oss 100 kroner!
Er de grunnleggende årsakene til inflasjon i ferd med å endre seg? Det virker som «pengetrykking» er i ferd med å bli utkonkurrert av andre årsaker til inflasjon, noe som også fører til at inflasjon vil få andre konsekvenser enn tidligere.
Jeg har i to artikler belyst mere lokale og kortsiktige årsaker til inflasjonen i Norge i dag, som har med fallende kronekurs, import og økende priser på energi å gjøre..
Responsen fra steigan.no’s lesere, deriblant Jonny Solem, https://steigan.no/2023/12/kommentar-til-hovigs-artikkel-om-inflasjon/ tyder på at det er interesse for å se på de bredere årsakene til den inflasjonen vi ser i dag. Jeg skal i denne artikkelen redegjøre for mitt syn på dette.
Inflasjon må sees i sin historiske sammenheng
Hvis vi ser på Europa rundt 1470 begynte en ny type inflasjon å gjøre seg gjeldende. Til da hadde den mest vanlige formen for inflasjon vært at kongen reduserte innholdet av edelt metall i myntene. Fra 1470 begynte tilgangen på sølv i Europa å ta seg opp. Først fra en forbedret og utvidet tysk sølvproduksjon, så fra den spanske importen av sølv fra «den nye verden». Overflod av edelt metall var en helt ny grunn til inflasjon. Martin de Azpilzueta Navarro (1491-1586), populært kalt Navarrus fra den såkalte Salamancaskolen i Spania, slo fast at metallpengenes verdi ikke var konstant og ikke bare beroende på pålydende eller metallvekten i mynten. Verdien avhang også av knappheten eller overfloden av penger og andre usikkerhetsmomenter. Han forklarte hvordan floden av edle metaller fra ”den nye verden” førte til at varer blir mer verdt og penger mindre verdt. Spanjolene var ikke de eneste som så denne sammenhengen, franskmannen Jean Bodin (1530-96) var opptatt av det samme. I sitt verk ”Response to the paradoxes of malestroit concerning the rising prices of all things and the means to remedy the situation” fra 1568, diskuterer han ganske detaljert situasjonen i de forskjellige land og pengestrømmen mellom landene. I England ble inflasjon og ”enclosure” diskutert av sir Thomas Smith (1513-77), som et av de de store problemene i tiden. På den måten ble synet på inflasjon omdannet fra å dreie seg om kvaliteten på den enkelte mynt, til et samfunnsmessig anliggende, noe det fortsatt er.
La oss flytte blikket mot Europa på 1900-tallet. De kapitalistiske samfunnene hadde organisert sitt penge- og kredittvesen rundt en nasjonal sentralbank med private filialer og et nasjonalt finanssystem med penger og kreditter, basert på en gullstandard. Ideen var at man skulle bruke fortjenesten fra effektivisering av produksjonen, til utvidelse og videre utvikling av den. For å sikre at pengevolumet var stabilt hadde man gullstandard. Det var i vareproduksjonen overskuddet skulle skapes, ikke i finansorganisasjonen. Dette var teorien og ønsket, men datidens banker søkte på flere måter å skape papirpenger. Gull var tungvint å dra rundt på, så det ble utstedt papirer (veksler mv) som skulle representere et visst volum med gull. Bankene falt selvfølgelig for fristelsen til å utstede mer papirer som representerte gull, enn gullet de faktisk hadde. Da som nå, var finanskapitalens ide, å tjene penger uten å arbeide eller produsere noe. Det førte til at forholdet mellom slike papirpenger (kalt fiatpenger) og gull mengden ble ustabil. Det neste problemet var at gullmengden ikke vokste i takt med varemengden og dermed med varebyttet, men med utvinningen av gull. Dette utgjorde to ustabile størrelser, papirgull vs gull, og gull vs varemengde. De kapitalistiske landene fikk raskt en utvikling med mer og mer utvanning av gullstandarden, og papirpengene fikk større og større betydning, etter hvert som vareproduksjonen vokste. Vi ser utviklingen fra en ren økning i metallmengden fra 1470, til blandingen av metall og papir på 1900-tallet. Denne epoken på 1900-tallet kan vi kalle den monetære perioden, hvor papirpenger i stadig økende grad overtok for gullet som penger. Fra denne tiden har vi den klassiske diskusjonen om pengetrykking mellom Keynes som representerte produksjonskapitalens interesser, og Milton Friedman som representerte finanskapitalens interesser. Keynes ville øke pengetrykkingen i dårlige tider for å stimulere til mer etterspørsel og større produksjon, Friedman ville ikke øke pengetrykkingen for han mente det førte til at pengemengden økte mer enn varemengden i samfunnet, og dermed kom pengene til å få mindre verdi, noe som var imot finanskapitalens interesser.
