oss 100 kroner!
Palestina-spørsmålet, som Benjamin Netanyahu hadde trodd han nesten hadde løst ved gradvis å assimilere «hele Israel» som en sionistisk enhet, har stormet tilbake til sentrum av den internasjonale scenen som førsteprioritet i vestasiatisk politikk og det internasjonale samfunnet, takket være motstanden fra Hamas, som fremstår som palestinernes fortropp.
Hvis man skal tro Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, var Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober «helt og aldeles et produkt av palestinsk besluttsomhet og utøvelse, omhyggelig skjult for alle, inkludert de Gaza-baserte motstandsfraksjonene … og fri fra forviklinger med regionale eller internasjonale aktører.»
Nasrallah understreket i sin skjellsettende tale fra Beirut fredag at Hamas’ angrep på Israel «utvetydig demonstrerte at Iran ikke utøver noen kontroll over motstandsfraksjonene, de sanne beslutningstakerne er lederne av motstanden og deres dedikerte krigere».
I vestens hovedsteder så man i spenning frem til Nasrallahs tale, hovedsakelig for å få noen ledetråder om Hizbollahs intensjoner fremover. Men mestertaktikeren fokuserte i stedet på det store bildet, for, som han sa det, 7. oktober «varsler et endret landskap, noe som krever et delt ansvar fra alle parter».
Derfor bør det å stoppe den israelske aggresjonen mot Gaza og sikre en seier for Hamas i regionen være målene i dag, som er i de nasjonale interessene til Egypt, Jordan og Syria og av «overordnet betydning» for Libanon. Gazastripen har selvfølgelig alltid vært sentral i den israelsk-palestinske konflikten og har lenge vært knyttet til palestinsk nasjonalisme.
Hizbollah gikk inn i kampen om Gaza allerede 8. oktober da han sa at «det som utspiller seg på vår libanesiske front ikke vil være begrenset til det. Det vil strekke seg utover det», påpekte Nasrallah. Derfor tjener motstandsoperasjonene sør i Libanon som en avskrekking, og ethvert angrep på Libanon eller en forebyggende operasjon «ville være den alvorligste dårskapen i hele Israels historie.» Han sa at eskalering avhenger av to «grunnleggende faktorer» – hendelsene som utspiller seg i Gaza og for det andre, israelsk militær oppførsel overfor Libanon.
«Alle muligheter forblir åpne på vår libanesiske front, og alle alternativer blir vurdert og er tilgjengelige for iverksetting til enhver tid, og det er viktig for oss å være forberedt på alle potensielle fremtidige scenarier.» sa Nasrallah.
«Vi har også gjort forberedelser for å motvirke den amerikanske flåten,» la han til. Nasrallah minnet om ydmykelsen mot USA på begynnelsen av 1980-tallet i Libanon, og sa: «De som har som mål å avverge en amerikansk krig, bør handle raskt for å stoppe aggresjonen mot Gaza … I tilfelle en regional konflikt, vil marineflåter og luftkrigføring vise seg nytteløse og ikke ha noen reell betydning … deres interesser og deres soldater vil være de som lider mest og må tåle de største tapene.»
Så hva er det store bildet? Nasrallah oppsummerte: «Selv om vi kanskje trenger mer tid, oppnår vi seire på forskjellige måter, omtrent som vi gjorde i forskjellige aspekter i Gaza og som motstanden på Vestbredden … Denne kampen er preget av motstandskraft, tålmodighet, utholdenhet og akkumulering av prestasjoner, alle rettet mot å hindre fienden i å nå sine mål.»
Det ser ut til at innholdet i Nasrallahs tale ikke overrasket USAs utenriksminister Antony Blinken, som var på tur til Tel Aviv. Antagelig har bakkanaler vært aktive. For å koble sammen punktene hadde lederen av den iranske revolusjonsgardens Quds Force-general Esmail Qaani reist til Beirut forrige tirsdag og møtt Nasrallah.
Samme dag møtte Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian emiren fra Qatar Tamim bin Hamad Al Thani i Doha, etterfulgt av et møte med Hamas-leder Ismail Haniyeh. (Dette var Amir-Abdollahians andre besøk til Qatar i løpet av fjorten dager.)
I krøniken om Motstandsaksen er skikkelser som Nasrallah (eller Muqtada al-Sadr, den irakiske sjiamuslimske geistlige) alt annet enn endimensjonale skikkelser. Irans suksess ligger i dets takt, uendelige tålmodighet og motstandskraft til å tilpasse seg ytre og interne krav til motstandspolitikken. Mye av dette er arven etter general Qasem Soleimani som ble angrepet og drept i et amerikansk droneangrep nær flyplassen i Bagdad i januar 2020.
