oss 100 kroner!
Krigene i Ukraina og Israel var forutsigbare for enhver aktiv observatør. Leda av USAs kortsiktighet, gjorde Ukraina og Israels vestlige allierte ingenting for å avverge katastrofene. De bidro i stedet til dem. Og de har ingen annen strategi om krigen enn en fullstendig militær seier. Å stole på at USA ordner opp for dem, er et sjansespill når USA viser at de ofte trekker seg fra krigene når innenrikspolitikken krever det.
Referat Ove Bengt Berg.
Dette er noe av det Wolfgangs Streeck sa på konferansen Alternativer til krig — veier til fred 4. november.
I et utdelt manus nevner Streeck at situasjonen i Gaza kan bli så dramatisk, for Israels nabostater og Israels støttespillere, at det kan ende opp med at de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd reagerer og sørger for å bli enige om en to-statsløsning og legge Israel-konflikten død som varig stridssentrum.
Tilskuernes uansvarlighet:
Forutsigbare kriger som ikke blei forhindra
Streeck mente at det var åpenbart at både krigen i Ukraina og den nåværende i Midtøsten ville bli utløst. Det er en innsikt som ikke bare statenes sikkerhetstjeneste hadde, men også fantes i de ordinære politiske statsapparatetene. Streeck hevder at kortsiktig tankegang, under ledelse av USA, førte til at Ukrainas og Israels vestlige allierte ikke gjorde noe for å avverge katastrofene. De bidro i stedet til dem.
At krigen i Midtøsten ikke blei forhindra, var sannsynligvis et ledd i politikken med å gjøre to-stats-løsninga uløselig.
Ukraina og Israel er helt avhengig av støtten fra USA. Men de begge opererer på kanten av hva USA kan tåle, mente Streeck. USA kan ikke tape noen krig gitt at de er verdens overlegent sterkeste militærmakt. Men de kan trekke seg fra en krig, uten å ha oppnådd det de ville. Uten at det gjør så mye for dem, det er ikke pinefullt for USA å tape kriger. Jf Vietnam, Irak, Afghanistan. Ser en på tapstalla, soldater som USA mister i krigene, er de ikke særlig pinefulle, sa Streeck. Derfor er utsiktene for Ukraina særlig usikre. Som en annen innleder sa, Sverre Lodgaard, er det absolutt viktigste for president Biden framover, å vinne neste presidentvalg. Blir det strid i USA om støtten til Ukraina, blir kampen for støtten til Ukraina ikke noe Biden vil tape valget for.
Israel står sterkere enn Ukraina med sine 90 atombomber på fem krigsskip, de fleste bygd av tyskerne.
Streeck kom også inn på det med at opprøret fra Hamas 7. oktober framstår som uoppdaga. Det dreier seg om et sted som må være det mest teknisk sett overvåka området i hele verden. Så er det altså umulig å oppdage 20 000 som planlegger et opprør? Sikkerhetstjenesten visste det.
I Israel setter Netanyahus internasjonale allierte nå sitt håp til at USA skal hjelpe dem ut av den verste internasjonale krisa for dem sia slutten av andre verdenskrig.
Det finnes ingen ideer om exit-strategi og et etterkrigsscenario.
På samme måte er det umulig å tenke seg at tilhengerne av de radikaliserte ukrainske krigsmåla ikke visste at den amerikanske planen om et NATO-isert Ukraina med raketter klare til å bære atomstridshoder, ikke ville provosere til et russisk militært svar.
Streeck oppsummerer med noe som er uhørt å mene i Norge, enten en hører til høyre eller venstre. At de statene som applauderte og bidro til krigene, nå skjuler seg bak påstander om at den ukrainske krigen er et resultat av russisk imperialistisk galskap, og at Gaza-krigen skyldes islamistisk antisemittisk galskap. Deres eneste løsning på disse krigene er total militær seier. Som de ikke vil oppnå.
———— ———-
I et manus delt ut på konferansen behandler Streeck tre forslag til forutsetninger for fred i verden, i Eurasia og i Midtøsten. Forutsetninger som han mener må oppfylles om det skal bli fred. Det er oversatt av Politikus.
