oss 100 kroner!
Israel vil kanskje aldri komme seg etter sin økonomiske kollaps etter 7. oktober. Den palestinske motstanden klarte ikke bare å ødelegge Israels renommé for indre sikkerhet, men også å sette opp betydelige risikobarrierer for utenlandske investorer.
Den 6. november publiserte Financial Times en ekstraordinær etterforskning som avdekker den ødeleggende økonomiske belastningen av Israels krig mot Gaza – den har store innvirkninger på personlig økonomi, arbeidsmarkeder, bedrifter, industrier og selve den israelske regjeringen.
FT rapporterer at krigen har forstyrret og skadet «tusenvis» av selskaper, mange vakler på randen av kollaps, og hele sektorer kastet inn i en krise uten sidestykke.
Data som siteres fra Israels sentralbyrå for statistikk avslører en dyster realitet – én av tre virksomheter har enten stengt eller har en kapasitet på bare 20 prosent etter operasjon Al-Aqsa-flommen startet 7. oktober og slo et hull i den israelske nasjonale sjøltilliten.
Mer enn halvparten av virksomhetene står overfor et inntektstap på over 50 prosent. De sørlige regionene, nærmest Gaza, bærer støyten, der to tredjedeler av virksomhetene enten er stengt eller fungerer «på et minimum».
I tillegg til krisa, rapporterer Israels arbeidsdepartement at 764.000 innbyggere, nær en femtedel av Israels arbeidsstyrke, er arbeidsløse på grunn av evakuering, skolestengning som krever ansvar for barnepass, eller innkalling til reservetjeneste.
Skadene på Tel Avivs handel og turisme
Mandag satte Bloomberg tall på den økonomiske konsekvensen av Tel Avivs militære krigføring: Gaza-krigen har kostet den israelske økonomien nesten 8 milliarder dollar til dags dato, med ytterligere 260 millioner dollar i tap for hver dag som går.
Til tross for denne forferdelige situasjonen, fortsetter statsminister Benjamin Netanyahu, som er sterkt avhengig av støtte fra høyreorienterte, ultrasionistiske politiske fraksjoner, å bevilge «store summer» til ikke-essensielle ideologiske og nybygger-koloniale prosjekter, som avviker fra den typiske krigstidsøkonomien.
Netanyahu har øremerket rekordhøye 14 milliarder shekel (3,6 milliarder dollar) i skjønnsmessige utgifter til de fem politiske partiene som utgjør hans koalisjonsregjering, mye av det beregnet på religiøse skoler og utvikling av ulovlige jødiske bosetninger på den okkuperte Vestbredden.
I en bitter ironi midt oppe i krigen mot Gaza, har flere israelske byggeprosjekter midlertidig stoppet opp fordi de først og fremst var avhengige av å utnytte palestinske arbeidere. FT rapporterer at sionister «er opprørt ved synet av arabiske arbeidere som bruker tunge verktøy», så de «ønsker ikke å ha palestinske arbeidere der» . Slik rettighetsfraskrivelse kommer til tross for at mange virksomheter er redusert til å bønnfalle om donasjoner for å holde seg flytende.
Tenk på Atlas Hotels, en boutiquekjede som åpnet sine 16 fasiliteter over hele apartheidstaten for å innlosjere evakuerte som er «fordrevet» av palestinske frihetskjempere. Desperasjon førte til at de bønnfalt leverandører, utenlandske kontakter, kunder og til og med sine egne ansatte om økonomisk støtte.
En toppleder som ble grillet av FT innrømmet åpent at hvis slike inntekter uteble, var selskapet ferdig. Gitt at israelske forbruksutgifter har stupt siden krigen begynte, er det samme utvilsomt sant for mange firmaer som er avhengige av folks forbruk for å overleve.
Turisme, en potensiell økonomisk livslinje, gir lite pusterom for Tel Aviv. Tall fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) viser internasjonale reiser som nå bare bidrar med 2,8 prosent til Israels BNP og støtter 230.000 arbeidsplasser, litt over 6 prosent av den totale arbeidsstyrken.
Til tross for iherdig innsats gjennom 2022 for å gjenopplive turismen, så man i oktober en massiv nedgang på 76 prosent fra år til år. Utbruddet av Al-Aqsa-flommen desimerte reisevirksomheten ytterligere, der daglige flyvninger til og fra Ben Gurion lufthavn stupte fra 500 til bare 100.
Derimot, i oktober 2022, oversteg internasjonale ankomster 370.000. Med ingen ende på krigen i sikte, og sionistiske nybyggere selv på flukt i hopetall, virker det usannsynlig at Tel Aviv vil bli et populært feriemål igjen med det første.
«Den økonomiske krigen»
Katastrofen som utspiller seg går ikke tapt for Tel Avivs økonomer, hvorav 300 av dem oppfordret Netanyahu og hans finansministre til å «komme til fornuft» på grunn av «det alvorlige slaget som Israel ble utsatt for».
