oss 100 kroner!
Etter å ha fullført ødeleggelsen av Irak og Afghanistan, anser USA at også i Ukraina er ødeleggelsen nesten fullført. På det nylige møtet mellom utenriks- og forsvarsministrene i USA og India i New Delhi i 2+2-formatet, var de to landene «enige om behovet for gjenoppbygging etter konflikten» i Ukraina. Det er en påstand som ikke er synkronisert med virkeligheten på bakken.
Inderne og amerikanerne plystrer i mørket. Fremover er det faktisk å regne med en helt ny fase av Russlands spesielle militære operasjoner, og det ligger i luften hvordan Ukraina kan se ut i etterkant.
Det er mye uferdige saker igjen med hensyn til de såkalte «sørrussiske landene» som omfatter Novorossiya, det historiske navnet som ble brukt under tsartiden for det administrative området rett nord for Svartehavet og Krim.
I bemerkninger på et nylig møte 3. november på tampen av den nasjonale enhetsdagen med medlemmer av de føderale og regionale lederne av borgerkamrene ved Victory Museum i Moskva, gjentok president Vladimir Putin nok en gang at Russland «forsvarer våre moralske verdier, vår historie, vår kultur, vårt språk, inkludert ved å hjelpe våre brødre og søstre i Donbass og Novorossiya til å gjøre det samme. Dette er nøkkelen til dagens hendelser.»
En kjent politisk skikkelse fra Ukraina, Vladimir Rogov, som en gang var parlamentariker i Kiev, minnet Putin om med lidenskapelig intensitet: «Tro meg, vi mennesker som bor i den sørlige delen av Russland, som var avskåret fra sine røtter i 30 år, er faktisk et lager av det russiske folks historiske styrke, som var lagt i møllkuler og ikke kunne gjøre noen anstrengelser for å gjenopprette vårt store Russland.»
Putin svarte med å understreke det historiske faktum at Novorossiya utgjorde «det sørrussiske land – hele Svartehavsregionen og så videre» som ble grunnlagt av Katarina den store etter en rekke kriger med det osmanske riket.
Putin sa at den russiske føderasjonen hadde valgt å forsone seg med det urettferdige, urimelige trekket fra den sovjetiske ledelsen for å overføre de sørrussiske landene til Ukraina, men ting begynte å endre seg da regimet i Kiev «begynte å utrydde alt russisk …, erklærte at russerne er ikke en urfolksnasjon i disse landene…, og begynte også å trekke hele dette territoriet inn i NATO – frekt, uten å lytte til noen av våre protester, uten å ta hensyn til vår posisjon, som om vi ikke eksisterte i det hele tatt. Det er dette som står i sentrum for konflikten som pågår i dag. Dette er årsaken til denne konflikten.»
Putin sa at valget begrenset seg til å gjøre ingenting eller «stå opp for å forsvare menneskene som bor der … vi må gjøre alt vi kan for å sikre at innreise til disse territoriene [inn i Russland] er jevn og naturlig og at folk føler resultatet så raskt som mulig.»
Dette var ikke første gang Putin ga uttrykk for slike synspunkter. Men konteksten han snakket i er viktig, siden den har mer enn én betydning, bortsett fra den russiske psyken som en sivilisasjonsstat – nyhetene fra slagmarkene, Russlands overgang til krigsøkonomi, Europas manglende evne til å erstatte USAs nedtrapping på grunn av Israel-Palestina-konflikten.
For det første har den ukrainske motoffensiven endt i fiasko, og nok et slikt uhell er svært usannsynlig, bare fordi Ukraina ikke har noen soldatreserve igjen. Det russiske militæret har overtaket.
Putin foretok et uventet overnattingsbesøk i forrige uke til Rostov-on-Don, det operative senteret for Russlands krigsinnsats i Ukraina – det andre besøket til det militære hovedkvarteret på mindre enn en måned. Med følge av forsvarsminister Sergei Shoigu og sjefen for militære operasjoner i Ukraina, general Valéri Gerassimov, ble Putin vist nytt militærutstyr og fikk høre rapporter om militærets fremgang i Ukraina, ifølge Kreml.
Kreml-talsperson Dmitrij Peskov sa senere at Russland presser på for å nå sine mål i Ukraina. Dette er én ting.
Nå skjer dette når EU-landene på tirsdag erkjente at de kan være på vei til å svikte Ukraina når det gjelder deres løfte om å skaffe den ammunisjonen Kievs militære trenger for å avverge en forventet russisk offensiv. Midt i mye fanfare tidlig i år, hadde EU-ledere lovet å øke produksjonen og gi 1 million patroner med ammunisjon til Ukrainas frontlinje innen våren 2024, men synes nå det er vanskelig å levere varene.
