Jacques Delors ødela den europeiske venstresiden

0
Jacques Delors

Den franske sosialisten muliggjorde det populistiske Høyre.

Av Thomas Fazi.

Det er en historie europeiske progressive liker å fortelle seg selv: at regjeringene deres, etter grusomhetene under andre verdenskrig, inngikk et kvasi-utopisk kompromiss mellom kapitalisme og sosialisme – for så å bli korrumpert av importen av den grusomme kapitalismen som definerte Reagans nyliberale kontrarevolusjon på begynnelsen av åttitallet.

Det er en trøstende fabel, designet for å unnskylde deres egne feil. Det er imidlertid helt usant. Nyliberalisme ble ikke eksportert til Europa fra andre siden av Atlanterhavet (eller fra over kanalen, for den saks skyld). Det var en stort sett hjemmelaget affære – en som faktisk ble ledet av europeiske sosialister, og spesielt av én sosialist : Jacques Delors, president for EU-kommisjonen fra 1985 til 1995, som døde denne uken.

For å forstå denne tragedien trenger vi ikke gå tilbake til 1945, men til 1981. I mai det året ble sosialisten François Mitterrand valgt til president i Frankrike, etter mer enn to tiår med venstresiden ekskludert fra vervet. Han dannet en regjering som for første gang siden 1947, også inkluderte kommunistiske ministre, noe som førte til en utbredt tro på at Frankrike var på vei mot et radikalt brudd med kapitalismen.

På den tiden var ikke en slik forestilling utenkelig. De fleste europeiske regjeringer trodde fortsatt sterkt på viktigheten av økonomisk dirigisme– statsdirigering av det økonomiske liv- og behovet for kapitalkontroll og regulerte finansmarkeder, noe som forutsatte en høy grad av økonomisk suverenitet. Ingen steder var dette sannere enn i Frankrike: Franskmennene hadde alltid vært spesielt motvillige til å gå med på noen overnasjonal autoritet – en konsekvent posisjon som hadde hindret fremskritt mot en økonomisk og monetær union. Generelt var det fortsatt troen på at individuelle nasjoner hadde makt til å forme sine egne økonomiske og politiske skjebner – og til og med å selv utfordre det kapitalistiske systemet.

Ingenting eksemplifiserer dette bedre enn Mitterrands seier våren 1981. Den nye presidentens politiske agenda legemliggjorde et ambisiøst reformprogram for keynesiansk økonomisk reflasjon og omfordeling. Den foreslo også omfattende nasjonaliseringer av Frankrikes industrikonglomerater. Ved å implementere denne plattformen, hevdet Mitterrand, ville regjeringen hans utløse et «brudd» med kapitalismen, og legge grunnlaget for en «fransk vei til sosialisme». Det er lett å se hvorfor dette representerte et øyeblikk med enormt håp, ikke bare for den franske venstresiden, men for hele den europeiske venstresiden – av den typen man ikke har sett siden.

Like etter at Mitterrand-eksperimentet satte i gang, begynte det imidlertid å gå i oppløsning. Som en reaksjon på sosialistenes ambisiøse plan for økonomisk reform, begynte kapitalen nesten umiddelbart å flykte fra Frankrike. Til tross for innføringen av drakoniske kapitalkontroller, klarte ikke regjeringen å stoppe flukten.

Dette skapte et nedpress på francen (ytterligere forverret av de globale renteøkningene etter 1979), og truet Frankrikes medlemskap i det europeiske pengesystemet (EMS) – systemet med semi-faste valutakurser som ble opprettet i 1979. Under EMS, hadde sentralbankene i deltakerstatene lite annet valg enn å følge Bundesbanks restriktive pengepolitikk. Likevel var dette uforenlig med Mitterrands reflasjonsprogram – og Mitterrand befant seg i en posisjon der det måtte tas en beslutning om hvorvidt han skulle forlate EMS eller forlate sin progressive agenda. Dessverre valgte han den sistnevnte.

Og så, våren 1983, snudde Mitterrand og sosialistene drastisk kursen, i det som ble kjent som tournant de la rigueur (vending til innstramminger): snarere enn vekst og sysselsetting, ville vekten nå ligge på prisstabilitet, finanspolitisk tilbakeholdenhet og forretningsvennlig politikk. Et avgjørende aspekt ved dette var den gradvise tilbakeføringen av praktisk talt all kapitalkontroll og restriksjoner på finansielle transaksjoner. Og hvem var hovedarkitekten for dette skiftet? Mitterrands finansminister, Jacques Delors.