De mener katastrofen «krever en grunnleggende endring i nasjonale prioriteringer og en massiv omkanalisering av midler for å håndtere krigsskader, hjelp til ofre og rehabilitering av økonomien.» Som svar lovet statsministeren frimodig å skape en «økonomi under våpen»:
«Min veiledning er klar: vi åpner kranene, pumper penger til alle som trenger det … Uansett hvilken økonomisk pris denne krigen krever av oss, vil vi betale den uten å nøle … Vi vil slå fienden i den militære krigen og vi vil vinne den økonomiske krigen også.»
Til tross for en slike store retoriske ord, er det mange indikasjoner på at den sionistiske staten er like farlig utsatt når det gjelder sin økonomiske bærekraft som sin militære dyktighet. Rapporter publisert av Tel Avivs Start-Up Nation Policy Institute (SNPI) «tenketank» avslører dystre utsikter.
Bare to uker etter at Al-Aqsa-flommen brøt ut, ga organisasjonen ut en studie om skader på Israels teknologisektor, en gang en kilde til nasjonal stolthet og glede, og en temperaturmåler for velstanden mer generelt. Funnene var sterke.
Selv på det tidlige stadiet spådde SNPI ei raskt forestående «økonomisk krise hvis kraft fortsatt er ukjent» basert på undersøkelser de hadde gjort. I alt rapporterte 80 prosent av israelske teknologifirmaer skader som følge av landets forverrede «sikkerhetssituasjon», mens en fjerdedel registrerte «dobbel skade, både i menneskelige ressurser og i å skaffe investeringskapital».
Over 40 prosent av teknologiselskapene rapporterte at investeringsavtaler var forsinket eller kansellert, og bare 10 prosent klarte i det hele tatt å ha møter med investorer. Rapporten konkluderte:
«Usikkerheten og den resulterende beslutningen fra mange investorer om å «sitte på gjerdet» på grunn av den nåværende situasjonen rammer et økosystem som allerede slet med å skaffe kapital, delvis på grunn av den politiske ustabiliteten før krigen, kombinert med den verdensomspennende økonomisk tilbakegang.»
En annen årsak til den israelske teknologisektorens fiasko, ikke nevnt av SNP – men undersøkt av The Cradle 13. oktober – er eksponeringen av sårbarhetene til Tel Avivs elektroniske overvåkings- og krigføringssystem som kom til syne ved Al-Aqsa Flood.
Denne rapporten konkluderte med at den palestinske motstandsoperasjonen «sannsynligvis ville føre til en betydelig nedgang i formuen til Israels cybersikkerhetssektor,» gitt den representerer et alvorlig og potensielt terminalt slag for merkevaren «Startup Nation», som er sterkt avhengig av cybersikkerhet. De påfølgende hendelsene har bekreftet denne spådommen.
‘Skarpe svingninger’
Spol frem til 2. november, og SNPI publiserte en ytterligere studie som undersøkte Israels historiske økonomiske motstandskraft mot sikkerhetskriser basert på data fra «betydelige kamphendelser de siste tjue årene», spesielt Operation Protective Edge i 2014.
Mens slike hendelser «naturligvis» hadde vakt «store bekymringer blant utenlandske investorer, partnere og kunder» av israelske virksomheter, tegnet SNPI et mer optimistisk bilde enn før, og antydet at Tel Aviv har «bevist sin evne til å overvinne kriser av denne typen i fortiden og … som vil dukke opp sterkere.»
Denne optimistiske vurderinga er basert på at angrepet på Gaza i 2014 kostet bare 0,3 prosent av israelsk BNP, eller rundt 8 milliarder shekel i dagens penger. Dessuten forstyrret ikke den militære innsatsen finansmarkedene varig, eller forårsaket «skarpe svingninger» i Tel Avivs børs på kort eller lang sikt. SNPI konkluderte med at den samme virkningen, eller mangel på sådan, derfor kunne antas angående dagens operasjon Swords of Iron mot Gaza.
Likevel utfordrer den enestående omfanget av Al-Aqsa-flommen, som tvang fram mobilisering av 360.000 israelske soldater, i tillegg til intensiveringen av militære trefninger på nordfronten med Libanons Hizbollah, og varige økonomiske ødeleggelser, anvendeligheten av Protective Edge-scenariet. I 2014 ble bare 5000 soldater mobilisert i en militæraksjon fra den israelske okkupasjonsstyrken som varte i 49 dager.
Netanyahu gir i det minste retorisk uttrykk for å ville eliminere Hamas og avslutte bevegelsens styre i Gaza, selv om disse målene så langt ikke er i nærheten av å bli oppnådd. Det er også utvetydige indikasjoner på at USA og Storbritannia søker en langvarig, påfølgende proxy-konflikt, ikke bare i Palestina, men over hele Vest-Asia. Denne vanhellige treenigheten kan være på nippet til å lære en uutholdelig smertefull lekse om de sanne, moderne grensene for deres makt.
Operasjon Al-Aqsa Flood har oppnådd overraskende suksesser, utfordret etablerte sikkerhetstiltak og potensielt signalisert begynnelsen på en større sammenbrudd for det sionistiske prosjektet. Risikoen for Israel har aldri vært høyere. Tel Avivs nybygger-koloniale økonomi, som er avhengig av undertrykking av palestinere, kan gå en usikker fremtid i møte, som muligens markerer den neste dominoen som faller i dette scenariet.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle.