Så skjer det tekniske og organisatoriske endringer. På den tekniske siden blir tredjegenerasjons datamaskiner med integrerte kretser utviklet mellom 1965 og 1971. På den organisatoriske siden blir det mer o g mer vanlig at folk og bedrifter har bankkonto. Til langt ut på 80-tallet var det vanlig at folk fikk lønning i kontanter, mens i dag får alle pengenes satt inn på konto. Denne nye standarden kan vi kalle kontostandarden. Kontostandarden fundert på datateknisk behandling av tall og at alle har konto, avløser gullstandarden i alle de kapitalistiske landene. Den åpner for en annen måte å finansiere samfunnet på. Tidlig på 1970-tallet er den stadige forbedringen av produksjonen i ferd med å avta. Denne permanente forbedringen, har vært grunnlaget for gullstandarden og fortjenesten i næringslivet. Nå skjer det en endring fra at fortjenesten og finansieringen kommer fra en allerede gjennomført forbedring, til at finansieringen kommer fra muligheten til en framtidig forbedring. Omleggingen som stort sett skjer i perioden 1975-85, fører til at «pengetrykking» blir overført fra sentralbanken til de private bankene. Kontostandarden gjør dette mulig. De private bankene blir satt i stand til å finansiere bedrifter og prosjekter som har en mulighet til å tjene penger, og som har ressurser til å gjennomføre disse låneformålene. Måten de private bankene finansierer på er ved å skape penger (lån) med et tastetrykk på en pc. Før kontostandardens tid var dette ikke en mulig løsning, da var det gull og sentralbankmynt som gjaldt. Det var på 1970-tallet vanskelig å få tak i kapital til prosjekter. Det førte til et stort behov for kapital. Når det ble mulig for de private bankene å dekke dette behovet, spratt renta (prisen for lånekapital) opp mot 18% i de fleste kapitalistiske land. Denne renta sank så gradvis mot 0% i 2019, og da var tiden for denne finansieringsmodellen ute. Jeg kaller denne epoken fra 1980- 2020 for kapitalismens voksenalder, andre navn kan være finansialiseringens tid, eller markedsliberalismens tid. Navnet spiller for så vidt ikke så stor rolle.
Inflasjonen i denne epoken
I denne epoken skiller pengeforsyning og inflasjon lag. Hvis vi ser nøye på grafen under fra BoE (Bank of England), ser vi at den gule og den blå linjen har stor samvarians fram til utpå 1970 tallet. Da skiller linjene for penge- og kredittforsyning (gul linje) og inflasjon (blå linje) lag. Grafen viser en periode med svært høy penge- og forsyning, men allikevel med lav inflasjon.
Hvis vi ser på grafer over inflasjonens utvikling over tid, ser vi at det i denne perioden fra 1970-tallet var en periode med relativt lav inflasjon i forhold til tidligere tider.
Inflasjon i England 1810-2008
Inflasjon i USA 1900-2010
Denne lave inflasjonen er et faktum til tross for en massiv økning av penge- og kredittmengden i den samme perioden. Det viser at det gamle inflasjonsbildet fra den monetære tiden om forholdet mellom pengemengde og varemengde som avgjørende, ikke lenger er det samme. Hvis det hadde vært det, burde jo økningen i penge- og kredittforsyningen gitt samme inflasjon, som i tidligere tider.
