oss 100 kroner!
Det forestående første besøket av Irans president Ebrahim Raisi til Saudi-Arabia 11. november markerer en milepæl i tilnærmingen mellom de to landene formidlet av Kina i mars. Forholdet er i ferd med å få et kvalitativt nytt nivå av solidaritet med Palestina.
Dette markerer et skifte i de tektoniske platene i regional politikk, som lenge har vært dominert av USA, men ikke lenger. Det siste Kina-UAE-initiativet mandag for å fremme en våpenhvile i Gaza ble avrundet med et ekstraordinært opptog av diplomati i FNs hovedkvarter i New York da de to landenes utsendinger sammen leste opp en felles uttalelse til media. USA var ingen steder å se.
Begivenhetene siden 7. oktober gjør det helt klart at USAs forsøk på å integrere Israel i sitt muslimske nabolag på sine vilkår er en drøm – dvs. med mindre og inntil Israel er villig til å gjøre sverdet sitt til plogskjær. Voldsomheten til de israelske hevnangrepene på folket i Gaza – «dyrene» – lukter av rasisme og folkemord.
Iran var hele tiden klar over det sionistiske regimets bestialitet. Også Saudi-Arabia må være i et dårlig humør etter en brutal oppvåkning som forteller at landet først og fremst må lære seg å leve i regionen sin.
Raisi er på vei til Saudi-Arabia på bakgrunn av et historisk skifte i maktdynamikken. Kong Salman inviterte Raisi til å snakke om Israels forbrytelser mot palestinerne i Gaza på et spesielt toppmøte for arabiske stater, som han er vertskap for i Riyadh. Dette betyr en dyp saudiarabisk erkjennelse av at selv deres vilje til å være involvert i Abraham-avtalene under amerikansk overoppsyn har fremmedgjort den arabiske offentligheten.
Det er en feilslutning i den vestlige diskursen om en Russland-Kina-Iran-akse i Vest-Asia. Dette er en useriøs feiltolkning. Et konsekvent tredelt utenrikspolitisk prinsipp som Iran fulgte helt fra den islamske revolusjonen i 1979, er at dens strategiske autonomi er hellig. For det andre må landene i regionen ta sin skjebne i sine egne hender og løse regionale problemer selv uten å involvere makter utenfor regionen. Og for det tredje fremme muslimsk enhet hvor lang og kronglete veien enn måtte virke.
Dette prinsippet hadde alvorlige begrensninger på grunn av omstendighetenes makt – hovedsakelig under forholdene forårsaket av den koloniale splitt og hersk politikken til USA. Omstendigheter ble til og med bevisst konstruert, slik som Irak-Iran-krigen, der USA oppmuntret de regionale statene til å samarbeide med Saddam Hussein for å starte en aggresjon mot Iran for å hindre den islamske revolusjonen i dens spede begynnelse.
En annen smertefull episode var Syria-konflikten. Igjen tok USA aktivt initiativet blant regionale stater for et regimeskifte i Damaskus med det endelige målet å angripe Iran ved å bruke terrorgruppene som Washington hadde dyrket frem i det okkuperte Irak.
I Syria lyktes USA på en strålende måte å sette de regionale statene opp mot hverandre, og resultatet er tydelig å se i ruinene av det som pleide å være det bankende hjertet til den islamske sivilisasjonen. På toppen av konflikten opererte flere vestlige etterretningsbyråer fritt i Syria og hjalp terrorgruppene med å herje landet hvis kardinalsynd var at det, i likhet med Iran, også konsekvent ga førsteprioritet til sin egen strategiske autonomi og uavhengige utenrikspolitikk. Dette gjorde de gjennom den kalde krigen og i tiden etter den kalde krigen.
Det er tilstrekkelig å si at USA og Israel hadde stor suksess med å fragmentere det muslimske Midtøsten ved å overdrive trusseloppfatningene og overbevise flere arabiske stater i Gulfen om at de sto overfor direkte trusler eller til og med angrep fra iranske stedfortredere, samt påstått iransk støtte til dissidentebevegelser.
Selvfølgelig utnyttet USA det ved å selge enorme mengder våpen og enda viktigere, for å finjustere petrodollaren som en nøkkelpilar i det vestlige banksystemet. Når det gjelder Israel, tjente landet direkte på å demonisere Iran for å trekke oppmerksomheten bort fra Palestina-spørsmålet, som hele tiden har vært kjernespørsmålet i Midtøsten-krisen.
