Dette har alle symptomene på en ødeleggende global konflikt.
Mens Israel fortsetter å sørge og Gaza fortsetter å bli forvandlet til ruiner, kommer mange i Midtøsten til en dyster erkjennelse: at ting snart kan bli mye, mye verre. Enorme tektoniske endringer truer nå med å bryte status quo – og til og med utløse en global krig.
Allerede er Israel engasjert i daglige sammenstøt med den Iran-tilknyttede væpnede gruppa Hizbollah langs den israelsk-libanesiske grensa og har iverksatt flere flyangrep mot Syria, et land som støttes av Russland og Iran. Andre steder avskar et amerikansk krigsskip nylig tre missiler avfyrt av iranskstøttede Houthi-opprørere i Jemen som kan ha vært rettet mot Israel. Amerikanske styrker i regionen har også vært utsatt for en rekke drone- og rakettangrep, som de gjengjeldte ved å utføre luftangrep mot to anlegg knyttet til iransk-støttede militser i Syria. Responsen i den arabiske verden har vært like fiendtlig, og alle regjeringer – inkludert de, som Saudi-Arabia, som hadde begynt å normalisere forholdet til Israel – har kommet med sterke fordømmelser av Israels handlinger. Men den mest skarpe responsen har kommet fra Tyrkia, til tross for at det er et Nato-medlem. President Erdogan beskrev Israels bombing av sivile i Gaza som et «folkemord» og hevdet at Hamas ikke er en terrorgruppe, men «frigjørere som beskytter landet sitt». Tyrkia er også vert for flere Hamas-tjenestemenn, og har nektet å utvise dem de siste ukene. Alt dette er en del av Erdogans forsøk på å hevde sitt lederskap i regionen.
Et annet land med fot i begge leirene er Qatar. Landet er hjemsted for den største amerikanske militærbasen i Midtøsten, det er også basen til den politiske ledelsen til Hamas, som har hatt kontor i Doha siden 2012. Landet er spesielt godt egnet til å fungere som mekler mellom Israel og Hamas og har fått æren for å ha spilt en avgjørende rolle i å sikre løslatelsen av fire Israelske gisler.
Så er det Iran, som har langvarige bånd til Hamas og heiet på angrepet 7. oktober. Mens amerikanske og israelske tjenestemenn har uttalt at det ikke er noen indikasjon på en direkte iransk involvering i massakren, er det liten tvil om at Iran drar nytte av angrepet på flere måter, og kanskje til og med bruker sine støttespillere – i Libanon, Syria og Jemen – for å maksimere gevinsten ytterligere.
Hamas sitt angrep har tross alt nesten drept USAs strategi for å fremme arabisk-israelsk tilnærming som en måte å gjenheve amerikansk innflytelse i regionen på bekostning av Iran og Kina. I september inntok Netanyahu scenen i FNs generalforsamling og presenterte et kart med tittelen «Det nye Midtøsten», som skildrer en del av regionen skyggelagt i grønt – de arabiske landene som Israel var i ferd med å «normalisere» forholdet til. Når det gjelder Israel selv, ble det avbildet som om landet strekker seg hele veien fra Jordan-elven til Middelhavet – fra elven til havet, som det sies – uten avgrensninger som viser okkupert palestinsk territorium. Netanyahu tegnet deretter en rød linje over kartet, hele veien fra Arabiahavet til Sør-Europa, og snakket om «en ny korridor av fred og velstand som forbinder Asia gjennom UAE, Saudi-Arabia, Jordan, Israel til Europa». Både Trump- og Biden-administrasjonene, med Abraham-avtalene og andre avtaler, spilte en viktig rolle i å fremme denne ideen om et «nytt Midtøsten», der Israel, som Biden sa, ville nyte «større normalisering og økonomisk forbindelse».
En av hovedpilarene i dette prosjektet var India-Midtøsten-Europa Economic Corridor (IMEC) – «korridoren for fred og velstand» som ble nevnt av Netanyahu. Prosjektet ble avduket forrige måned på G20-toppmøtet i Delhi, og ser for seg opprettelsen av en logistisk korridor som forbinder det nordvestlige Indiahavet med det østlige Middelhavet via havner, jernbaner og veier som går gjennom UAE, Saudi-Arabia, Jordan og Israel. USA har eksplisitt fremstilt korridoren som en konkurrent i Midtøsten til Kinas Belt and Road Initiative. Målet var åpenbart: å begrense Kinas innflytelse i regionen og isolere Iran.
Men selv om IMECs drøm nå virker mer urealistisk enn noen gang, er sannheten at den alltid var utenfor rekkevidde, basert som den var på en farlig illusjon – at palestinerne kunne bli låst inne for alltid inne i Gaza. Som Marwan Kabalan, direktør for politikkanalyse ved det arabiske senteret for forskning og politikkstudier, forklarer, undergravde de USA-meglede avtalene som normaliserte forholdet mellom Israel, UAE og Bahrain en langvarig pan-arabisk holdning om at en palestinsk stat var en forutsetning for etablering av normale forbindelser med Israel. Det er grunnen til at palestinske tjenestemenn fordømte avtalene som et «dolkestikk i ryggen». Under overflaten av en relativt stabil status quo har sinne og ustabilitet bygget seg opp.