Det har en relativt enkel årsak. I den monetære tidsalderen førte pengetrykking til raskt økende økonomisk virksomhet i samfunnet. Det førte på kort sikt til knapphet på alle innsatsressurser, som arbeidskraft, råvarer, maskineri, transport mv, noe som igjen førte til at prisen på alle disse innsatsvarene steg, og dermed kom inflasjonen. Under kontostandarden epoke sikres ressursene som er nødvendig for gjennomføring av det formålet det lånes penger til, på forhånd. Bankene låner som regel ikke ut penger til luftslott. Du må ha en forretningsplan og ressurser til å gjennomføre den. Det førte til at i denne perioden økte produksjonsvolumet og innsatsressursene noenlunde i takt med penge- og kredittvolumet, altså ingen inflasjon på grunn av knapphet på ressurser.
Dagens inflasjon
De kapitalistiske landene har nå kommet over i en ny fase, som jeg kaller Kapitalismens alderdom, jeg har foreløpig ikke hørt andre navn på denne fasen. Vi må ha klart for oss at vi nå står overfor en annen sammensetning av samfunnet, enn det som var dominerende i den monetære tidsalderen. Den samlede vareøkonomiens andel av BNP og sysselsetting har i USA falt fra 55% i 1970 til 35% i 2019, og i EU har den falt ned mot 45%. I den monetære tidsalderen utgjorde vareøkonomien langt større andeler. I 1910 var den i USA 80% og i 1930 rundt 73%. Det er lett å forstå at forholdet mellom pengemengde og varemengde hadde en annen og større betydning i den monetære fasen.
For å forstå bevegelsene bak dagens inflasjon, kan det være nyttig å se for seg et bilde. Tenk deg en passe stor produksjonsbedrift, som må tjene penger til eierne sine for ikke å bli nedlagt. Tenk deg at den på 1950-tallet tjente gode penger gjennom en rask forbedring av sin produksjon, og dermed en rask reduksjon av sine kostnader. Så kan du tenke deg at denne forbedringstakten går langsommere og langsommere. Det kan være år bedriften ikke oppnår noen forbedring i det hele tatt. I perioden med finansiering fra de private bankene kan den låne seg gjennom disse periodene uten fortjeneste, jevne ut gode og dårlige år, og om nødvendig låne penger til å betale aksjonærene utbytte. Så faller denne muligheten til lånefinansiering bort. Hva gjenstår da? Forbedringshastigheten er svært langsom, det går ikke å låne seg til overskudd lenger, da er muligheten å ty til prisøkninger for å sikre overskuddet. I enkle trekk er det bildet nå. I den fasen kapitalismen er inne i nå er kapitaleierne avhengige av prisøkninger og statlige subsidier for å tjene nok penger til at verdien på kapitalene deres ikke skal gå ned. Hvis vi plukker fram en illustrasjon utarbeidet av IMF (International Monetary Fund) om hva som er driverne i dagens inflasjon får vi bildet bekreftet:
Vi ser at bedriftenes økte priser og fortjeneste er årsak til svært mye av dagens inflasjon i EU området. Illustrasjonen er hentet fra Michael Roberts blogg som har svært mye interessant om økonomi: https://thenextrecession.wordpress.com/2023/07/05/from-greedflation-to-stagflation-and-then-slumpflation/
Hvis vi ser på andre land utenfor EU, har bildet nyanser, men offentlige avgifter (til subsidiering av kapitaleierne) og økte priser fra produksjonskapitalen er de store driverne.
Kilde: IMF
Kilde: IMF
Hvordan er utviklingen i denne fasen av kapitalismen nå?
Det er rent grunnleggende sett, ingen grunn til å forvente at forbedringshastigheten i de kapitalistiske land vil øke. Tvert imot, tjenestesektoren vokser stadig og varesektoren blir stadig mindre. Å drive fram store forbedringer i tjenestesektoren er langt mer krevende enn store forbedringer i vareproduserende sektor. Kapitaleierne vil derfor i økende grad være avhengig av finansiering via subsidier fra staten eller prisøkninger. Dette er noe som begge deler fører til en omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Under er en graf som viser hvordan utviklingen av denne omfordelingen har vært til nå, hvis en bare ser på lønninger og priser:
Hvis man ser på hva kapitaleierne selv mener de trenger av subsidier fra staten får man et hint i rapporten under, fra 13. desember i år. Der mener World Economic Forum at kapitaleierne må subsidieres med rundt 35 000 milliarder kroner hvert år.
