Filantropen Carnegie brukte deler av superprofitten sin til å opprette Carnegies heltefond. Her kommer historien om da fondet var på besøk på Innherred, innerst i Trondheimsfjorden.
Det var en høstdag på tidlig 70-tall. Det rauk opp til en kraftig storm på Innherred og i Namdalen. Nå var dette før stormer ble døpt og fikk egennavn og havnet i kategorien «ekstremvær» og «klimakrise». Det skjedde faktisk i den relativt kalde etterkrigsperioden fram til slutten av 70-tallet hvor avisene trykket bekymringsmeldinger fra klimaforskere om at vi var på vei inn i en ny istid. Det finnes alltid en grøft å gå i når nærsynet overtar for de lange linjene.
Men en sterk storm var det. Skogen lå flat over store områder, hustak forlot vegger, båter ble knust og strømmen forsvant i perioder. Sjøl kom jeg meg ikke heim den kvelden. Det gikk ikke an å verken sykle eller gå i stormkastene. Jeg måtte søke nødlosji.
Verre var det for den gamle mannen som bodde i et naust i utkanten av småbyen. Der bodde han sammen med en kanin. Storfloa dro med seg naustet ut på fjorden. Naustet greide ikke mannen å berge, men han berga seg sjøl og kaninen.
Nå var det ikke lange avstanden mellom denne hendelsen og redaksjonen i regionavisa. Dette var førstesidestoff sammen med beskrivelser av stormens herjinger.
Innherredsbyggen var ikke de eneste som fanga opp denne hendelsen. En tid etter var den gamle igjen på førstesida. Denne gangen med medalje rundt halsen, sirlig diplom og en hvit konvolutt med et innhold på 1000 kroner! En bra sum for en gammel naustboer! (Timelønna for en faglært murer på dagsing var ca 20 kroner på den tida.) Carnegies heltefond hadde kjent sin besøkelsestid og premiert den gamle for tapper redningsdåd av kaninen.
Da var det bare å innkalle kompisene som brukte å treffes i naustveggen på godværsdager og feire heltestatusen. Anselige mengder langpils ble henta på nærbutikken og latteren satt sikkert løst. På menyen sto bålstekt kanin.
Min verste storm ble med det til min beste kulturkollisjon.
Viggo Ballo (viggo@steinovn.no)