Tre forslag om forutsetninger for fred i verden, i Eurasia og i Midtøsten:
(1) I verden
Framfor alt må USA lære at landet må og kan leve som én makt blant andre, i en multipolar verden med fordelt snarere enn ett eller to land med suverenitet. Landet må bli kvitt sin overmodige forestilling om å være «den skinnende byen på høyden»* [American exceptionalism] og «den uunnværlige nasjonen». USA må forstå at det har en viktig hjemmelekse å gjøre, og at andre nasjoner ikke er mindre uunnværlige for sine borgere og for verden. Dette er en vanskelig lekse å lære, og den vil neppe bli lært så lenge den amerikanske herskerklassen kan leve av sin kontroll over det globale finanssystemet og det militærindustrielle komplekset med 750 militærbaser over hele verden som støtter opp om denne kontrollen. Ettersom USA egentlig ikke kan tape en utenlandsk krig på grunn av sitt teknologiske og geostrategiske forsprang, må håpet for et globalt fredsregime være at imperiets fordeler, i den grad det kan og blir overlevert til det amerikanske folket, på et tidspunkt ikke lenger vil være tilstrekkelige til å sikre innenlandsk samtykke og stabilitet. Noe som vil tvinge amerikanske eliter innenfra til å rette oppmerksomheten mot innenlandske behov i stedet for internasjonale ønsker. Dette forutsetter imidlertid noe i nærheten av et politisk opprør i en befolkning som er djupt splitta og uorganisert, og som i alle fall i avgjørende hensyn er djupt blanda inn i det militærindustrielle komplekset. En ny Trump, eller trumpsk presidentperiode, kan kanskje føre til en nyttig isolasjonisme for USA og verden, men sjøl dette er lite sannsynlig med tanke på den motstanden en da kan forvente fra den amerikanske djupstaten. Tidspunktet da USA kunne gjøres om til en fredsskaper eller fredsbevarer kan allerede være passert. Husk uavhengighetsdagen: «We will not go quietly into the night/ We will not vanish without a fight». [Vi vil ikke gå stille inn i natten/ Vi vil ikke forsvinne uten kamp.]
(2) I Eurasia
I Ukraina-krigen må den herskende ekstremistiske Bandera-fløyen i den ukrainske nasjonalistbevegelsen bringes til å forstå at krigsmåla de ofrer landets unge generasjon for, er urealistisk og alltid har vært det. Å fortsette å forfølge disse måla, vil bety hundretusener av døde i løpet av flere år, uten at utfallet av krigen vil endre seg nevneverdig i forhold til dagens frontlinjer og det som lå på bordet i Minsk og Istanbul. I den grad den sittende ukrainske regjeringa tror at de erklærte krigsmåla er oppnåelige (Ukraina i NATO og EU, Krim inkludert Sebastopol i Ukraina, at i de russisktalende oblastene vil de heller snakke ukrainsk i Ukraina). Da har de blitt løyet til av sine allierte, særlig av Johnson-regjeringen i Storbritannia og Biden-administrasjonen i USA. Det er ingen grunn til å forvente at Ukrainas vesteuropeiske allierte, leda av grønn moralistisk militarisme, skal fortelle sannheten til den ukrainske regjeringen, eller enda viktigere, det ukrainske folket. Dette også fordi de ikke trenger å sende egne tropper til det russisk-ukrainske slakteriet. Alt de har forplikta seg til, er å forsyne sine ukrainske stedfortrederkrigere med de våpna de trenger. Ikke for å vinne, noe som er umulig, men for ikke å bli beseira. Fordi deres makt og privilegier avhenger av myten om en mulig endelig seier (Endsieg), vil den nåværende ukrainske regjeringa likevel fortsette å tro på den, eller late som om den gjør det. Dette passer spesielt godt for USA, som unngår en kjernefysisk konfrontasjon med Russland og faktisk ikke trenger det for sine egne krigsmål, som er å binde Russland og sikre amerikansk kontroll over Vest-Europa gjennom NATO.
En slutt på krigen – det vil si fred – nå og ikke om fem år eller så, må derfor påtvinges den ukrainske regjeringa, om ikke av de allierte, så av sine egne innbyggere, i et slags folkeopprør. På grunn av unntakstilstanden kan motstanden mot den ukrainske stedfortrederkrigen ikke organiseres politisk, i hvert fall ikke umiddelbart. Det er imidlertid interessant å merke seg at antallet unge ukrainske menn som nekter å la seg innrullere i den ukrainske hæren, ser ut til å øke. Et indirekte bevis på dette er Zelenskyjs summariske avskjedigelse av lederne for de lokale militære rekrutteringskontorene for å ha tatt imot bestikkelser fra vernepliktige for å erklære dem uskikka til tjeneste. Kort tid seinere ble det rapportert om en liknende utrenskning blant ledende tjenestemenn i det nasjonale helsevesenet, for samme forbrytelse. (Som alltid beskytter korrupsjonen de rikes og middelklassens barn, mens dreping og død overlates til dem som ikke kan kjøpe seg fri).
