oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 6
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 28.05.1998
Barnet fødes som universets grenseløse sentrum og er den perfekte anarkist. Når vi som voksne likevel avfinner oss med en plass i skyggen og respekterer loven, tradisjonen og arbeidsplikten, når vi til slutt dør i stoisk ro, så er det fordi vi har møtt veggen i hele oppveksten. Livet er en eksersis i askese.
Når vi tross alt er lykkelige og realiserer oss selv på anvist plass, så skyldes det vår ubetvingelige livskraft og kreativitet, vår evne til å utnytte de snevre rammers muligheter, vår voksende – og dannende – erkjennelse av at gresset er grønt også på denne siden av alle gjerder.
Den første veggen barnet møter, er grensen mellom godt og vondt. Allerede i mors liv, før skillet er dannet mellom meg og det, mellom ting og person, vil barnet utfordre ubehaget. Spedbarnets grenser er fysiske, og følger naturlovene – gravitasjonen, tiden og massens ugjennomtrengelighet. Små barn vil krabbe rett gjennom veggen. De prøver, men slutter snart, kloke av skade, med en kul i pannen.
For barnet er det ingen prinsipiell forskjell mellom fysisk og sosial grensesetting, og det møter nødvendigvis begge. Forskjellen er av praktisk art, for oppdragelsen, som er betinget av skjønn, er tvetydig: Jeg er glad i deg, men nå må du holde opp! Om familien hadde vært like kontant, rettferdig og usentimental som veggen, ville vi vært spart for mange sosiale tragedier.
Men om familien mangler veggens entydig demokratiske og upartiske nøytralitet, har den hvilt på et annet trygt fundament – tradisjonen. Når eventyrlystne psykologer og pedagoger bryter over tvert og tar til orde for en ny oppdragelse, uten grensesetting, løsrevet fra tradisjonen, begår de mutatis mutandis prinsipielt den feilen russiske og tyske reformatorer begikk tidligere i århundret, som ville skape det nye uten å bygge på det gamle.
Ingen rimelig stabile samfunn tolererer en oppdragelse som produserer forskremte voldsmenn over en lav sko. Ethvert rimelig stabilt samfunn vil i løpet av noen generasjoner utvikle en barneoppdragelse i pakt med samfunnets behov for en sunn befolkning. Oppdragelsen var ulik i Sparta og Athen, men begge steder tilpasset tidens krav.
Så når familien nå er død, når den nå har utspilt sin rolle som normgiver, kulturformidler og fundament for sjelelig trygghet, når det følgelig er blitt behov for kontantstøtte, verdikommisjon og et prangende operabygg i en av Skandinavias utkantbyer, trenger vi en ny pedagogikk: En samfunnspedagogikk til applikasjon der barn faktisk befinner seg, under offentlig tilsyn, på gaten og foran TV, en pedagogikk tilpasset tidens krav.
Hva denne pedagogikk skal bestå av, er såre enkelt å forstå, og la oss nå for korthets skyld begrense oss til opplæringen. Samfunnet skal etter fattig evne gi barna det de før fikk i familien: Kjærlighet, trygghet, kunnskaper og faste rammer for atferd og gode samværsformer.
Skolen og barnehagen skal nådeløst stille de samme krav som før gjaldt i hjemmet. Vi er rene og pene. Vi tar av oss luen før vi kommer inn i stuen. Vi hilser på dem vi møter. Vi respekterer hverandre og de eldre. Vi banner ikke til de voksne. Ute kan vi rope og løpe, ikke inne. Vi utfører våre pålagte plikter. Vi er snille mot hverandre, og mot de små, syke og svake.
Vi deltar i felleskapet. Vi tar konsekvensen av å bryte de gjeldende regler. Vi spiser med kniv og gaffel, ikke som amerikanerne, med fingrene. Vi lærer å kjede oss med anstand. Vi kontrollerer vårt sinne. Vi får ikke alltid viljen vår. Vi kaster ikke sten og vi stikker ikke med kniv. Vi velter ikke graver og vi brenner ikke kirker.
Skolen og barnehagen skal, i tillegg til lesing, skriving og håndregning med de fire regningsarter – tre sørgelig forsømte oppgaver – lære barna hva det innebærer å være norsk i Norge og arving til en verdens kultur. Vi skal i femti år bannlyse anglo-amerikansk underholdning fra statsbudsjettene og læreplanene. Den kulturen tjener penger uten vår støtte, og nivellerer all verdens kulturuttrykk. Den norske, den europeiske og den globale kulturarven skal bankes inn i barna enten de vil eller ei.
Opplæringen skal organiseres med et minimum av fornuft. Etter 25 år med revolusjonær eventyrpedagogikk står læreren maktesløs overfor oppgaven: Uten relevante virkemidler, metoder og utdannelse står han nå helt alene mot 28 barn uten oppdragelse hjemmefra, med alle evnenivåer og alle arter og grader av sosiale og fysiske funksjonshemninger.
Det ensomme, utstøtte, integrerte funksjonhemmede barn bærer revolusjonspedagogikkens likhetskors på smertens vei mot graven, uten likesinnede og likedannede, uten noen å hevde seg blant og måle seg mot, uten mulighet til likeverd.
Takke meg til en god spesialskole, der barn kan vise andre sider av seg selv enn sin funksjonshemning. Integrering betyr for altfor mange atten års daglig segregasjon og stigmatisering.
Den falske likhet har et alter. Der ofres integreringsskadde barn daglig, av fanatiske pedagoger. Mensa rotunda!
