Giorgia Meloni står overfor sin største krise til nå. I løpet av den siste uka har den lille italienske øya Lampedusa, som ligger nærmere Tunisia enn det italienske fastlandet (og faktisk Sicilia), blitt overveldet av over 10.000 migranter – betydelig flere enn øyas 7000 innbyggere. Siden januar har mer enn 130.000 mennesker nådd landets kyster fra Nord-Afrika, dobbelt så mange som i samme periode i fjor.
Meloni – hvis valgsuksess i stor grad var basert på et løfte om å bli tøff mot innvandring – er under økende press for å gjøre noe med det. Hun har lovet denne uka at Europa ikke kan behandle landet hennes som en «flyktningleir», men som enhver italiensk statsminister fra det siste tiåret, har Meloni også appellert til EU om hjelp.
Kommisjonspresident Ursula von der Leyen fløy til Lampedusa søndag og tilbød en vag plan for å hjelpe Italia med å takle migrantkrisa. Men Meloni burde vite like godt som alle andre at det ikke kommer noen konkret hjelp fra Brussel. Gjennom årene har hvert forsøk på å finne en EU-omfattende løsning på Italias migrantproblem mislyktes, og det er ingen grunn til å tro at denne gangen vil bli annerledes.
Faktisk, dagen etter von der Leyens besøk til Lampedusa, fortalte Frankrikes innenriksminister Gérald Darmanin sin motpart i Roma at Frankrike ikke ville ta imot noen av migrantene som ankom Lampedusa. «Det ville være en feilvurdering å si at migranter bør omfordeles rundt i Europa og Frankrike,» sa han. Frankrike har til og med angivelig skjerpet sikkerheten langs grensa til Italia.
Det burde være klart nå, etter Europas tiår med kvasi-permanent krise, at denne mangelen på solidaritet mellom medlemslandene er en funksjon, ikke en feil, ved EU. Melonis insistering på en «europeisk løsning» som er umulig per definisjon, ser derfor ut til å være nok et bevis på hennes politiske impotens. Dette gjelder spesielt når man tar i betraktning at mye av ansvaret for den nylige økningen i migrantankomster hviler på EU selv.
Bakteppet er en avtale på 255 millioner euro signert mellom EU og Tunisia i juli for å bidra til å stoppe ulovlig migrasjon, hovedsakelig til Italia, fra den afrikanske nasjonen som har blitt en av de mest populære rutene for menneskesmuglere. Initiativet ble ledet av EU-kommisjonen og Meloni. Siden den ble undertegnet har imidlertid antallet personer som krysser fra Tunisia til Italia økt med nesten 70%. Og vel å merke er ingen av de lovede midlene blitt utbetalt til Tunisia.
Det ble nylig avslørt at ulike medlemsland, ledet av EUs utenrikssjef Josep Borrell, har jobbet bak kulissene for å sabotere avtalen. I et brev til kommisjonen datert 7. september skrev Borrell at «i juli uttrykte flere medlemsland sin manglende forståelse angående kommisjonens ensidige handling på konklusjonen av dette [memorandum of understanding] og bekymringer om noe av innholdet.» (Det diffuse språket er antakelig valgt med vilje, o.a.)
Disse bekymringene refererte offisielt til den tunisiske regjeringas dårlige menneskerettighetsstatus. Det er imidlertid grunn til å tro at avtalen var uakseptabel i øynene til noen regjeringer og EU-representanter som er ideologisk motstandere av Meloni fordi kommisjonen forhandlet avtalen direkte med Italias «ytre høyre»-regjering, til sistnevntes fordel. Derfor beslutningen om å avbryte saksbehandlingen.
I denne forstand kan vi si at det er noen aktører i EU som bruker den tunisiske ruten som et «massemigrasjonsvåpen» for å destabilisere Italia og legge press på Meloni-regjeringa. Det er ingen enkel, kortsiktig løsning på Italias migrantproblem, men enhver løsning må nødvendigvis være ensidig. Meloni forstår sannsynligvis dette – problemet er at hun også vet at hun må bevare EUs gode nåde for å holde seg ved makta. I mellomtida, under vekten av slike motsetninger, fortsetter Italia å sprekke.
Denne artikkelen ble publisert på UnHerd:
The EU won’t save Giorgia Meloni on immigration