Til sammenligning produserer Russland nå mer ammunisjon enn USA og Europa til sammen og kan produsere 200 stridsvogner og to millioner enheter ammunisjon i løpet av et år. Denne asymmetrien har alvorlige konsekvenser for utmattelseskrigen i Ukraina.
I mellomtiden var Alexander Mikheyev, administrerende direktør i Rosoboronexport, positiv til utsiktene på tirsdag og sa: «Jeg kan med sikkerhet si at den nåværende ordreporteføljen er verdt mer enn 50 milliarder dollar… I dag ser vi at interessen er enda større enn den var før fordi utstyret vårt – alt av fly, pansrede kjøretøy, luftvernsystemer, håndvåpen, høypresisjonsvåpen – presterte godt under forholdene under den spesielle militæroperasjonen [i Ukraina.] Så enten kommer partnerne allerede tilbake, eller den lange pausen vi hadde er over.»
Det er tilstrekkelig å si at ikke bare er den russiske forsvarslinjen godt utstyrt og befestet, men mobiliseringen av forsvarsindustrien begynner også å vise resultater. Enkelt sagt, Russland kan fortsette med utmattelseskrigen i Ukraina i mange år framover, ettersom krigsøkonomien har satt de spesielle militære operasjonene på «selvfinansiering», «kostnadsregnskapsprinsipper», mens det normale livet går videre. (Russisk økonomi forventer en vekst på 3 prosent i år.)
Og Kreml har utvilsomt også lagt merke til USAs president Joe Bidens dristige uttalelse under den nylige talen til nasjonen etter hans besøk i Israel om at militær hjelp til Ukraina og Israel er «en smart investering som kommer til å betale utbytte for Amerikansk sikkerhet i generasjoner.»
Så er det selvfølgelig det forverrede ytre sikkerhetsmiljøet. På et nylig møte om sikkerhet sammenlignet Putin USA med en edderkopp: «Det er nødvendig å vite og forstå hvor roten til ondskapen er, den edderkoppen som forsøker å pakke hele planeten, hele verden, inn i sitt nett og ønsker å oppnå vårt strategiske nederlag på slagmarken …»
«Ved å kjempe mot nettopp denne fienden innenfor rammen av den spesielle militæroperasjonen, styrker vi nok en gang posisjonene til alle dem som kjemper for deres uavhengighet og suverenitet … Sannheten er at jo mer Russland vokser seg sterkere og samfunnet vårt blir mer enhetlig, jo mer effektivt vil vi være i stand til å stå for både våre egne nasjonale interesser og interessene til de nasjonene som ble ofre for Vestens nykoloniale politikk.»
Derfor kan de stadig hyppigere referansene i den russiske politiske diskursen til bevaring av den russiske levemåten, kulturen og verdiene i Novorossiya utledes som svært meningsfulle markører for hva som venter i de spesielle militære operasjonene.
Nestlederen i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev, var nylig eksplisitt på at Novorossiya [Nye Russland] også ville inkludere Odessa og Nikolayev – og muligens selve Kiev – som sannsynligvis ville gjøre Lvov i det vestlige Ukraina til en amputert innlandsstat på den polske grensen tilgjengelig for NATO-medlemskap til slutt.
Medvedev skrev i dag på Telegram-kanalen: «Amerika forråder lett «sine sønner» når de blir ubrukelige. Det ser ut til at denne perioden definitivt kommer for Kiev. Og det er ikke bare svermene av republikanere og demokrater på vei inn i det amerikanske presidentvalget. Slitasjen er der allerede. De fikk det – de spiser for mye penger, stjeler vilt og oppnår ikke militær suksess. I tillegg kom den israelsk-palestinske krisa. Kort sagt, støtten til den ubundne «rakkergutten» nærmer seg en uunngåelig slutt. Selvfølgelig ikke med en gang. Det vil også være mye penger, schizoide trylleformler om demokrati, bravurforsikringer om den kommende seier på jorden, og falsk tro om allianse for alle tider og så videre og så videre. Men situasjonen er klar: tiden for å gå inn i glemselen for enda en amerikansk marionett kommer.»
Det er klart at det er surrealistisk til og med å tenke på et amerikansk-indisk samarbeid for gjenoppbyggingen av Ukraina. Den grusomme skjebnen som venter Ukraina kan vise seg å være langt verre enn det Irak og Afghanistan opplevde.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