Siden det siste angrepet har enhver makt i Midtøsten brukt kaoset til å fremme sine egne, ofte motstridende, interesser i et geopolitisk spill som er like farlig som det er komplekst. Men dette kommer med sine egne risikoer. Som en innsider i Washington sa til Financial Times: «Alle de involverte landene har terskler som, hvis de krysses, vil få dem til å synes at de må handle. Men ingen vet egentlig hva den andre sidens terskel er.»
Selvfølgelig vil mye avhenge av hva Israel gjør videre. Iran og Hizbollah, for eksempel, har begge uttalt at de anser en fullskala bakkeinvasjon av Gaza – spesielt hvis sikte på fullstendig utslettelse av Hamas og tvangsutvisning av deler av Gazas befolkning – som en rød linje som ikke skal krysses. I løpet av helgen utstedte den iranske presidenten Ebrahim Raisi en klar trussel: «[Det] sionistiske regimets forbrytelser har krysset de røde linjene, noe som kan tvinge alle til å handle. Washington ber oss om å ikke gjøre noe, men de fortsetter å gi bred støtte til Israel.»
Likevel har dette ikke avskrekket Israel fra å utvide sine bakkeoperasjoner i Gaza de siste dagene. Enda mer bekymringsverdig er det økende bevis på at Israels plan kan være å drive mange palestinere – potensielt titalls eller til og med hundretusener – ut av Gaza og inn i Egypt. En uke inn i Israels militæroperasjon i Gaza, har den pensjonerte IDF-brigadegeneral Amir Aviv oppfordret Egypt til «å åpne grensa og la alle de palestinske sivile flytte sørover inn på Sinai-halvøya». Den egyptiske presidenten, Abdulfattah al-Sisi, advarte at «det som nå skjer i Gaza er et forsøk på å tvinge sivile innbyggere til å søke tilflukt og migrere til Egypt, noe som ikke bør aksepteres». Så, den 17. oktober, utstedte en israelsk tenketank med bånd til Netanyahu en rapport, som senere ble lekket, og fremmet den «unike og sjeldne muligheten» for «flytting og endelig bosetting av hele Gaza-befolkningen». Nylig ble et «konseptdokument» lekket ut, denne gangen fra det israelske etterretningsdepartementet, som anbefalte permanent overføring av hele befolkningen på Gazastripen til Egypt.
Den israelske regjeringa har siden hevdet at dokumentet er spekulativt og ikke anses som et alternativ. Dette kan bare være gode nyheter, gitt at en slik politikk, bortsett fra å være en katastrofe for Gaza-innbyggerne, uunngåelig vil utløse en form for gjengjeldelse fra den Iran-ledede såkalte motstandsaksen, som inkluderer den syriske regjeringen, Hizbollah og Houti-bevegelsen i Jemen. På det tidspunktet kan situasjonen raskt eskalere. Ikke bare ville Israel svare med å kraftig bombe Iran-støttede styrker i Libanon og andre steder – men USA ville nesten helt sikkert også bli involvert.
I løpet av de siste ukene har USA og Nato faktisk satt sammen den største flåten sett i det østlige Middelhavet og Gulfen i flere tiår, og omfatter ikke mindre enn 73 skip fra et dusin land, inkludert Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Spania. USA alene har utplassert to atomdrevne fartøyer, samt fly, kryssere, destroyere og ubåter utstyrt med Tomahawk-missiler.
Ikke overraskende svarte Vladimir Putin med å kunngjøre at Russland over Svartehavet har startet døgnet rundt rotasjoner av MiG-31-avskjærere bevæpnet med Kinzhal hypersoniske antiskipsmissiler, hvis operative rekkevidde strekker seg til 2000 km. – Dette er ikke en trussel, men vi vil utøve visuell kontroll – kontroll med våpen – over hva som skjer i Middelhavet, sa Putin til journalister. Kina følger også hendelsene i regionen veldig nøye, med opptil seks kinesiske krigsskip til stede i Midtøsten de siste ukene.
Det er ikke vanskelig å se hvordan alt dette kan ende. Med alle verdens stormakter til stede i Midtøsten, er det nesten sikkert at USA og Nato ved en eventuell eskalering vil bli dratt inn i en konflikt mot Russland og Kina. Konsekvensene av dette ville være katastrofale, dets økonomiske, militære og humanitære konsekvenser vil komme tilbake i Vesten. Stilt overfor en slik risiko er det ikke lenger bare i Gazas interesse å oppfordre til våpenhvile, men for hele verden.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:
Will Israel-Hamas cause a world war?