Å håpe på en tidlig fred i stedet for en sein fred, begge på i hovedsak samme vilkår, er kanskje ikke mer enn å håpe på at antallet unge mennesker som foretrekker livet og medmenneskeligheten vil øke i stedet for tiltrua til de «gjenoppbyggingsprogrammene» som EU har lova Ukraina som belønning for at de ofrer livet for «våre verdier» (von der Leyen). For ikke å snakke om den moralske støtta fra de tyske grønne, som for mange år sia med hell kjempa for å avskaffe verneplikten. Dermed kan de nå forsikre sine militante støttespillere om at deres engasjement i krigen i Ukraina vil begrense seg til å se slaktinga på TV hjemme i stuene.
(3) I Midtøsten
Om det blir fred i Midtøsten avhenger ikke av Israel eller palestinerne, men av landa rundt dem. Israel ser ikke ut til å ha noen plan for hvordan de skal komme seg ut av krigen og ingen planer for etterkrigstida. Bortsett fra å bombe Gaza tilbake til steinalderen og utslette Israels islamistiske fiender en gang for alle. Når en prøver å gjette logikken bak dette, kan en ikke unngå å komme til den konklusjonen at Israels tillit til at de kan komme unna med dette, skyldes at landet er i besittelse av ikke mindre enn 90 atombomber, høyst sannsynlig stasjonert på landets fem ubåter, hvorav de fleste er levert av Tyskland (og ikke av det spredningsskeptiske USA).
Israels kjernefysiske kapasitet gir landet det som i strategisk sjargong kalles eskalasjonsdominans, [makt til å velge når en konflikt kan trappes ytterligere opp, overs. mrkn]. En dominans som kan ha overbevist den israelske ledelsen om at de kan gjøre hva de vil i Gaza. Dette er imidlertid ikke uten videre akseptabelt for Israels naboer og støttespillere, kanskje med unntak av det grønn-ekstremistiske Tyskland (som for en gangs skyld ser ut til å være glad for å slippe å bli utsatt for flybombing). Etter hvert som Gaza-operasjonen fortsetter, inkludert vilkårlige drap og lemlesting og utsulting av tusenvis, om ikke titusenvis av sivile — og det ser ut til at den vil vare i uker, om ikke måneder — vil for eksempel det iranske atomprogrammet bli gjenopptatt for fullt, og land som Frankrike og Storbritannia kan stå overfor en borgerkrig. Sjøl Saudi-Arabia kan oppleve innenrikspolitisk uro, regjeringa i Egypt kan falle, USA vil bli konfrontert med et ubegrenset hat blant muslimske samfunn over hele verden osv. osv.
I en sånn situasjon vil de fem stormaktene i FNs sikkerhetsråd kanskje føle seg oppfordra til å forhindre et globalt inferno. Med mindre det skjer et mirakel, vil dette kreve intet mindre enn et regimeskifte i Israel, noe som bare USA kan få til, om i det hele tatt. Deretter må de fem stormaktene i fellesskap innføre og overvåke en tostatsløsning i Palestina, uten åpne fengsler slik Gaza har vært i 16 år. Hvis det lykkes, kan en slik langsiktig felles fredsbevarende øvelse åpne veien for en ny verdensorden, bedre og mer stabil enn den USA-dominerte etter 1990.
Alternativet, som vi må frykte er mye mer sannsynlig, vil være at Israel bruker sine våpen for å forsvare sin «rett til å eksistere» som siste utvei mot iranske og andre tropper som omringer landet. Med helt uforutsigbare globale konsekvenser.
* [«En by på en høyde» er et uttrykk som stammer fra læren om salt og lys i Jesu Bergpreken [Matteus 5.14: «Dere er verdens lys. En by som ligger på en høyde, kan ikke skjules»]. I USAs politiske retorikk brukes det som en erklæring om amerikansk eksepsjonalisme for å vise til at USA fungerer som et «håpets fyrtårn» for verden. (Squiers, A. (2018). Det helliges politikk i Amerika: The Role of Civil Religion in Political Practice. New York: Springer. s. 62-63.)».Overs. mrkn]
Dette referatet ble først publisert av Politikus.
