Alastair Crooke: Hva gjør krigen med Israel, Palestina og regionen?

0
Av dr. philos. Knut Erik Aagaard.

Alastair Crooke: diplomat og spion

28.11.2023

Før om årene hadde jeg en bekjent som levde av – og for – å lage aforismer, på sparket og skriftlig. Selv gjør jeg det gratis, bare skriftlig, og bare på steigan.no. Det var ham som profetisk formulerte slagordet «Det er aldri for sent å gi opp!» Det var antakelig (og forutseende, for nå er han borte) myntet på president Biden, som kjemper på vikende fronter.

Men det som imponerte meg mer ved ham, var at han som nordmann med våpen i hånd forsvarte byen Rafah sør på Gaza-stripen mot truende farer, på oppdrag fra FNs sikkerhetsråd tidlig på sekstitallet, i uniform med blå beret. Han avtjente verneplikten ved å verne et land som trengte vern.

Ung maa Verden endnu være,
Slægtens Sagas lange Lære
endnu kun dens Vuggesange
og dens Barndoms Eventyr.

Det fremgår av dette intervjuet med Alastair Crooke, britisk diplomat og MI6-agent, publisert  mandag 27. november 2023 på Youtube-kanalen Judging Freedom, at:

Avisen New York Times publiserte i helgen tall som viser at den israelske hæren på halvannen måned har drept flere kvinner og barn enn Russland klarte på halvannet år i Ukraina. Om tallene overhodet stemmer, tyder dette på to ting: For det første at vinden snur i USA, både hva Israel og Ukraina angår. For det andre tyder tallene på at Putin er betydelig mer opptatt av sivile lidelser enn president Biden i USA og statsminister Netanyahu i Israel.

For regimetro norske aviser melder jo om at russisk terror og myrderier mot sivile er et helt sentralt element i Putins krigføring. Her er det visst noe som ikke stemmer helt.


Judge Andrew Napolitano intervjuer Alastair Crooke

Transkribert og oversatt av dr. philos. Knut Erik Aagaard.

Alastair Crooke

Judge Andrew Napolitano for Judging Freedom: Det har skjedd en del ting i Midtøsten, som du og andre har referert, men som av en eller annen grunn ikke når ut til hovedstrømsmediene. Et israelsk-eid skip er beslaglagt i Rødehavet, det har vært angrep mot amerikanske baser i Irak, Hezbollah har fyrt av mer enn tusen raketter inn i Israel og det foregår en blodig krig på Vestbredden. Hvorfor hører vi så lite om alt dette?

Alastair Crooke: Det er en forsettlig strategi å roe ned bildet av denne konflikten, til fordel for USA, og spesielt for Biden. Man ønsker å spre en myte om at alt normaliseres, alt går bra, alle vil få det fint. Det eneste som egentlig gjenstår, er å rydde opp litt i Gaza. Deretter kan vi gå tilbake til den gamle dreieboken, holde samtaler med myndighetene på Vestbredden – som etter alt å dømme allerede er maktesløse og diskrediterte – om en eller annen slags politisk løsning for fremtiden. Bortsett fra, altså, at det ikke vil gå slik denne gangen. Ingen har lyst til å delta i slike samtaler. Ingen av de arabiske statene vil involveres. De har allerede sagt det svært tydelig. «Vi vil ikke være en ordensmakt hos palestinerne, vi vil ikke være et slags Vichy-regime i Gaza (dvs. et Quisling-regime). Vi vil ikke under noe påskudd godta at befolkningen fordrives fra Gaza».

Dette er skuebrød for å redusere spenningen. Disse faktorene trylles bort fra opinionen og blir ikke rapportert. Nå er det faktisk fire skip som er beslaglagt. Houtiene har tatt skip, Nasrallah har tatt skip, så nå er det fire. I nord er det rolig, for Hezbollah overholder våpenstillstanden – inntil videre

Napolitano: Er Israel i større fare nå, enn vestlige hovedstrømsmedier vi ha oss til å tro?

