oss 100 kroner!
Den verdensomspennende fordømmelsen av Israels forferdelige brudd på internasjonal humanitær lov avskrekker ikke deres militære operasjoner i Gaza. I sine kommentarer mandag avviste statsminister Benjamin Netanyahu oppfordringene om våpenhvile, og sa at disse «er oppfordringer til Israel om å overgi seg til Hamas. Det kommer ikke til å skje.» Og han søkte moralsk og åndelig støtte fra Bibelen for krigen sin.
Minst to panser- og infanteridivisjoner på rundt 20.000 soldater skal ha gått inn i den palestinske enklaven. New York Times rapporterte, og siterte assisterende forsvarsminister Christopher Maier, som sa at amerikanske spesialstyrker, inkludert kommandosoldater, også har blitt utplassert til Israel. Rapporten avslørte at flere andre vestlige nasjoner også i det stille har flyttet team av spesialstyrker nærmere Israel.
Maier sa uten å utdype: «Vi hjelper aktivt israelerne med å gjøre en rekke ting.» Som han sa det, «kommer situasjonen i Gaza til å bli en veldig kompleks kamp fremover.»
På den annen side er det økende innenlandske bekymringer for at USA kan bli viklet inn i en annen kostbar konflikt i Midtøsten. På grunn av trusler om fysiske overgrep og bakvaskelse fra konservative medier, har 55 medlemmer av kongressen appellert til Biden og Blinken om at Israels militæroperasjon bør «ta hensyn til» internasjonal lov. Men administrasjonen nekter å legge særlig merke til slike krav.
Det som dukker opp er et dystert bilde av president Biden som gir en fri hånd til Netanyahu om hvordan han velger å søke gjengjeldelse. I eksepsjonelt skarpe bemerkninger sa Washington-demokraten i Representantenes hus Pramila Jayapal søndag at USA «mister troverdighet» på den globale scenen på grunn av sin «dobbelte standard» i sitt støttenivå til palestinere sammenlignet med Ukraina, og som et resultat av dette bli USA «isolert i resten av verden». Jayapal sa rett ut: «Det er rasister i Netanyahu-regjeringen.» Dette må være første gang en slik skarp kritikk av Israel kommer til uttrykk fra politikere i USA.
Faktisk smadrer Biden-administrasjonens dobbelttale den strategiske tvetydigheten som har preget dens holdning så langt. Det som skiller seg ut er et bisarrt nykonservativt prosjekt for å tvinge frem et regimeskifte i Gaza gjennom tvang og innføre et føyelig regime, halvveis til en «tostatsløsning».
Mahmoud Abbas, en tragisk skikkelse, men fortsatt en del av den israelsk-palestinske konflikten med et komplisert forhold på flere tiår til USA og Israel (og hans eget folk) ser ut til å være i sentrum av den foreslåtte overgangen. I alle fall fører alle veier til Ramallah.
USAs utenriksminister Antony Blinken er på vei til Israel på fredag på nok en regional turné. Under et vitnesbyrd for Senatets bevilgningskomité på tirsdag erklærte han offentlig Biden-administrasjonens prosjekt for at de palestinske myndighetene skulle returnere til Gazastripen hvorfra den ble kastet ut av Hamas i 2007, et år etter at motstandsgruppen vant det lovgivende valget.
Som Blinken sa det, «På et tidspunkt vil det som gir mest mening være at en effektiv og revitalisert palestinsk myndighet har styrings- og til syvende og sist sikkerhetsansvar for Gaza.
«Om vi kan komme dit i ett steg er et stort spørsmål som vi må se på. Og hvis vi ikke kan det, så er det andre midlertidige ordninger som kan involvere en rekke andre land i regionen. Det kan involvere internasjonale organisasjoner som vil bidra til å sørge for både sikkerhet og styring.»
Det ser ut til at Abbas på 87 kan være en overgangsfigur. Men CIA og Mossad har langvarige kontakter innen Fatah.
Det er tilstrekkelig å si at regimeskifte på Gazastripen er kjernen i den nykonservative visjonen om «tostatsløsning», som Biden fortsetter å snakke om. Bare det at USAs «tostatsløsning» og hva det globale flertallet forstår det som er to forskjellige ting – som kritt og ost.
