Nesten fire uker etter Hamas’ angrep på Israel har Russland ikke hastverk med å utnytte Biden-administrasjonens dilemma over sammenbruddet av sikkerheten i Midtøsten. Vestlige medier var enstemmige om at Russland ventet i kulissene for å gripe muligheten når USA tok øyet fra ballen i Ukraina. Det skjedde imidlertid ikke noe slikt.
Ukrainakrigen går på autopilot. Kompasset er satt, terningen er kastet og kalkulatoren holder seg stødig med hensyn til de strategiske målene som ble satt av president Vladimir Putin i februar i fjor. Russland føler at de har fått overtaket i krigen, og det er irreversibelt.
Ukrainas motoffensiv har mislykkes, og kampene er for tiden begrenset til to sektorer av frontlinjen, ettersom russiske styrker øker sikkerheten i Donetsk-regionen og prøver å gjenvinne kontrollen over territoriene nordover i grenselandene til Donbass og Kharkov-regionen, der de trakk seg tilbake av taktiske årsaker i september og oktober.
Likevel har ikke Moskva begynt sin store offensiv, slik mange hadde spådd. En plausibel forklaring er at Moskva ser på malstrømmen som sveiper gjennom Midtøsten. Moskva er spesielt følsomme når det gjelder at krigen kan spiller over i Syria.
Med et øye på den formidable amerikanske marineoppbyggingen i det østlige Middelhavet med utplassering av to hangarskipgrupper, har president Vladimir Putin offentliggjort at russiske jetfly utstyrt med hypersoniske Kinzhal-missiler streifer på himmelen over Svartehavet. Missilet kan treffe mål 1000 km unna i Mach 9-hastighet, noe ingen eksisterende missilforsvarssystemer kan avskjære. Det er tilstrekkelig å si at krigen i Ukraina forblir utmattende.
Merkelig nok gjennomførte Russland et simulert atomangrep i en øvelse onsdag som ble overvåket av Putin, timer etter at det russiske parlamentet stemte for å oppheve landets ratifisering av den globale atomprøveforbudstraktaten (CTBT). Øvelsen må sees i en bredere kontekst av global strategisk stabilitet. En uttalelse fra Kreml sa: «Hensikten med treningsøvelsen var å sjekke beredskapsnivået til militære kommandoorganer, så vel som ferdighetene til ledelsen og operativt personell i å styre troppene (styrkene) under deres kommando.» Alt summerer seg imidlertid opp i disse ekstraordinære tider.
På sitt mest åpenbare nivå er Palestina-Israel-konflikten en manifestasjon av den økende ubalansen i det eksisterende systemet for internasjonale relasjoner. Nye kriger dukker opp, langvarige konflikter muterer (f.eks. Nagorno-Karabakh). I forrige uke satte Pakistan fingeren på Palestina og Kashmir som FNs uferdige saker i postkolonialtiden. Nord-Korea og Iran er brennpunkter som ikke har noen militær løsning.
I månedene fremover vil Washington uten tvil fortsette å gi Israel militær og diplomatisk støtte, men en utvidet israelsk operasjon som varer måneder i Gaza vil bety spredning av amerikanske ressurser som kan være nødvendig i andre teatre. Konflikten i Gaza understreker nødvendigheten av å tenke nytt i USAs forestillinger om globalt hegemoni. Faktum er fortsatt at USA, til tross for sin selverklærte status som «uunnværlig nasjon» (Madeline Albright) og garantisten for «regelbasert orden», ikke klarte å forhindre det siste konfliktutbruddet i Midtøsten.
Uten tvil kan derfor det siste amerikanske forslaget om en systematisk gjenopptakelse av strategisk dialog med Russland sees på som et tegn på positiv tenkning. Ikke overraskende har Moskva vist en utstudert likegyldighet til det amerikanske forslaget. Men det trenger ikke å være siste ord. Historisk sett brakte sovjet-amerikansk strategisk dialog alle hovedspørsmål og de fleste mindre saker som berører internasjonal sikkerhet på dagsordenen.
Det store spørsmålet er derfor tidspunktet for det amerikanske forslaget. På bakgrunn av de samlende stormene i Midtøsten, søker Biden-administrasjonen sannsynligvis å roe nervene ved å foreslå samtaler med Russland om global strategisk balanse, siden autovernet i våpenkontroll ikke lenger eksisterer. Dette er én ting.
I alle fall kan Russlands «nøytralitet» i en Midtøsten-konflikt også være en vurdering. På samme måte forstår vestlige ledere at krigen mot Russland praktisk talt er tapt – selv om de ikke vil innrømme det offentlig – og at et engasjement med Russland er nødvendig.
Igjen, selv om USA har gitt Israel betydelig militær og diplomatisk støtte og fortsetter å påvirke sistnevnte for ikke å eskalere konflikten, er det variabler i situasjonen og enhver stor brann i Midtøsten vil kreve en massiv konsentrasjon av materielle og økonomiske ressurser som er begrenset selv for en supermakt, siden det også er andre uløste problemer i verden.
Bruddet i tilliten til de russisk-amerikanske båndene skader USAs interesser. I bunn og grunn må det også forstås at det Moskva søker selv i dag etter nesten 20 måneder med krig mot NATO og USA i Ukrainas killing fields er et vedvarende engasjement med Washington og en vilje til å imøtekomme gjensidige interesser.
På sin side opptrer Russland som en ansvarlig makt overfor krisen i Gaza. Det er ikke fnugg av bevis som viser at Russland har opptrådt som en «sabotør». Tvert imot, Moskva har profilert seg som en potensiell fredsstifter som nyter godt av gode relasjoner med alle nøkkelaktører – både Israel, Hamas, Iran og andre regionale stater.
Faktisk bringer president Bidens nylige kommentarer om Gaza-situasjonen USAs posisjon ganske nær Russlands. Biden leste opp følgende fra en utarbeidet tekst på en felles pressekonferanse med statsminister Anthony Albanese fra Australia:
«Israel har rett og, vil jeg legge til, ansvar for å svare på nedslakting av deres folk. Og vi vil sikre at Israel har det de trenger for å forsvare seg mot disse terroristene. Det er en garanti…
«Men det reduserer ikke behovet for – å operere og tilpasse seg krigens lover for israelere – landet må gjøre alt i sin makt – Israel må gjøre alt i sin makt, så vanskelig som det er, for å beskytte uskyldige sivile. Og det er vanskelig. Jeg vil også ta et øyeblikk til å se fremover mot fremtiden vi søker.»
«Israelere og palestinere fortjener like mye å leve side om side i trygghet, verdighet og fred. Og det er ingen vei tilbake til status quo slik den var den 6. oktober. Det betyr å sikre at Hamas ikke lenger kan terrorisere Israel og bruke sivile palestinere som menneskelige skjold.»
«Det betyr også at når denne krisen er over, må det være en visjon om hva som kommer videre. Og etter vårt syn må det være en tostatsløsning.»
Putin kunne ikke ha formulert dette annerledes. Det er en følelse av forventning i Moskva om at USA og dets allierte vil «revurdere sine forestillinger om å beseire Russland i Ukraina-konflikten for enhver pris» – som en tenketanker fra etablissementet skrev i Kreml-finansierte RT forrige uke.
Tillit mangler, konkluderte han, «kompromisser uten full hensyntagen til russiske interesser» er vanskelig å nå, men «et sentralt stadium i (verdens)ordenen … tar form foran våre øyne.»
Les Ivan Timofeev: The West may be forced to look for a settlement in Ukraine, but what if Russia says no?
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
US seeks strategic dialogue with Russia