Blinken fortalte journalister i Israel at under møtet med Netanyahu oppfordret han Israel til å ta en pause i kampene i Gaza og ga råd om hvordan man kan minimere palestinske sivile dødsfall. Netanyahu skjøt tilbake like etter ved å holde sin egen pressekonferanse og sa at Israel «nekter å inngå en midlertidig våpenhvile som ikke inkluderer retur av gislene våre».
På tampen av Blinkens ankomst sa Netanyahu til media i det han siterte Predikeren at «Bibelen sier at ‘det er en tid for fred og en tid for krig.’ Dette er en tid for krig.» Netanyahu er en tøff fighter. Han når allerede ut til den innflytelsesrike evangeliske velgermassen i USA.
Blinkens besøk økte spenningen som Netanyahu nå opererer innenfor. Haaretz kaller Netanyahu «en hjemsøkt politiker som står overfor slutten av sin karriere, med de nåværende problemene som forsterker den alvorlige kriminelle forviklingen han manøvrerte seg inn i med egne hender. Netanyahu nyter ikke offentlighetens tillit, og det meste av hans innsats er handler om hans personlige overlevelse.»
I hvilken grad Netanyahus løfter om å utrydde Hamas er bare retoriske erklæringer, gjenstår å se. Han bygger på konsensus i den israelske politiske og sikkerhetsmessige ledelsen – og muligens også holdningen til flertallet av offentligheten – om at det er nødvendig å beseire Hamas og at det ikke kan gjøres fra luften, men krever massiv gjennomføring av en bakkestyrke.
Men det er for tidlig å si. Når de israelske brigadene kommer inn i hjertet av Hamas’ infrastruktur og dens viktigste operasjonelle styrker er forringet, kan stemningen endres. Netanyahus satsing er veldig stor. Dessuten trenger han veldig at amerikanerne støtter seg, mens sistnevnte allerede ber om en quid pro quo i Gaza og forventer at Netanyahu fornyer støtten til tostatsløsningen. Ved siden av dette må han tøyle koalisjonspartnerne i Hardalim (ultra)-ortodokse nasjonalister) og deres allierte som begår grusomheter mot palestinsk befolkning og hogger ned oliventrærne deres over åsene på Vestbredden.
Det Hamas og Hizbollah virkelig ønsker er en våpenhvile i Gaza. Fra Hamas sitt perspektiv vil den internasjonale interessen for å frigjøre utenlandske statsborgere skape press for å komme frem til en avtale. Når det gjelder Hizbollah, er den uvillig til å risikere store skader i Libanon. Hizbollah er også et politisk parti med grasrotstøtte og er følsomme for krisen i den libanesiske økonomien og de akutte vanskelighetene folk må gjennomgå. Slike hensyn vil fremme forsiktighet.
Nasrullahs tale viste imidlertid at krigens tåke blir dypere. Ting er ikke hva de ser ut til på overflaten – spesielt gitt Bidens legitimasjon som verdens nummer én sionist, som noen en gang beskrev. Folk forandrer seg ikke ved 80.
Et lekkasjeutkast fra det israelske etterretningsdepartementet i forrige uke bekrefter de verste mistankene til skarpe observatører om at Israel har hemmelige planer om å fordrive store deler av eller hele Gaza-enklavens palestinske befolkning inn i Egypts Sinai-ørken.
Jonathan Cook, britisk journalist og forfatter, har skrevet en fantastisk artikkel om at Netanyahu-regjeringen «seriøst vurderer en massiv etnisk rensingsoperasjon, utført med lynets hastighet og med amerikansk bistand.» Cook siterte en rapport i Financial Times om at EU er grepet av den amerikansk-israelske planen og at noen medlemsland er mottakelige for ideen om å legge samlet press på Egypt for å akseptere utvandringen fra Gaza.
Det er grunn til å tro at Biden-administrasjonen sprer og skaper falske narrativer i media – og utgir seg for forskjeller med Netanyahu osv. – mens den israelske planen i virkeligheten er veldig mye i Blinkens samtaleemner i de diplomatiske engasjementene bak lukkede dører, spesielt med de velstående Gulf-landene som ville bli bedt om å finansiere bosettingen av Gazas fordrevne befolkning på Sinai.
Denna artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