Tydeligvis anslår USA at den enestående arabiske enheten ikke kommer til å omsettes til avgjørende handling på bakken. For det andre, ut fra Blinkens ord, har USA til hensikt å kontrollere og dominere tostatsløsningen (regimeendring i Gaza) i henhold til sin plan.
Utvilsomt kommer Iran-faktoren til å være avgjørende. USA ser ut til å satse på at så lenge Israel ikke invaderer Libanon eller retter et slag mot Hizbollahs pulsårer, vil ikke Iran gripe inn. Nå, dette er et høyt spill – det «kjente ukjente» – ettersom det undervurderer Irans forpliktelse til det palestinske problemet.
Etter Teherans vurdering led Israel et massivt nederlag for Hamas som det ikke vil komme seg fra – det vil si at Israel er en svekket regional makt fremover. Dermed er det nådd et vendepunkt, ettersom også USAs kapasitet og innflytelse blir mindre.
Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian besøkte Doha og Ankara onsdag. Mens han var i Doha, møtte han lederen av Hamas’ politbyrå, Ismail Haniyeh, for andre gang forrige måned. Senere, mens han talte til en felles pressekonferanse med sin tyrkiske kollega Hakan Fidan i Ankara, advarte Amir-Abdollahian at «Hvis folkemordet og krigsforbrytelsene mot sivile ikke stoppes, er regionen veldig nær ved å ta en stor og avgjørende beslutning … (og ) konsekvensene vil bli alvorlige, og krigshetserne vil definitivt ikke være i stand til å bære konsekvensene.»
I mellomtiden har den russiske holdningen til Gaza-situasjonen også blitt hardere. I en kraftfull tale på et møte på mandag med medlemmer av Sikkerhetsrådet og regjeringen og lederne av sikkerhetsbyråer, kalte president Vladimir Putin USA og dets satellitter «de med størst fordeler av global ustabilitet … (som) står bak tragedien til palestinerne, massakrene i Midtøsten generelt, konflikten i Ukraina … kanaliseringen av økonomiske ressurser, inkludert til Ukraina og Midtøsten, og å puste til hatets flammer i Ukraina og Midtøsten.»
Spesielt sammenlignet Putin krigene i Ukraina og Gaza som to sider av samme sak – manifestasjoner av USAs desperate forsøk på å styrke sin avtagende globale innflytelse i en multipolar verden. Putin hevdet at vestlig etterretning gjennom sosiale medier startet opprøret i Makhachkala (Dagestan) søndag kveld i et forsøk på å provosere frem «pogromer i Russland». Putin sa at USA og deres satellitter la denne planen for å diskreditere Russland.
Og viktigere, han trakk den konklusjonen at «De (USA) vil ikke at Russland skal delta i å løse noen internasjonale eller regionale problemer, inkludert i Midtøsten.»
Biden-administrasjonens «tostatsløsning» er dypt mangelfull og det kommer til uttrykk på fire punkter.
For det første er hele prosjektet forankret i en absolutt militær seier over Hamas. Det minner en om det seierssikre ropet om «Mission Accomplished» etter invasjonen av Irak i 2003 og den villedende enkle avsettelsen av Taliban i Afghanistan tidligere. (Biden var forresten en ivrig tilhenger av Irak-invasjonen og hadde stemt for å starte krigen i Afghanistan i første omgang, tre dager etter 9/11-angrepene.)
For det andre er det en menneskelig side her. Palestinere avskyr USA og Israel og vil ikke underkaste seg quislinger håndplukket av disse landene. Både Fatah og Abbas er grundig diskreditert. I alle fall, hva gjør Biden-administrasjonen så trygg på at de arabiske regimene vil være villige til å fungere som Washingtons surrogater eller femte kolonne i Gaza? Det er en mildt sagt frekk og fornærmende antagelse.
For det tredje kan Hamas’ grasrotstøtte ikke ønskes bort. Motstandsbevegelser kan ha sine opp- og nedturer, men dør sjelden så lenge det eksisterer et utenlandsk hegemoni.
Til slutt vil Washington fortsatt trenge FNs sikkerhetsråds mandat for å legitimere hvilket komplott det enn er, noe som er vanskelig å oppnå på amerikanske premisser hvis Putins tale på mandag er noe å gå etter. Putin brukte et usedvanlig hardt språk for å beskrive blodbadet i Gaza.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Neocon regime change in Gaza will complicate ‘two-state solution’
Biden-administrasjonen har også problemer på hjemmebane. Her i Philadelphia 2. november 2023:
