disse beskrivelsene. Også Downers møte med Papadopoulos i London i mai 2016, hvor Papadopolous fortalte Downer at han hadde hørt at «the russians has dirt on Hillary» (plantet av Mifsud) er svært talende. Downer fremstilte det som et helt tilfeldig møte i en bar, men med tanke på at Downer tok opp samtalen på lyd, får man en idé om hva som har foregått, noe som Papadopolous selv kommenterte i ettertid:

(Faksimile fra Papadopoulos’ Twitter-profil (nå X-profil))

Hvis dette var en nøye organisert plan, noe det høyst trolig var, så fungerte den perfekt! Narrativet ble satt, her for eks. av Dagsavisen:

(Faksimile fra Dagsavisen.no)

Papadopoulus ser altså ut til å ha vært målet for tre personer med linker til britisk og/eller amerikansk etterretning, nemlig Mifsud, Downer, Halper. Både Mifsud og Papadopoulus skal angivelig ha jobbet på London Centre of International Law Practice (LCILP). Mifsud ser ut til å ha begynt der fra ca november 2015 og Papadopoulos fra ca februar-mars 2016. Papadopoulos og Mifsud skal ha møttes første gang 14. mars 2016. I mars var det en Washington Post artikkel som sa at Papadopoulos ledet et internasjonalt energi-senter på LCILP, men da kan Papadopoulus kun ha vært der i noen få uker. Det er en del merkeligheter ved at Papadopoulos fikk/hadde den stillingen. Senteret skal ha hatt 33 navn på søkelisten, inkludert Mifsud. Mange navn skal ha sett bedre kvalifisert ut enn Papadopoulos, og det ser ut som stillingen hans var noe proforma. Mifsud forsvant fra offentligheten tidlig november 2017. Det skal ha vært 4 møter mellom Papa og Mifsud:

14. mars 2016: første kjente møte mellom dem. De møttes i Roma i Italia, omtrent en uke etter at Papadopoulos ble med i Trump-kampanjen.

24. mars 2016: Papadopoulos, Mifsud og aliaset Olga Polonskaya (ble da fremstilt som Putins niese av Mifsud, som nevnt lenger opp). Kvinnens reelle navn var trolig Olga Vinogradova.

18. april 2016: Mifsud introduserte Papadopoulos for Ivan Timofeev, en offisiell representant for den statssponsede tenketanken Russian International Affairs Council.

26. april 2016: dette er møtet hvor Mifsud skal ha fortalt Papadopoulos at han har hatt møter med offisielle russere som hadde sagt at de hadde «dirt on Hillary».

Dr. Stefan Halper er også en interessant karakter. Han er amerikansk politiker og akademiker som er Cambridge University Fellow. Han har vært rådgiver for tre amerikanske presidenter, Nixon, Ford og Reagan. Halper hadde nær forbindelse med tidligere sjef for MI6 Richard Dearlove og sikkerhetsfirmaet Harkluyts Jonathan Clarke (firmaet hvor Alexander Downer hadde vært en sentral skikkelse). Hvordan Halper var svært aktiv i å få kontakt med Papadopolous og i samtale med ham “fiske” etter å få Papadopoulus til å røpe ryktet om at russerne satt på eposter osv, er ganske talende. To måneder før valgkampen i 2016 mottok Papadopoulos en av flere invitasjoner til å komme til London, av Halper. Han takket ja til invitasjonen til møte i Lonodn den 13. september, men han har i ettertid forklart at han fant disse henvendelsen og invitasjonene fra Halper litt merkelige. Halper, en utenrikspolitisk ekspert, Cambridge professor, og med forbindelser til CIA og MI6 hadde «fisket» om russisk hacking av eposter og dette og hele omstendigheten rundt invitasjonen han hadde fått Papadopoulos til å undre seg. Dette møtet fant for øvrig sted på et etterretningsseminar hvor Dearlove holdt foredrag. Det kan tillegges at Carter Page også ble «utsatt» for invitasjoner fra Halper; Carter Page kommer vi tilbake til senere.

Som TheMarketWorks påpeker, tidslinjen er svært mistenkelig:

Late February or early March 2016 – Papadopoulos lands a prestigious sounding job that immediately pads his resume.

Early March 2016 – Papadopoulos learns he will become a foreign policy adviser to the Trump campaign.

March 14, 2016 – Papadopoulos first meets Mifsud in Italy – approximately one week after officially joining the Trump team.

