oss 100 kroner!
Kjære barn.
Det er over midnatt. Jeg flyr hundrevis av kilometer i timen i mørket, tusenvis av fot over Atlanterhavet. Jeg reiser til Egypt. Jeg vil dra til grensen til Gaza ved Rafah. Jeg drar på grunn av deg.
Du har aldri vært i et fly. Du har aldri forlatt Gaza. Du kjenner bare de tettpakkede gatene og smugene. Betonghullene. Du kjenner bare sikkerhetsbarrierene og gjerdene som blir patruljert av soldater som omgir Gaza. Fly er skremmende for deg. Jagerfly. Angrepshelikoptre. Droner. De sirkler over deg. De slipper raketter og bomber. Øredøvende eksplosjoner. Bakken rister. Bygninger faller. De døde. Skrikene. De dempet roper på hjelp fra under ruinene. Det stopper ikke. Natt og dag. Fanget under haugene med knust betong. Lekekameratene dine. Skolekameratene dine. Dine naboer. Borte på sekunder. Du ser de krittaktige ansiktene og de slappe kroppene når de graves ut. Jeg er en reporter. Det er min jobb å se dette. Du er et barn. Du bør aldri se dette.
Stanken av død. Råtnende lik under knust betong. Du holder pusten. Du dekker til munnen med klut. Du går raskere. Nabolaget ditt har blitt en kirkegård. Alt som var kjent er borte. Du stirrer forundret. Du lurer på hvor du er.
Du er redd. Eksplosjon etter eksplosjon. Du gråter. Du klamrer deg til din mor eller far. Du dekker for ørene. Du ser det hvite lyset fra missilet og venter på eksplosjonen. Hvorfor dreper de barn? Hva gjorde du? Hvorfor kan ingen beskytte deg? Vil du bli såret? Vil du miste et ben eller en arm? Vil du bli blind eller sitte i rullestol? Hvorfor ble du født? Var det for noe godt? Eller var det for dette? Blir du voksen? Blir du glad? Hvordan vil det være uten vennene dine? Hvem skal dø neste gang? Moren din? Din far? Dine brødre og søstre? Noen du kjenner vil bli skadet. Snart. Noen du kjenner vil dø. Snart.
Om natten ligger du i mørket på det kalde sementgulvet. Telefonene er kuttet. Internett er av. Du vet ikke hva som skjer. Det er lysglimt. Det er bølger av hjernerystelse. Det er skrik. Det stopper ikke.
Når faren eller moren din jakter på mat eller vann venter du. Den forferdelige følelsen i magen. Kommer de tilbake? Vil du se dem igjen? Blir ditt lille hjem neste gang? Vil bombene finne deg? Er dette dine siste øyeblikk på jorden?
Du drikker salt, skittent vann. Det gjør deg veldig syk. Magen din gjør vondt. Du er sulten. Bakeriene er ødelagt. Det er ikke brød. Du spiser ett måltid om dagen. Pasta. En agurk. Snart vil dette virke som en fest.
Du spiller ikke med fotballen din laget av filler. Du flyr ikke dragen din laget av gamle aviser.
Du har sett utenlandske journalister. Vi bruker flak-jakker med ordet PRESS skrevet på. Vi har hjelmer. Vi har kameraer. Vi kjører jeeper. Vi dukker opp etter en bombing eller en skyting. Vi sitter lenge over kaffen og snakker med de voksne. Så forsvinner vi. Vi intervjuer vanligvis ikke barn. Men jeg har gjort intervjuer når grupper av dere stimlet rundt oss. Ler. Peker. Ber oss ta bildet av deg.
Jeg har blitt bombet av jetfly i Gaza. Jeg har blitt bombet i andre kriger, kriger som skjedde før du ble født. Jeg var også veldig, veldig redd. Jeg har fortsatt drømmer om det. Når jeg ser bildene av Gaza kommer disse krigene tilbake til meg med kraften av torden og lyn. Jeg tenker på deg.
Alle vi som har vært i krig hater krig mest av alt på grunn av hva den gjør med barn.
Jeg prøvde å fortelle historien din. Jeg prøvde å fortelle verden at når man er grusom mot mennesker, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, tiår etter tiår, når man nekter folk frihet og verdighet, når man ydmyker og fanger dem i et friluftsfengsel, når man dreper dem som om de var beist, blir de veldig sinte. De gjør mot andre det som ble gjort mot dem. Jeg fortalte det om og om igjen. Jeg fortalte det i syv år. Få lyttet. Og nå dette.
Det er veldig modige palestinske journalister. 39 av dem har blitt drept siden denne bombingen startet. De er helter. Det samme er legene og sykepleierne på sykehusene dine. Det samme er FN-arbeiderne. 89 av dem er døde. Det samme er ambulansesjåførene og legene. Det samme er redningsmennene som løfter opp betongplatene med hendene. Det samme er mødrene og fedrene som skjermer deg fra bombene.
Men vi er ikke der. Ikke denne gangen. Vi kan ikke komme inn. Vi er låst ute.
Reportere fra hele verden skal til grenseovergangen ved Rafah. Vi drar fordi vi ikke kan se dette slaktet og ikke gjøre noe. Vi drar fordi hundrevis av mennesker dør om dagen, inkludert 160 barn. Vi drar fordi dette folkemordet må stoppe. Vi drar fordi vi har barn. Som deg. Dyrebar. Uskyldig. Elsket. Vi drar fordi vi vil at du skal leve.
Jeg håper vi møtes en dag. Du blir voksen. Jeg vil være en gammel mann, selv om jeg allerede er veldig gammel for deg. I min drøm for deg vil jeg finne deg fri og trygg og lykkelig. Ingen vil prøve å drepe deg. Du vil fly i fly fylt med mennesker, ikke bomber. Du vil ikke bli fanget i en konsentrasjonsleir. Du vil se verden. Du vil vokse opp og få barn. Du vil bli gammel. Du vil huske denne lidelsen, men du vil vite at det betyr at du må hjelpe andre som lider. Dette er mitt håp. Min bønn.
Vi har sviktet deg. Dette er den forferdelige skyldfølelsen vi bærer på. Vi prøvde. Men vi prøvde ikke hardt nok. Vi skal til Rafah. Mange av oss. Reportere. Vi vil stå utenfor grensen til Gaza i protest. Vi skal skrive og filme. Dette er hva vi gjør. Det er ikke mye. Men det er noe. Vi vil fortelle historien din igjen.
Kanskje vil det være nok til å tjene retten til å be om tilgivelse fra deg.
Dette brevet fra Chris Hedges ble publisert på Sheerpost:
Letter to the Children of Gaza