Crooke: Å ja, absolutt! Israel er i stor fare, for det er elementer i regjeringen, inkludert Netanyahu, som forvandler konflikten til en episk strid for å holde enhver plan om en palestinsk stat unna forhandlingsbordet. Det er det som foregår nå på Vestbredden, for nybyggerne der har mer maktmidler enn noen, og kan skru varmen opp eller ned ettersom det passer dem. Så Israel har flere åpne fronter. Det er ikke bare Hezbollah i nord, det er Irak-fronten, det er Jemen-fronten og det er flere, som kanskje avhenger av hva som skjer de nærmeste dagene eller om en uke.

Napolitano: New York Times rapporterte i helgen at det er drept flere kvinner og barn på halvannen måned i Gaza enn på nesten to år i Ukraina. Er disse tallene troverdige, og hvordan kan Netanyahu i så fall rettferdiggjøre dem?

Crooke: Tallene er troverdige. Men Netanyahu og hans regjering rettferdiggjør dem ikke, de bare omdefinerer konflikten. Jeg tror det er en feil å fokusere så sterkt på Netanyahu, for resten av regjeringen er, om noe, mer radikal enn ham. Det er ikke Netanyahu som er vriompeisen regjeringen. De andre er verre enn ham. «Det er ingen uskyldige i Gaza, disse folkene er Hamas’ medløpere og derfor er de legitime militære mål». De rettferdiggjør ingenting, de bare sier at denne befolkningen er en del av kampen mot Israel.

Napolitano: Du har deltatt i våpenhvileforhandlinger .. eller våpenhviler .. eller våpenstillstander .. Hvordan er det med slike pauser, sprer de seg, begynner de å leve sitt eget liv, varer de, går de utover seg selv, slik at noen føler begeistring over dem og vil forlenge dem? Eller er det slik at troppene bare omgrupperer, etterfyller det de mangler, og stuper tilbake i kamphandlinger?

Alastair Crooke: Vi kaller det vanligvis «våpenstillstand», for «våpenhvile» har noe litt mer juridisk over seg, og litt mer kontekst rundt seg. En våpenhvile er liksom innfelt i en juridisk ramme. En våpenstillstand betyr bare en midlertidig, avtalt stans i kamphandlingene.

De fleste våpenstillstander som jeg har hatt å gjøre med, er ganske enkelt omgruppering før kampene gjenopptas. Min oppgave var egentlig å prøve å finne ut om det kanskje forelå en mulighet for å bevege situasjonen mer i retning av noe politisk, altså en strategi.  

Men slik gikk det sjelden. Avtalene ble oftest brutt, og slike avtaler brytes svært lett. Én slik avtale brøt sammen på grunn av én uttalelse fra én høyere israelsk general, og avtalen bare kollapset. En annen avtale ble brutt fordi en utenforstående gruppe plasserte en bombe i en buss, i Jerusalem.  En tredje brøt sammen fordi israelerne slapp en éntonnsbombe i hodet på ham som jeg forhandlet med, mens forhandlingene pågikk.

Alle manøvrerer for skaffe seg et psykologisk overtak, men det er ikke knyttet til noe konkret politisk resultat. En våpenhvile, derimot, er nettopp knyttet til et politisk resultat. En våpenstillstand er, som det ligger i ordet, bare noen dagers pause i kamphandlingene. Risikoen er stor for at avtalen blir brutt. Min erfaring er at det nesten alltid går slik.

Ditt spørsmål om hvorvidt slike avtaler varer, er svært viktig. Jeg ble ofte bedt av EUs spesialutsending om iallfall å skape «litt ro i Betlehem», en slags «Lilleput-ro» i det minste.

Men jeg pleide å svare at det ikke fungerer slik. Og det fungerte selvfølgelig ikke slik i Betlehem. For du kan skape ro i Betlehem, men så går israelerne inn i Hebron, dreper noen palestinere, og så er plutselig alle de palestinske territoriene i opprør. Du kan ikke putte disse stedene i båser og tro at du kan skape ro her uten å skaffe uro der.

Poenget er her at israelerne har en mengde åpne fronter. For det handler ikke bare om Gaza. Det handler om hva som skjer på Vestbredden, det handler om hva som skjer sør i Libanon. Indirekte handler det også om hva som skjer i Jemen og Irak. Så hvis det gjøres feil på noen av disse frontene, eller noen av dem med hensikt eskaleres, så vil en våpenstillstandsavtale kunne ødelegges meget lett.