March 24, 2016 – Papadopoulos, Mifsud, Olga Polonskaya and unknown fourth party met in a London cafe.

April 18, 2016 – Mifsud introduced Papadopoulos to Ivan Timofeev, an official at a state-sponsored think tank called Russian International Affairs Council.

April 26, 2016  – Mifsud claims to have met with high-level Russian government officials who have “dirt” on Clinton. Papadopoulos told the FBI that Mifsud said “the Russians had emails of Clinton” and “they have thousands of emails.”

May 4, 2016 – Papadopoulos gives his interview to the London Times. It is not well-received in London.

May 10, 2016 – Papadopoulos meets with Australian Diplomat Alexander Downer. It is Downer who seeks out the meeting.

May/June 2016 – Halper invites Carter Page to July 2016 Cambridge symposium regarding the upcoming election.

July 11, 2016 – Carter Page attends symposium with Halper just four days after his July 2016 Moscow trip.

July 31, 2016 – FBI opens Counterintelligence Investigation into Trump-Russia connections.

August 2-3, 2016 – Strzok travels to London to meet unknown party at Australian Embassy.

September 13, 2016 – Papadopoulos accepts a meeting with Stefan Halper. Halper, who has connections to CIA & UK Intelligence, asked Papadopoulos: “George, you know about hacking the emails from Russia, right?”

Clinton-tilhengere

Det kan være greit å påpeke at mange av de involverte i det britiske nettverket er Clinton-tilhengere, uttalte sådan. For eks. sa Stefan Halper at Clinton var det beste valget, og han har blant annet hatt denne uttalelsen:

(Faksimile fra SputninGlobe.com)

Når det gjaldt Alexander Downer arrangerte han en av de største donasjonene fra utlandet til Clintons (for øvrig nok en artikkel som nå er slettet fra internettet). Hvis vi tillegger at flere av de andre ansatte i Downers MI6-assosierte sikkerhetsselskap Hakluyt også har donert til Clinton Foundation blir det bildet enda mer tydelig.

De andre britene

Vi har i avsnittet over allerede sett hvordan britiske eller britisk-tilknyttede personer hadde en stor rolle, antakeligvis i det som var en koordinert plan med å sette opp Papadopoulos i en felle. Denne fellen skulle dernest danne et grunnlag for å intervenere i det amerikanske valget. Vi skal kort nevne noen andre britiske aktører. Andrew Wood er en av dem, den tidligere britiske ambassadøren til Russland skal ha overlevert informasjon til John McCain på et møte i Halifax i Canada kort tid etter at Trump vant.

Videre har vi Richard Dearlove, som ikke er en «smågutt» da han er tidligere sjef for MI6. Han hadde bånd til Christopher Steele som sin tidligere sjef i MI6. Han kjente også Christopher Burrows personlig. Han hadde også en rekke bånd til sikkerhetsselskapet Hakluyt til Alexander Downer, og han hadde bånd til Stefan Halper på Cambridge University. Tidlig våren 2106 møtte Steele og Burrows med Dearlove, hvor Dearlove tipset dem om å ta saken videre til en «topp-plassert myndighetsperson» i UK.

Når det gjelder Robert Hannigan, UKs tidligere sjef for GCCHQ så fløy han personlig til Washington DC for å møte CIA-direktør John Brennan. Kort tid etter Trumps innsettelse som president gikk Hannigan brått av i sin stilling. Mer om Hannigan her.

Ovennevnte er bare en kortfattet gjennomgang av UKs massive rolle. Jeg kan avslutningsvis gjenta spørsmålet om hele denne historien best kan beskrives som at UK hjalp Clintons, eller om det er mer treffende å beskrive det som at Clintons hjalp eller hev seg med på et britisk prosjekt. UKs viktige innledende rolle kom faktisk frem i hovedstrømspressen i små drypp, selv om det stort sett har blitt forbigått i stillhet, her nevner for eks. The Guardian det:

(Faksimile fra Theguardian.com)

Jeg kan avslutningsvis nevne at disse “linkene” som britene “oppdaget” mellom Trump og Russland er de samme linkene som ved oppgjørets time i Mueller-høringen og rapport enten er helt diskreditert eller faktisk helt forsvant som dugg for solen.

I neste del skal jeg se mer på de amerikanske aktørens rolle i Steele-dossieren.


Forrige artikkelIsrael godkjenner ny bosetting i Øst-Jerusalem
Neste artikkelGlobal protest mot Nobelprisutdelingen
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.