Utrullingen av Iran-Saudi-Kina-avtalen har redusert fiendtligheten som eksisterte mellom Riyadh og Teheran i det meste av de siste tiårene. Begge land forsøkte å bygge videre på det momentumet som ble skapt av suksessen til de hemmelige Beijing-samtalene. Der forpliktet de seg til en politikk med ikke-innblanding. Det må imidlertid bemerkes at forholdet mellom de arabiske landene i Gulfen og Iran allerede hadde forbedret seg betydelig de siste to årene.
Det vestlige analytikere ikke får med seg er at de velstående gulfstatene er lei av sitt underordnede liv som haleheng til USA. De ønsker å prioritere sitt nasjonale liv i retninger de selv velger og med partnere som respekterer dem, og unngå enhver nullsum-tankegang. Dette står i motsetning til i den kalde krigen, av grunner som har å gjøre med ideologi eller maktdynamikk.
Det er grunnen til at Biden-administrasjonen ikke kan akseptere at saudierne i dag jobber med Russland på OPEC+-plattformen for å oppfylle sine forpliktelser til ekstra frivillige kutt i oljeforsyningen, samtidig som de forhandler med USA om kjernefysisk teknologi, og samtidig går videre på det diplomatiske sporet med Beijing for å hindre brannen som slo ut i lys lue i Levanten for en måned siden fra å spre seg til resten av den vestasiatiske regionen.
Tydeligvis føler ikke saudierne lenger noen glede over utsiktene til en konfrontasjon mellom USA og Iran. På den annen side har saudiere og iranere en felles bekymring for at deres nye tenkning med vekt på utvikling vil forsvinne med mindre det blir regional stabilitet og sikkerhet.
Dermed er det ren naivitet fra Washingtons side å sette Hizbollah, Hamas og Iran som én gruppe – slik Blinken gjorde under sitt siste besøk i Tel Aviv på mandag – og sette den opp mot resten av regionen. Bløffen om at Hizbollah og Hamas er «terroristiske» bevegelser er i ferd med å bli avslørt. Når sant skal sies, hvordan er de annerledes enn Sinn Féin, som historisk sett var assosiert med IRA?
En slik naivitet understreker den absurde amerikansk-israelsk-indiske satsingen på å lage en vestasiatisk QUAD 2 («I2U2»), som i dag ser latterlig ut – eller det urealistiske komplottet som ble klekket ut i New Delhi nylig under G20-toppmøtet for å få saudierne om bord for et prosjekt for å skape en India-Midtøst-Europa-korridor, med et håp om at det skulle «integrerer» Israel og skape virksomhet for Haifa havn, isolerere Iran og Tyrkia, ødelegge den Russland-ledede internasjonale nord-sør-korridoren og vise langfingeren til Beijings belte og vei. Men livet er virkelighet.
Alle ting tatt i betraktning, er det USAs utenriksminister Antony Blinkens regionale tur til Israel og toppmøtet hans med en utvalgt gruppe arabiske stater i Amman den siste helgen som har blitt et avgjørende øyeblikk i Gaza-krisen.
De arabiske utenriksministrene nektet å kjøpe noen av de uhyggelige forslagene som ble fremmet av Blinken med ondsinnede hensikter om å bevare jødiske interesser – «humanitær pause» i stedet for våpenhvile, flyktningleirer for folk fra Gaza som rømmer fra Israels grusomme, brutale angrep som ville bli finansiert med arabiske penger, men som til slutt ville føre til jødiske bosetninger i Gaza, konturene av en etterkrigsordning for Gaza som vil etterlate smuler til de palestinske myndighetene og gjenoppbygging som skal finansieres av Gulf-statene mens Israel fortsetter å dominere den i den viktige sikkerhetssfæren. Og alt dette for å hindre Iran i å komme Hizbollah og Hamas til unnsetning når de blir drevet inn i israelske kjøttkverner av amerikansk fabrikat.
Det var det reneste hykleri. De arabiske utenriksministrene talte med én stemme for å uttrykke sitt motforslag til Blinkens, nemlig umiddelbar våpenhvile. President Biden ser ut til å se skriften på veggen, til slutt – selv om han i seg selv fortsetter å være verdens sionist nummer én, som noen en gang kalte ham, og motivasjonen hans er i stor grad båret opp av hans kamp for egen politisk overlevelse ettersom valget i 2024 nærmer seg med raske skritt.
Uansett, den store sannsynligheten er at det nå er et spørsmål om tid før det globale samfunnet insisterer på å stanse den israelske apartheidstaten. For når muslimske land forenes, slår de paukeslag for den fremvoksende multipolare verdensordenen. Deres krav om at en løsning av Palestina-problemet ikke skal utsettes for ytterligere forsinkelser, har fått gjenklag, også på den vestlige halvkule.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