Effektene av denne U-svingen kan ikke overvurderes. Mitterrands seier i 1981 hadde inspirert den utbredte troen på at et brudd med kapitalismen – i det minste i sin ekstreme form – fortsatt var mulig. Likevel, to år senere hadde de franske sosialistene lyktes i å «bevise» det stikk motsatte: at globalisering var en uunngåelig realitet. Selv om det fantes alternativer tilgjengelig for Mitterrand (som å forlate EMS og flyte francen, altså la valutakursen utvikle seg i samsvar med situasjonen på valutamarkedene. I motsetning til fast kurs er den ikke bundet på grunn av avtaler eller lovregler om pengesystemet, som for eksempel ved gullstandard eller binding til en annen valuta eller valutakurv.), var konklusjonen de fleste trakk at den «keynesianske veien til sosialisme» hadde mislyktes. Kapitalen hadde vunnet.

For å gjøre vondt verre, fortsatte de franske sosialistene, etter å ha omfavnet nyliberalismen hjemme, å eksportere sine nyvunne synspunkter – på alt fra kapitalbevegelser til monetær integrasjon – til resten av Europa. Her var også Delors sentral. «Nasjonal suverenitet betyr ikke lenger så mye, eller har noe særlig omfang i den moderne verdensøkonomien,» sa han. «En høy grad av overnasjonalitet er avgjørende.» Dette var en radikalt avvik fra Frankrikes tradisjonelle souverainistiske* holdning, som allerede var blitt alvorlig kompromittert av Frankrikes beslutning om å slutte seg til EMS, der landet, som nevnt, faktisk ble tvunget til å underlegge sin egen penge- og finanspolitiske uavhengighet Bundesbanks pengepolitikk.

Med alle Frankrikes historiske bekymringer om overnasjonale (det vil si «europeiske») inngrep i landets suverenitet på den ene siden og tysk hegemoni på den andre, var det få som ikke fikk med seg det ironiske i at det var sosialistene som ga opp denne friheten – og til Tyskland av alle nasjoner. Men på slutten av syttitallet hadde franske politikere på begge sider av det politiske skillet akseptert at opprettholdelsen av Frankrikes status krevde at de forblir fast «i Europa» – det vil si i EMS – som igjen innebar å vedta en lav-inflasjon, stabil valutapolitikk.

Dette førte til et tydelig skifte i holdninger blant sosialistene til Europa – en stemning som Delors oppsummerte i oktober 1983: «Vårt eneste valg er mellom et forent Europa og forfall.» Som Rawi E. Abdelal, professor i forretningsadministrasjon ved Harvard Business School, bemerket: «I den grad den franske venstresiden fortsatte å håpe på sosialistisk transformasjon, kunne medlemmene se Europa som den eneste arenaen der sosialistiske mål kunne oppnås.» Problemet var at de i 1983 hadde lite å tilby i form av et europeisk progressivt alternativ, siden de hadde akseptert forestillingen om at sosialpolitiske mål skulle underlegges «prisstabilitet».

Og så, to år senere, støttet Frankrike sterkt Delors nominasjon til stillingen som president for EU-kommisjonen – en stilling han besatt i et tiår, og tjente i tre perioder, lenger enn noen annen innehaver av embetet. Det er ingen overdrivelse å si at Delors-presidentskapet var banebrytende, og ga den europeiske integrasjonsprosessen et momentum som hadde manglet i det foregående tiåret. Det er også perioden der grunnlaget for den monetære unionen, og mer generelt det nyliberale Europa, ble lagt – en utvikling der Delors, og de franske sosialistene generelt, spilte en nøkkelrolle.

Logikken deres var følgende: gitt at Bundesbank, innenfor EMS, effektivt fastsatte rentene for alle stater som deltok, og at det å forlate EMS ikke ble ansett som et alternativ, ble franskmennene stadig mer overbevist om at det bare var én måte å bevare et lavinflasjons fast valutasystem og samtidig få vridd vekk kontrollen over pengepolitikken fra Tyskland: å presse på for en full europeisk monetær union. For Delors ble opprettelsen av en felles europeisk valuta sterkt prioritert, og han satte seg fore å overtale motvillige europeiske politikere til å omfavne ideen.Første steg var undertegningen av Single European Act i 1986, som satte mål om å etablere et indre marked innen 1992. Delors fortsatte også med å eksportere Frankrikes nye syn på kapitalbevegelser til resten av Europa, ved å presse på for full liberalisering av kapitalstrømmer over hele kontinentet — og bante vei for en monetær union.