Napolitano: Forresten, hvorfor omtales israelere i Gaza som «gisler», mens palestinere i israelske fengsler er «fanger»? Er de ikke gisler alle sammen?

Crooke: (ler) .. Jo, de er alle gisler. De fleste av dem som Israel holder tilbake har aldri fått en dom eller juridisk bistand i det hele tatt. De er bare blitt arrestert. Noen arresteres når de er fem eller seks år gamle og sitter fengslet i 8-9 år uten rettssak eller juridisk bistand. Så jeg er enig i at det er riktigere å kalle dem gisler enn fanger.

Napolitano: De forhandlingene som fører frem til denne utvekslingen av mennesker, de foregår vel ikke ansikt til ansikt? Du fortalte jo at israelerne drepte ham som du forhandlet med. Har forhandlerne voldsimmunitet mens de forhandler om gisselutveksling?

Crooke: Nei, for som jeg sa, dette er ikke formaliserte prosedyrer som ved en våpenhvile. Og man må være svært forsiktig. Når jeg drev slike forhandlinger, var jeg svært omhyggelig med å kontrollere at ingen hadde plassert en satellittantenne i klærne mine. Jeg tok aldri telefonen sånn uten videre hvis den ringte når jeg var på Vestbredden. Jeg ble ledet, for eksempel av en liten gutt som holdt meg i hånden, og jeg gikk fra hus til hus gjennom bakdører og blindgater, for at ingen israelsk overvåkning ovenfra neste dag skulle kunne sende en rakett rett inn gjennom vinduet der jeg hadde vært, og drepe ham som jeg hadde forhandlet med. Det var det siste jeg ønsket, så jeg var nødt til å ta slike forholdsregler.

Napolitano: Du har skrevet om et initiativ fra EU om å bestikke Egypt og Jordan, et mislykket initiativ, riktignok. Hva handlet dette om?

Crooke: Dette var en plan som CIA hadde, og som først ble nevnt av Seymour Hersh. Jeg fortalte ham at en slik plan ikke kunne lykkes. Han fortalte meg om CIAs plan, at alle fra Gaza ville bli sendt til teltleire i Sinai-halvøya hvor de kunne bo i ørkenen. Det vil ikke skje, sa jeg. Egypt vil ikke akseptere to millioner Hamas-tilhengere innenfor sine egne grenser. Egypt er i en kritisk stilling nå. Det muslimske brorskap har sterk støtte blant Egypts fattige og i jordbruksbefolkningen. Hamas, som i sin opprinnelse er Muslim-brødre, ville skape kaos om de slapp inn i Egypt.

Så selv om USA har en viss innflytelse over president Al-Sisi, og dermed over Egypt på grunn av statsgjelden, og selv om Ursula von der Leyen kommer innom og tilbyr en svær pengesum for å slette mye av gjeldsbyrden mot at Egypt «midlertidig» huser palestinerne, så hjelper det ingenting. For alle forstår at fordrevne palestinere aldri får komme tilbake til Gaza. Det viser all historisk erfaring og det vet alle som har studert palestinernes historie.

Når palestinerne «midlertidig» fordrives til et annet land .. Jeg mener: De venter fortsatt. Flyktningene sitter fortsatt i de samme flyktningeleirene hvor de ble lempet av for enden av en jernbanelinje i Syria i 1948. I de samme brakkene. De ble kjørt frem i kuvogner og lesset av i disse gamle armébrakkene hvor de fortsatt sitter. Min kone har ofte besøkt disse stedene, og forteller at ingenting har forandret seg der – de sitter fortsatt i de gamle brakkene. Ingen palestiner tror på denne EU-historien om et midlertidig opphold i en teltleir. Det vil ikke skje.

Napolitano: Så Ursula von der Leyen dro til eller ringte til Al-Sisi i Egypt, og til Kongen av Jordan og tilbød dem kontant betaling for å ta imot flyktninger fra Gaza, men ble avvist?

Crooke: Ja, akkurat slik var det. De svarte nei. Og det samme sier alle de arabiske statene. De vil ikke være medskyldige i en ny «stor katastrofe», en ny «Naqba», som i 1948, da så mange palestinere ble tvangsflyttet fra sine landsbyer og sendt til et annet land. Det er fortsatt et brennhett spørsmål. Når du drar til flyktningeleirene i Libanon eller Syria og besøker flyktningene, så oppdager du at de fortsatt har bevart nøklene til sine gamle hus i landsbyen i Palestina. De er stolte av dem og viser dem gjerne frem.

