oss 100 kroner!
Hvem illustrerer den smarte politikeren i den 21. århundre bedre enn Finnurlius Solbergus, den mektige romerske guvernør i Alpene, hundre år før Kristus’ fødsel? «Jeg har vært utnevnt for kun noen år! Jeg har noen år på meg til å bli rik! Før noen klarer å reagere, er jeg for lengst borte! Langt borte og rik! Livet mitt vil bli en eneste lang orgie!» På 1600-tallet var ordet «politiker» blitt et skjellsord. I England var «Tory» et irsk ord for «lovløse papister». «Whig» – noe som dagens Høyre – var betegnelsen på hestetyver. Hester var da like ettertraktet som Kongsbergaksjer er i dag.
Det har hendt at politikere har blitt valgt på et konkret program som de faktisk har innfridd. Churchill lovet i 1951 å bygge trehundretusen hjem per år for vanlige folk, og det gjorde han. I 1958 lovet De Gaulle å avslutte krigen i Algerie, og det gjorde han. Men det er lenge siden. Med fallet av de store partiene på venstresiden i 1990-årene ble politikk stort sett ikke annet enn karriere. Politikk handlet nå om Meg, Mitt ego, Min karriere, Mine fremtidsutsikter, og som Solbergus riktig påpekte for to tusenårsiden, Min fremtid etter at Jeg har forlatt politikken. Som Jacques Dutronc sang i 1970: «Og jeg, og jeg, og jeg».
Politikk er nå PR-virksomhet. De nasjonale lederne forstår knapt krisen som vokser. De er opptatt med forvaltning av eget bilde i eget land, i eget politisk parti, samt å pleie forholdet til sine internasjonale kolleger. Vi hører mer om pendlerboliger, solbriller og aksjer enn om politikk. Ingenting er kjedeligere enn lesning av de rituelle oppramsingene av valgløfter. Den eneste forskjellen å spore er rekkefølgen. Det er ikke mening at de skal innfris og kan dermed resirkuleres ved neste valgrunde.
Velgerne i Europa har en fornemmelse av å leve i en ettpartistat. Uansett hva de stemmer for blir de servert det samme, om enn i forskjellige innpakninger. Ikke uventet, 76 prosent av franskmennene mener i dag at de fleste politikere er korrupte. De stoler heller ikke på sine politiske institusjoner. I Tyskland, Storbritannia og Italia er tallet henholdsvis 51, 71 og 72 prosent.
Velgernes eneste valg er å krysse fingrene og la være å stemme. Fordelene er tredelt: Ikke kaste bort tid i valgkøer, ikke gi de «folkevalgte» et snev av legitimitet, og ikke minst ikke bli utsatt for politikernes vitser under deres ellers så stille frokoster.
Kilder:
Goscinny og Uderzo, Asterix i Alpene, 1975
Jacques Dutronc, «Og Jeg, og Jeg, og Jeg»: https://www.youtube.com/watch?v=TadLQ59bH88
