oss 100 kroner!
Det burde være nær umulig å kjøre et lite land med 15 billioner oljekroner på bok og milliarder i månedlig overskudd på handelsbalansen med utlandet i grøfta økonomisk, men for en praktisk talt samlet norsk politikerstand er det åpenbart rått parti.
NRK skriver at polakkene knapt nok gidder å komme til Norge for å jobbe nå. Den elendige kronekursen gjør at lønna ikke lenger er spesielt attraktiv i forhold til Europa forøvrig. Derimot tar vi imot flere ukrainske flyktninger fra Ukraina enn Danmark, Sverige og Finland til sammen. Flyktninger kommer, i hvert fall ikke i første omgang, til Norge for å jobbe.
Den norske kronens degradering til Europas søppelvaluta forklares ofte med fluktuerende oljepris og økonomisk usikkerhet som belønner store valutaer. Som vanlig ønsker ikke politikerne fokus på sin egen virksomhet. Den må skape tillit, enten det gjelder industri- eller energipolitikk. Gjør den det?
20. juli skrev Finansavisen at industriminister Vestre kaster milliarder etter batteribedriften Freyr, mens Goldman Sachs slakter planene. Den siste utviklingen i selskapet tilsier at det neppe vil bli produsert et eneste batteri i Mo i Rana.
DN skriver 9/11: «Freyr sier det må ha mer støtte fra norske myndigheter. Nå blir det store kostnadskutt, inkludert nedbemanning. Fabrikken i USA prioriteres, men finansieringen er ikke på plass ennå.»
DN «forstår at dette i praksis betyr at byggingen av hovedfabrikken i Mo i Rana settes på pause fra årsskiftet.» Stort nærmere et dødsstøt er det ikke mulig å komme uten å si det rett ut.
Avisa avslører videre at ledelsen i Freyr har antydet behov for inntil 10 mrd. kroner i statsstøtte, det vil si halvparten av anslått investeringskostnad for fabrikken i Mo! De har fra før fått tilsagn om 4 mrd. kroner, som heldigvis ikke er utbetalt ennå, og forhåpentlig aldri blir det.
Norge har null kompetanse på batteriproduksjon, og ligger langt fra de store markedene. Den rimelige elektriske krafta som er forutsetningen for enhver kraftkrevende produksjon, selges i dag via ACER til høystbydende i EU-området. Fra de private interessene som er inne i bildet, har dette trolig aldri vært noe annet enn et avansert sugerør inn i statskassen.
Et annet batterieventyr er i ferd med å gå på rævva i Eydehamn, «anslått» til 30 milliarder. Hvor mange milliarder som går med der, er uvisst.
Næringsminister Jan Christian Vestre mener norske batteriselskaper trenger 60 milliarder kroner fram mot 2025. Det er derfor stor fare for at galskapen fortsetter, selvsagt med full støtte fra den såkalte opposisjonen, som lever fett på den samme illusjonen.
Tross alle politiske lovprisninger og Photoshop-illusjoner av gjeve fabrikkbygninger, gikk den påtenkte britiske batterifabrikken Britishvolt konkurs i vinter, før et spadetak var tatt, og langt mindre et batteri var produsert.
Erna Solbergs Langskip ligger strandet ett eller annet sted på Telemarkskysten. Det har ennå ikke fraktet et gram CO2. Nettavisen meldte i slutten av april om en ny kostnadssprekk på 1,3 milliard kroner på Norcems CO2-«renseanlegg» i Porsgrunn, og en ny forsinkelse. Anlegget blir langt dyrere enn de «antatte» 30 milliarder, og staten skal ta halvparten. Pytt, pytt, det er jo bare oljepenger.
Om Oslo-politikernes (nei, det er slett ikke bare MDG, men hele hurven) «prestisjeprosjekt», CO2-renseanegget på Klemetsrud, skriver Nettavisen i samme artikkel følgende:
«Verre er det for Oslos prestisjeprosjekt med CO₂-rensing på avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Denne uken kom det melding om at prosjektet settes på pause, grunnet en enorm kostnadssprekk som er så stor at Hafslund Oslo Celsio ikke vil gå ut med beløpet.»
Solcelle-selskapet Otovo var lenge det statlige grønne investeringsfondet Nysnøs paradeeksempel, fra starten av i 2016. Under børsnoteringen i 2021 jublet Nysnøs leder, tidligere værdame Siri Kalvig sammen med Schibsteds E24 over hvor fantastisk dette var.
Kort sagt har Otovos forretningsidé så langt vært å kjøpe solcelleanlegg dyrere enn de selger dem, låne stadig mer penger, særlig fra staten, og kalle det vekst. Noen lønnsomhet er ikke i sikte, og kommer neppe noensinne til å inntre.
Selskapets aksjekurs har rast fra introduksjonen på 16,2 kroner i 2021 til 3,1 kroner (8/11-23). 80 prosent av opprinnelig aksjekapital er tapt på to og et halvt år. Otovo hadde vært konkurs for lengst uten stadig nye, så langt tapsbringende pengetilførsler.
Og det til tross for et tilskudd fra statlige ENOVA på inntil 32.000 kroner pr. solcelleanlegg.
Havvind? Ingen tegn til sjølkritikk her heller. Staten vil fortsatt doble Norges totale strømproduksjon innen 2040 fra havvind, tross faglige advarsler fra folk som kan regne. Da Trollvind nylig ble lagt på hylla, var kostnaden for «felleskassen» kommet opp i 20,4 milliarder.
Trollvind er et lite anlegg. Ingen med kjennskap til statlig budsjettering tror at dette ville ha blitt sluttregningen. Equinor mente i utgangspunktet at prosjektet ville klare seg uten subsidier! Som NRK skriver: Når Trollvind havarerer, er det mer enn bare et enkeltprosjekt som går over ende.
Nylig ble det kjent at Equinor har gått på en «havvindsmell» i USA. På grunn av enorme kostnadsøkninger gikk Equinor sammen med andre selskaper i forhandlinger med amerikanske myndigheter om økte subsidier, og fikk nei. Selskapet er nå i «tenkeboksen» for hele prosjektet.
Til og med woke-venstres The Guardian stiller spørsmål om det er noe galt med hele vindindustrien. Utgangspunktet er at Siemens er i kriseforhandlinger med tyske myndigheter. Aksjekursen har stupt, og selskapet som i en årrekke har levd av å levere grovt subsidierte vindturbinanlegg, trenger nå anslagsvis 170 milliarder kroner for selv å overleve.
Men den norske stat fortsetter havvindsatsingen. Hvem er det egentlig politikerne lytter til?