De holder på det, at én dag skal de alle dra hjem og kreve landsbyene sine tilbake. Israel har naturligvis ødelagt de fleste av dem med bulldosere. Så det blir ikke noe av det. Men de har en sterk tro, og de vil ikke ha en ny «Naqba», et nytt 1948. Du vet, mange av de israelske militære avdelingene dro rett inn i landsbyene og drepte beboerne, eller drev dem ut med tvang og skremsel til Jordan og andre steder. De flyktet for sine liv. Det er derfor det er en slik intens motstand mot det som mange i vest synes er en fornuftig løsning.

Jeg vet ikke om von der Leyens ideer faktisk var klarert med EU. Hun leder EU-kommisjonen, men EUs «utenrikspolitikk» styres, som du vet, av Ministerrådet, ikke av Kommisjonen. Så jeg vet ikke hvem som autoriserte hennes utspill, men jeg vet at Rådet er dypt splittet i Palestina-politikken.

Napolitano: Hvilket budskap sender Bidens administrasjon til regjeringen i Israel? Hvilket press, om overhodet noe, legger den på regjeringen for å få den til å forlenge våpenstillstanden og bringe blodbadet til opphør? Jeg mener, denne historien i New York Times om disse massive myrderiene, altså flere kvinner og barn drept i Gaza på halvannen måned enn på to år i Ukraina .. den fikk mange til å sperre øynene opp .. Hvilket budskap sender Biden til Netanyahu?

Crooke: Jeg tror hans budskap til Netanyahu er svært enkelt. «La oss hjelpe deg å gjøre noe som du vil ha nytte av». Med andre ord: Vi prøver desperat å reparere det dårlige omdømme Israel har pådratt seg som en følge av aksjonen i Gaza. Vi gjør vårt aller beste for å håndtere det. «Så gi oss litt drahjelp ved å forlenge våpenstillstanden slik at flere gisler blir løslatt. Det vil gjøre det lettere for oss å hjelpe deg». Det er dét budskapet han sender.

Biden har ingen troverdige pressmidler mot Netanyahu. Det kan gå noen få dager til med løslatelse av kvinner og barn, men så vil Hamas’ taktikk endres, for da blir det snakk om israelske menn i Hamas’ varetekt. Hamas ser israelske menn som soldater, også nybyggerne, som alle har en del militær trening. Og noen israelske menn i Gaza har høy rang. Så vidt jeg vet, har Hamas en israelsk generalmajor. Da vil Hamas kreve alt mot alt. De vil forlange alle seks tusen palestinere holdt i Israel utvekslet mot alle israelske menn som holdes i Gaza.

Napolitano: Jeg vil gjerne lese for deg en linje fra noe du skrev i din egen spalte for et par dager siden, der du siterer en ledende israelsk kommentator: «Dere tenker kanskje at ett presidentbesøk, én presidenttale, tre utenriksministerbesøk, to forsvarsministerbesøk, forsendelsen av to hangarskipsgrupper, en atomdrevet ubåt, en ekspedisjonsenhet fra marinen, og et løfte om $14,3 milliarder i militær nødhjelp vitner om USAs klippefaste hjelp til Israel? Tenk om igjen!» Hva er det han mener?

Crooke: Hans poeng er tindrende klart, nemlig at støtten til Israel fragmenteres i USA, i en grad som setter presidentvalget neste år i fare, selve valgregnestykket. Men verre enn som så: Denne fragmenterte støtten setter også Israels eksistens i fare. For staten Israel ble opprettet på temmelig svake pilarer, og én av de pilarene var full finansiell og militær støtte fra USA. Ikke bare statlig og føderal støtte, men støtte fra lokale pengeinnsamlere i synagogene, fra rike jøder i USA, og fra rike amerikanere som fullt ut istemmer ideen om Det lovede land. (Kommentar: Den jødiske lobbyen AIPAC, kanskje den mektigste i USA, er utslagsgivende for valg av representanter og senatorer til Kongressen). Det var dét han mente med sitt Tenk en gang til! For USAs interesser og Israels interesser splittes nå og går ulike veier. Og dét er en stor fare for Israel. Hvis Israel mister USAs ubetingede støtte, er løpet kjørt.

Det vil ikke skje i morgen, (men det er den veien pilene peker). De eldre støtter Israel, men den yngre generasjonen befinner seg et helt annet sted enn de eldre. Se på Z-generasjonen, X-generasjonen, Millennium-generasjonen og så videre, de er fullstendig mot Israel. Dette vekker sterk bekymring i det demokratiske partiapparatet. Og overveiende arabiskevennlige stemninger er før valget i overvekt nettopp i de kritisk viktige «svingstatene», særlig i delstater som Michigan, hvor det ser ut til at den arabiske befolkningen kan snu opp ned på hele valg-regnestykket. 

Napolitano: Hvor lenge vil folkemeningen i Israel støtte regjeringen til Netanyahu, og tåle denne invasjonen og utryddelsen av folket i Gaza?

Crooke: Dette er det viktige spørsmålet, og det er den tesen som nå vil bli testet. Netanyahu og regjeringen spiller høyt på at folkemeningen vil støtte, og fortsette å støtte Gaza-aksjonen når den gjenopptas etter våpenstillstanden, og blir utvidet til Sør-Gaza også. Statistikken tyder foreløpig på at Netanyahu satser riktig. Omtrent 86 prosent av israelerne ønsker at Gaza skal utsettes for et knusende slag. Men det er også divergens her. Familiene til gislene i Gaza har skapt folkelig medfølelse på en svært overbevisende måte.

Så israelerne står i et dilemma. De vil ha hevn over Gaza, men de vil også ha gislene trygt tilbake. Regjeringen må sjonglere med denne tvetydigheten, og det er derfor den motvillig har begynt å snakke om en mulig forlengelse av våpenstillstanden, altså for å få gislene løslatt.

Begge parter vet at det ikke blir snakk om å løslate alle de mannlige gislene i Gaza og alle sikkerhetsfangene i Israel. Så langt vil det ikke gå. Det er dette Netanyahu sjonglerer med, slik at han kan beholde folkelig støtte litt til ved å gi litt mer. Men regjeringens mål, slik den har gjort det klart overfor hæren de siste dagene, er at kampene gjenopptas når våpenstillstanden er over og at kampene utvides til Sør-Gaza.  

Napolitano: Er Netanyahu politisk sett et vandrende lik, slik hans motstandere og også noen i (regjeringspartiet) Likud sier?

Crooke: Ja, om dét er det alminnelig enighet. Men det er alltid en fare å undervurdere dem du ikke liker, å avskrive dem som dumme eller inkompetente. Det er det som skjer overfor Netanyahu. Man jeg tror at han har en strategi: For det første å kapitalisere på den overveldende støtten i befolkningen for å gjenoppta kamphandlingene i Gaza. Den andre delen av den strategien, som er like viktig, er å spille på denne manikeismen, å spille på at dette er en strid mellom lys og mørke, mellom det gode og det onde, en strid mot kosmisk ondskap, en strid mot det sataniske Hamas og Gaza. Gaza er en ond stat som vi fører krig mot.

Denne mystisismen hans er myntet på de mest moderate delene av regjeringen, for å utelukke alle tanker om eventuelt å godta en tostatsløsning. Netanyahu sa dette i et intervju allerede for mange år siden: «Med bare litt flaks og ved godt arbeid, vil vi i den neste krigen kunne kvitte oss med alle araberne på hele det historiske Israels jord, og rense Jerusalem i samme slengen». Jeg kjenner ikke Netanyahu godt, og jeg liker ham ikke. Men husk at den du misliker kan være slu som en rev, tro ikke at han mangler en strategi.

(Kommentar: Manikeismen var en innflytelsesrik gnostisk religiøs retning med opprinnelse i Mesopotamia i de tidlige århundrene av vår tid, utbredt fra Kina til Europa, som forente elementer av zoroastrisme, buddhisme, jødedom og kristendom, med fokus på det gode mot det onde).

Napolitano: Men når medlemmer av regjeringen hans offentlig refererer til palestinerne som noe mindre enn menneskelig, når et tidligere medlem av regjeringen hans sier at «Vi skal legge Gazas hovedstad flat som en fotballbane», når slike skjærende ord ytres, er de vanligvis forhåndsgodkjent, er de prøveballonger, eller er de bare fanatiske følelsesutbrudd uten tanke på eventuelle politiske konsekvenser?

Crooke: Nei. Dette er stemninger som øker og er i ferd med å ta overhånd. Det var jo ikke bare den damen som sa akkurat det. En av de mest respekterte og presumptivt fornuftige folkene i hæren sa det nylig: «Humanitær smerte og lidelse spiller oss rett i hendene. For selv om dette medfører epidemier og folk dør av sykdommer, så vil vi selv miste færre soldater når vi tar Gaza, for det vil være færre palestinere».

All empati og medlidenhet er forsvunnet. Det finnes ikke lenger noen empati for palestinere blant 80-90 prosent av israelerne. De betrakter dem som lavere livsformer. Og mange går enda lengre, og har skrevet det offentlig, som finansminister Smotrich og andre i regjeringen. De sier rett ut at disse folkene er like onde som terroristene av 7. oktober. Det er denne stemningen som tar overhånd.

Og det foreligger en reell fare for at vi beveger oss mot nettopp en slik kosmisk krig, for opprettelse av en ren jødisk stat i hele det historiske Stor-Israel, mot den islamske verdens posisjon, nemlig at den skal grunnlegge en palestinsk stat i hele det palestinske landområdet som tilhører dem (dvs. inkludert det nåværende Israel). De to posisjonene er totalt uforenlige.

Det er derfor de ytre aktørene er så viktige. Israelerne bare venter på det, for dette er den såkalte Armageddon-strategien, som noen av regjeringsmedlemmene, blant dem finansminister Smotrich, åpent anbefaler. De arbeider i retning av et Armageddon-scenario, der Israel til slutt vil ta alt og drive araberne ut av området. Dette er svært alvorlig.

Kommentar: Armageddon nevnes ett sted i Bibelen, i Åpenbaringens kapittel 16, vers 16 og ut. Armageddon antas å ha vært et førantikt slagsted nord i Israel, der det siste slag skal utkjempes mellom det gode og det onde. Ifølge bibelteksten innebærer denne endetiden også slutten på menneskehetens historie og ordet brukes i dagligtalen omtrent synonymt med Dommedag eller vårt Ragnarok.

Napolitano: Vil Hezbollah, Iran, Egypt og Tyrkia tillate Israel å «ta alt»?

Crooke: Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke de vil tillate et Armageddon-scenario. Og jeg sier dette så klart jeg kan. Dette er ikke improviserte uttalelser fra min side: Hamas har en flerfaset plan (for å motvirke Armageddon-strategien). Yayua Sinwar (de facto leder av Hamas) er en smart mann. Han har sittet 22 år i israelsk fengsel. Han snakker perfekt hebraisk. Han visste nøyaktig hvordan han skulle bryte den israelske strategien. Han visste alt om den israelske mentaliteten og om hvordan Israel ville reagere på det som skjedde 7. oktober. Alt dette var del av hans plan. Det var en kalkulert plan for å kullkaste den israelske tankegangen, for å smadre et paradigme og sette hele det palestinske spørsmålet fremst på dagsorden.

Og det lyktes ham perfekt. Se bare på scenene som utspant seg på Vestbredden da palestinske gisler ble kjørt hjem fra fangenskapet av busser fra Røde Kors. Reaksjonene var euforiske, fulle av energi og besluttsomhet, patriotisme. Og islamske også. Alle i den islamske verden har sett disse scenene. Og hvorfor er det så viktig? Jo, for dette er første gang siden 1958 (antar jeg), at vi ser en slik sammensmeltning av islam og arabisk nasjonalisme. Ikke religiøst organisert, men rent ut organisk. Og dét kan vise seg å være en svært mektig kombinasjon.

Transkribert og oversatt av Knut Erik Aagaard.


Tittelen på artikkelen er endret etter publisering.

Forrige artikkelNorge importerer storfekjøtt på tross av fulle lagre
Neste artikkelGlobal Digital Infrastruktur gjennom “50-in-5”
Alastair Crooke er tidligere britisk diplomat og er grunnlegger av og direktør for det Beirutbaserte Conflicts Forum.