oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 2
(Dagbladet 12.11.96)
Er det nå så sikkert at ungdomsvolden skyldes flukten fra landsbygda, fjernsynet, kommersialiseringen og flodbølgen av narkotika? Kanskje det er skolen som har skylden? Riktignok er Norge som forvandlet på 35 år. Men det er ikke utdanningseksplosjonen, strukturrasjonaliseringen, oljerikdommen eller kommunismens fall som sterkest har preget oss.
Revolusjonen, den største og viktigste omveltningen etter gjenreisningen, består i at kvinner og barn har forlatt hjemmet og har sluttet å berike hverandre. Da kvinnen tok arbeid, overlot hun barna til Kommunen, som ved Oppvekstetaten har overtatt rollen som samfunnets minste og innerste celle, rollen som formynder og oppdrager, som formidler av kultur og tradisjon, rammen om de viktigste nære relasjoner, ansvaret for trygghet, tillit og menneskelig vekst, grunnlaget for oppslutning om staten, dens styre og religion.
De små var før 1960 barn av sine foreldre, og som mor og far ble de, gagns menneske de fleste, hver især en stolthet for sin bygd. Kulturen er noe fint og skjørt noe som løper oss i årene, og barna fikk den med seg i vuggen. Det foreldrene kunne, lærte de sine barn, om det nå var fiolinspill, beiteplukk eller applikasjon. Slik foreldrene var, ble barna, hele mennesker med skikk og bruk, kjønnsroller, tollekniver og Munthes barnesanger, med ansvar for naboen, landet og verdens ulykkelige, med alt det som er nødvendig for å holde et samfunn sammen i sømmene.
Men barn sosialiseres ikke lenger i hjemmet. De overtar ikke lenger foreldrenes verdier. De lærer ikke lenger det mor og far kan. De går i stedet i spedbarnsstuer og parker, i barnehager og skoler, i fritidsordninger og ungdomsklubber, i offentlige anstalter praktisk talt uten nasjonale målsettinger og læreplaner. Selv skolen har overlatt læreplanen til den enkelte lærer, og hvor klokt var nå egentlig det?
Hjemmet er et sted der barna i beste fall sover og ser på TV, fordi foreldrene verken har tid eller krefter til å snakke med dem. Hvor mange norske barn husker i dag kjøttkaken? I arbeidslivet, hvor oppdragelsen sluttføres, slipper de ikke inn før det akkurat er for sent, før skaden er skjedd.
For nå går barna for lut og kaldt vann. De dyrker Satan. De velter graver og brenner kirker.
De raner og stjeler og stikker med kniv foran kateteret. De blir nazister og skyter hverandre på Hadeland, på vei til MC-treffet. Ikke alle, naturligvis, men alt for mange, og flere blir det – sann mine ord. Litt av en alders trøst for besteforeldrene, som reddet og bygget landet under og etter krigen.
Den synlige delen av ungdommens degenerative kulturtap er like stor som den synlige delen av det isfjellet som senket Titanic, omtrent ti prosent. Hva med resten av isfjellet? Skal nasjonen gå ned i mangel av navigasjon, i blind tiltro til velferdsstatens vanntette skott? For den som sier at ideologiene er døde, har en bjelke i øyet. Han ser nemlig ikke sin egen.
Hva gikk galt? Kunne ikke kommunen erstatte familien likevel? Lever våre barn i en kollektiv vanskjøtsel, vedtatt av Stortinget og iverksatt av Oppvekstetaten? Setter skolen grenser? Forlanger skolen arbeidsro? Lærer norske barn skikk og bruk, høvisk fremferd og toleranse i skolen? Formidles det kultur i norske skoler, eller bare pedagogikk? Gir skolen barna inspirasjon, manerer og gode arbeidsvaner?
Kan skolen gi barna kjærlighet til landet og byen? Kan skolen skape oppslutning om staten, dens styre og religion? Føler barna seg trygge i skolen? Er barna like glad i skolen som de før var i far og mor? Er skolen like glad i barna sine, uansett hva de finner på av tøv? Man fristes til å spørre: Kan skolen under disse forhold overhodet lære barna å lese og skrive lenger? For de har vel ikke dysleksi alle sammen?
Det er kanskje overilet å legge all skyld på skolen. Jeg har nå alltid hatt en hang til monokausale forklaringer. De har sin lille misjon de òg. Skolen sliter like tungt som Sisyfos, med samme nedslående resultat, og ære være ham [Il faut imaginer Sisyphe heureux – A. Camus 1942]. Kanskje skolen fikk seg pålagt en bør som var for tung. Skylden ligger nok høyere opp, i Kultur- og Undervisningsdepartementene, kanskje, som – O redsel! – med tiden befolkes av Mønsterplanens barn.
Dette er nummer 2 i artikkelserien Oppvekst i Norge
@Oppvekst