Dette setter den historiske betydningen av den franske venstresidens nyliberale vending i skarpt relieff: hvis franskmennene ikke hadde omfavnet finansiell liberalisering på nasjonalt nivå, ville de aldri ha tilbudt sin støtte til et integrert europeisk finansmarked – og en monetær union ville sannsynligvis aldri har sett dagens lys.

Kommisjonens forslag ble i utgangspunktet møtt med hard motstand fra en rekke regjeringer. Men på slutten av åttitallet hadde Delors lykkes med å radikalt endre Europas tilnærming til kapitalkontroll – og få EU-medlemslandene til å innføre full kapitalmobilitet innen 1992, og effektivt gjøre fri bevegelse av kapital til en sentral grunnsetning i det fremvoksende europeiske indre markedet. Dette var en bindende forpliktelse ikke bare blant EU-medlemmene, men også mellom medlemmer og tredjeland.

Faktisk hadde Delors lykkes med å presse Europa til å fullt ut omfavne «Paris-konsensus«, den europeiske ekvivalenten til Washington-konsensus. Konsekvensen av dette var et europeisk finanssystem som i prinsippet var det mest liberale verden noen gang hadde kjent. I denne forstand gikk europeerne, langt fra å være passive mottakere av frimarkedspolitikken som ble laget i Washington, faktisk foran amerikanerne i å omfavne nyliberal globalisering og fremme spredningen av global kapital.

Dette påvirket også konstruksjonen av den monetære unionen. Kort sagt, Delors lyktes i å overbevise europeiske regjeringer om at de ved å slutte seg til EMS og liberalisere kapitalstrømmene faktisk allerede hadde mistet mye av sin økonomiske suverenitet; de hadde derfor lite annet valg enn å omfavne monetær integrasjon som en måte å gjenvinne en viss suverenitet på overnasjonalt nivå, ved å «ha et ord med i laget» i Europas kollektive pengepolitikk. Det var et klokt argument, men feilaktig: Som historien skulle vise, ved å overlate pengepolitikken sin til en overnasjonal sentralbank, endte europeiske regjeringer rett og slett opp med å miste den lille suvereniteten de hadde igjen.

Delors fikk imidlertid hjelp av det faktum at på begynnelsen av nittitallet, hadde til og med det tyske etablissementet tint opp til ideen om en monetær union – og faktisk hadde nasjonale eliter i de fleste europeiske land begynt å akseptere forestillingen om en overnasjonal sentralbank, fullstendig immun mot demokratisk press, som en nyttig måte å isolere økonomisk politikk fra folkelig strid. I 1989 hadde Delors-komiteen publisert sin enormt innflytelsesrike Delors-rapport, som i hovedsak fungerte som en blåkopi for byggingen av en monetær union i de kommende årene.

Den siste handlingen i denne demokratiske tragedien kom tre år senere med Maastrichttraktaten. Dette etablerte ikke bare en tidslinje for etableringen av en monetær union (i tråd med Delors-rapporten), men skapte også en de facto økonomisk grunnlov som bygget inn nyliberalisme i selve strukturen til EU. Da Delors-kommisjonen ble avsluttet, i 1995, var mye av grunnlaget for den teknoautoritære og antidemokratiske juggernauten som EU senere skulle bli, lagt – og i stor grad har vi Delors, en franskmann, sosialist, for å takke for det.

Ironisk nok førte dette ikke bare til raseringen av venstresidens avholdte europeiske sosiale modell, til fordel for finansielle selskapsinteresser (og, selvfølgelig, Tyskland), men det banet også vei for den europeiske sosialistiske venstresidens undergang. — og til fremveksten av det populistiske høyre. Mer enn noen andre er det sistnevnte som i dag bør hylle Delors.


*souverainisme – en politisk doktrine som støtter bevaring av et lands nasjonale suverenitet i forhold til overnasjonale organer.


Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:

Jacques Delors destroyed the European Left

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Forrige artikkelDen kompakte minoritet
Neste artikkel«Israel høster organer fra palestinske kropper», hevder Gaza-tjenestemenn
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).