Det utgjør ca 5-7% av årlig BNP for de utviklede landene, noe som tilsvarer omtrent den årlige veksten i gjeldsberget i forrige fase (Kapitalismens voksenalder), da de private bankene hadde grimen på produksjonskapitalen.
Finanskapitalen vil selvfølgelig ikke sitte rolig å se på at produksjonskapitalen alene forsyner seg av godteriene, med prisøkning og statlige subsidier. For å få sin andel, setter de opp prisen (renta) på lånekapitalen, sånn at de får sikret seg sin andel, noe som øker omfordelingen fra det arbeidende folket enda noen hakk.
Hvordan kan inflasjonen denne fasen i kapitalismen utvikle seg videre?
Det er fortsatt litt tidlig å se retningen på hvordan denne fasen kommer til å utvikle seg, men noen trekk er allerede godt synlig.
Tukle med markedsmekanismer
I tidligere faser søkte kapitaleierne monopol for å kunne styre prisene dit de ville. I dag har de store amerikanske IT selskapene som Meta og Google søkt å dra denne arven videre, men det er ikke lenger en hoved-mekanisme. Hoved-mekanismen i dag er å tukle med markedene på global basis. Enten ved å skape behov, som vi så under pandemien, da Big-pharma fikk en eksplosjon i vaksinebehovet, eller gjennom å strupe tilbudet og øke markedsområdet. Eksempel på det siste kan være Englands og Tysklands nedbygging av kapasiteten til å produsere energi, eller det kan være den nederlandske regjeringens forsøk på å bygge ned produksjonen av matvarer. Man kan regne med at den type tukling med markedsmekanismene vil øke. Det spesielle med dem er at de for en stor del er underlagt politisk kontroll. For å komme unna det vedtar politikerne i rask rekkefølge lover som skal minimere velgernes innflytelse på slike spørsmål.
Jevnlig økning av produksjonsprisene
Hensikten med tuklingen med markedsmekanismene er å kunne øke prisene. Dersom denne tuklingen ikke lykkes, eller bare delvis lykkes, kan man regne med at prisene blir satt opp uansett. Produksjonskapitalen vil ikke klare å skape overskuddet sitt foruten.
Økning av statlige subsidier
En slik økning kan skje i form av avgiftsøkninger eller i form av pengetrykking. Når det gjelder pengetrykking har USA en fordel pr i dag, fordi dollaren har den utbredelsen den har. Det medfører at de har større rom for å trykke penger uten konsekvenser, enn så lenge. Dersom det er ledig produksjonskapasitet i det landet hvor pengetrykkingen skjer, er det ingen grunn til å regne med at det fører til umiddelbar inflasjon. Inflasjon på grunn av pengetrykking oppstår ikke før ressursene blir knappe. Denne statlige subsidieringen av kapitaleierne vil medføre en jevnlig politisk kamp. Kapitaleierne har så langt vært flinke til å få middelklassen til å føre denne kampen for seg.
Finanskapitalens andel
Rente er et annet ord for prisen på finanskapitalen. Tiltakene listet over, dreier seg i hovedsak om aktørene produksjonskapital, arbeidende folket/lønninger, og stat/subsidier. Finanskapitalen vil i den nye fasen kapitalismen befinner seg i få en annen og langt mer tilbaketrukket rolle, enn i forrige fase. Da satt de bak rattet, nå kan de i beste fall sitte i baksetet å tappe ut så mye de kan gjennom å heve renta i de periodene det blir mulig.
I sum kommer vi til å se at kapitaleierne sponses av staten, at produksjonskapitalen øker prisene og at finanskapitalen tar ut sin andel i de tidsperiodene det er mulig. Alt dette vil bli forsøkt pakket inn i edle hensikter og høy moral, med middelklassen som kapitaleiernes soldater.
