oss 100 kroner!
Opprinnelig publisert hos Fritt vaksinevalg 3.11.23
Sykepleien.no kunne nylig formidle at Oslo kommune ekskluderer arbeidssøkere som ikke ønsker å vaksinere seg basert på § 9-3 i arbeidsmiljøloven:
«Innhenting av helseopplysninger ved ansettelse».
Her vil kommunen ved vurdering av ansettelse innhenter opplysninger relatert til vaksinasjonsstatus hos søkerne. Begrunnelsen baserer seg på to forhold:
- Forebygge sykefravær.
- Beskytte de eldre.
Vegring mot å vaksinere seg vil bli klassifisert som manglende «personlig egnethet», sannsynligvis arbeidsrettens mest betente frase, et begrep som tilkjenner arbeidsgiver en nærmest diktatorisk maktposisjon. En posisjon som i denne sammenhengen hyppigst besittes av en nokså ordinær sykepleier uten faglig lederkompetanse, gjennomsnittlige intellektuelle forutsetninger – gjerne forsterket av en skulderskade eller et vondt kne som tungtveiende kvalifikasjons- og omplasseringsgrunnlag til lederrollen.
Med andre ord er det ikke lengre faglige kvalifikasjoner som ligger til grunne ved en ansettelse i Oslo kommune, derimot evnen til å motta instruks uten kunnskapsbasert eller vitenskapelig forankring.
Har man som arbeidsgiver anledning til å gjøre et slikt krav ved tilsetting av nyansatte? Ved kreative tolkninger av lovverket, utført av ivrige kommunejurister, blir det meste mulig. Likevel settes det overordnede krav om rasjonelle og faktabaserte forankringer i et hvert juridisk rammeverk. Hva er loven dersom den ikke bygger på sannhet? Og hva er sannheten i denne sammenhengen?
Hva forteller fakta oss?
Nå over til den omtalte «sannheten»: Eksisterer den? Og hva bygger den på? Den anerkjente Cochranedatabasen er sannsynligvis det optimale verktøyet når det gjelder å måle effekten av influensavaksinering. Med sine omfattende
metastudier basert på all tilgjengelig kvalitetsforskning innenfor medisinsk tematikk innehar de en tyngde Oslo kommunes jurister og byråkrater neppe kan måle seg med. Men, hva sier Cochrane om tapte arbeidsdager og effekten av å influensavaksinere helsepersonell?
Sykefravær:
I følge Cochrane (2014) ble det hos voksen normal populasjon ikke funnet holdepunkter for noen effekt av influensavaksinering på komplikasjoner eller andre utfall, f.eks. besøk til fastlegen, fri fra jobb (0,04 sparte arbeidsdager), sykehusinnleggelse, bruk av antibiotika eller pneumoni:
«No evidence was found for any effect on complications or other outcomes, e.g. visits to the GP, time off work (0.04 saved working days), hospitalisation, use of antibiotics or pneumonia.»
Den ubetydelige reduksjonen i sykefravær bekreftes i funn fra 2018:
Smitte fra helsepersonell:
Analysen (2014) undersøkte effekten hos institusjonspopulasjon over 60 år i form av influensa, nedre luftveisinfeksjon, sykehusinnleggelse og dødsfall forårsaket av luftveissykdom, der helsepersonell/omsorgsgiver var influensavaksinerte. Det
ble ikke funnet utslag på noen av parameterne. Cochrane skriver videre at det ikke finnes bevis som rettferdiggjør krav om influensavaksinering av helsepersonell med ansvar for pasienter i eldreomsorg og langtidspleie:
«In conclusion, “there is an absence of high-quality evidence that vaccinating healthcare workers against influenza protects people aged 60 years or older in their care and thus there is little evidence to justify medical care and public health practitioners mandating influenza vaccination for healthcare workers who care for the elderly in long-term care institutions.”
En konklusjon som fortsatt opprettholdes (2016):
Flaks
Den gjennomgående trenden i metaanalysene er nedslående, hvor selv ikke eldre synes å ha særlig nytte av å la seg influensavaksinere. Det påpekes videre hvordan pharmafinansierte studier bærer preg av sine finansielle motiver og derav hyppig må ekskluderes fra metaanalysene som følge av bias. Et ytterligere problematisk område befatter seg med influensatyper og influensalignende sykdom når det kommer til valg av vaksinetype. Fordi virusstammene varierer fra ett år til det neste, ser man at prediksjonene i stor grad belager seg på gjetting, spekulasjoner og en god porsjon flaks.
Uflaks
Industrien er naturlig nok ikke like glade i Cochrane databasen, som i all hovedsak gir deres forskning slakt. Uavhengig av kritikk fra den kanten, kan man likevel ikke rømme fra det faktum at vi fikk en live oppvisning i 2009, da svineinfluensaen herjet. Ved den anledningen hadde man en spesifikk vaksine som verken var basert på gjetninger eller antagelser. Dette var en vaksine spesielt designet for å gi immunitet mot H1N1 viruset. Som et supplerende forhold var man så heldige at det rådet svært stor uenighet mellom de ulike nasjonene omkring fornuften av den eksperimentelle vaksinen. Dette forholdet medførte noe så nyttig som naturlige kontrollgrupper. Utfallet ble interessant; det viste seg at selv ikke en 100% korrekt tilpasset vaksine hadde noen som helst positiv effekt på dødelighet, derimot så man en svakt negativ effekt mellom land som hadde vaksinert hyppig i forhold til de som hadde valgt å avstå. Som et forsterkende forhold til fadesen bør det nevnes at H1N1 var en type A influensa, altså av det kraftigere slaget. Media som den gang hadde en noe mer kritisk holdning til legemiddelindustrien omtalte utfallet slik:
«Massevaksinasjon mot svineinfluensa var totalt unødvendig»
«I Norge vaksinerte 45 prosent av befolkningen seg, mens ingen vaksinerte seg i Polen. Likevel var det flere som døde av svineinfluensa i Norge.»
I etterkant fant man eksempelvis at Sverige og Tyskland hadde tilsvarende dødelighet (0,31 pr 100.000) til tross for at 60% av den svenske befolkningen var vaksinert målt opp mot 8% av den tyske. I Polen hvor man ikke vaksinerte var dødelighet lavere (0,47 pr 100.000) sett i forhold til Norge (0,58 pr 100.00) hvor 45% av befolkningen ble vaksinerte.
Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan Oslo kommune pålegge ansatte influensavaksinering?
Ut ifra gjeldende lovverk er det tvilsomt at de arbeidssøkende kan pålegges influensavaksinering på dette grunnlaget. Arbeidsmiljølovens innhold dekker heller ikke spørsmålene på en adekvat måte med støtte i smittevernloven. Forskjellbehandlingen av de arbeidssøkende opp mot de allerede ansatte er også svært tvilsom bruk av et allerede overstrukket lovverk – hvor prinsippet om likhet for loven faller bort. Den juridiske argumentasjonen blir ytterligere forringet da det heller ikke foreligger forskning som understøtter kravet i form av bedre viten. Derimot kan Oslo kommune, og en hvilken som helst annen kommune eller helseforetak operere med arbeidskontrakter som åpner for at bedriften kan fremsette urimelige krav ovenfor de ansatte.
Selvsagt er man fri til å signere hva man måtte ønske i et arbeidsforhold, selv der arbeidsgiver opptrer uten integritet, eller synes å være ute av stand til å tolke forskning så vel som lovverk. Fornuften i å utøve sitt virke mot betaling under slike betingelser, kan derimot bestrides.
Avslutningsvis; et ikke mindre forvirrende sitat:
