oss 100 kroner!
Leserinnlegg.
Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle i militæret. Faren min har jobbet i Forsvaret over 20 år, og jeg vokste opp i en militærleir på Kongsberg. Skytevåpen, ting som smeller og pansrede kjøretøy har alltid fascinert meg. Det var en stor dag da jeg endelig kunne ta på meg kongens klær og avtjene førstegangstjeneste.
Du lærer utrolig mye bra de første ukene i Forsvaret. Alt fra hvordan du skal overleve ute i naturen under vanskelige omstendigheter til mer mentale egenskaper som at du alltid har mer å gi når du tror du har nådd kjelleren. Jeg fikk venner for livet, og opplevde et samhold som jeg sjeldent har sett maken til. Det er likevel noen ting som har plaget meg i mange år, som jeg også har sett klarere og klarere med tiden. Ting som har gitt meg en form for avsmak, og som får meg til å lure på om vi i det hele tatt trenger et forsvar.
Da rekruttskolen var ferdig, var det tid for de store øvelsene, som oftest gikk mellom 1-2 uker ute i felt. Det var her tvilen min begynte.
Måten øvelsene var satt opp på, handlet ikke om å forsvare Norge fra en utenlandsk makt. Alt var satt opp et etter en «intops» (Internasjonale Operasjoner) modell, som var tatt rett ut fra et scenario i Afghanistan. Fienden var alltid en terrorgruppe, som måtte bekjempes i for eksempel et fjellpass. De fant på navn som «Beisfjord Tigers», eller «Håkstad Liberators» som navn på terrorcellene, og merk dette var ikke en av øvelsene, men alle! Øvelsene.
Jeg begynte å se et mønster i dette, og tenkte stille for meg selv. «Trenes vi egentlig opp til å forsvare Norge, eller er dette en slags forberedelse på å sendes til utlandet under regi av NATO». Jeg er helt sikker på det siste. Jeg spurte befalet mitt om dette, og fikk egentlig ikke noe godt svar. Han sa noe som «Det er ikke vits i å trene på invasjon lenger, det norske Forsvaret brukes jo i dag kun til utenlands oppdrag».
Hvis man tenker på hvordan det norske Forsvaret har blitt brukt etter 2. verdenskrig, er det vel egentlig ikke noen tvil. Vi var med i Libanonkrigen, Bosniakrigen, Kosovokrigen, urolighetene i Øst-Timor i 1999, krigen i Afghanistan, krigen mot terror, krigen mot IS, og la os ikke glemme bombeflyene som reduserte Libya til pinneved. De sliter fortsatt med ettervirkingene (ødelagt infrastruktur). Er dette virkelig god bruk av det Norske Forsvaret? Jeg syntes absolutt ikke det!
Vi har ikke noe norsk forsvar i realiteten. Det vi har er en del av en større NATO-hær som er klar til å rykke ut på kort varsel, så fort amerikanerne blåser i fløyta. Førstegangstjenesten blir jo en slags klargjøring eller lett hjernevask om du vil, for å legitimere bruk av norske soldater i utlandet, og dette kan være veldig fristende for unge soldater på søken etter spenning. Jeg kjenner meg igjen i det. Nå skal det sies at det er over 10 år siden jeg gjennomgikk førstegangstjenesten, så jeg kan ikke snakke for hvordan det er der nå, men jeg tviler på at det har blitt bedre.
Dette har plaget meg i mange år, og det provoserer meg veldig. Jeg klarer ikke å se hvordan vi er forskjellige fra leiesoldater, bortsatt fra at de ofte er privateid. For meg blir dette en slags prostitusjon inn i det militærindustrielle komplekset, og mange unge mennesker får jo hele livet sitt ødelagt av å delta på disse operasjonene, både psykisk og fysisk. Hvis det i tillegg viser seg at det ikke var noen legitim grunn for å delta på disse operasjonene er jo dette også et utrolig svik fra den norske stat.
Denne teksten er på ingen måte laget for å sverte Forsvaret. Man lærer ting man kommer til å ha med seg hele livet, og jeg ville aldri vært foruten de egenskapene jeg tilegnet meg det året. Det er det politiske aspektet og hvordan Forsvaret blir brukt, som jeg reagerer på. Jeg tror ikke store deler av den norske befolkningen er klar over dette, og mange tenker nok at «selvfølgelig trener det norske forsvaret på å forsvare Norge». Beklager å måtte skuffe dere. Det er en illusjon.
