oss 100 kroner!
Forleden dag deltok jeg i en debatt om «sanksjoner som økonomisk krigføring» i regi av Transform festival i Trondheim. Vi var tre. Da den ene debattanten tok ordet, kunne vi se at Syrias bibelske plager under uendelige sanksjoner og ulovlig amerikansk okkupasjon av en tredjedel av landet, var for ham en tragedie som nærmest rammet ham personlig: så mye lidelser, så mye urettferdighet, kunne vi ikke se at det hele var umenneskelig?
Ifølge programmet, var den andre debattant professor i «europisk sikkerhetspolitikk». Jeg trodde først at det var en stavefeil, men fort skjønte at det var ment bokstavelig; sikkerhetspolitikk, sett fra Europa, skal føres med pisk. Han hørtes seirende ut: «Sanksjoner fungerer!» Han hadde jo mange grunner til å være fornøyd fikk vi høre. Han ble omtalt i Dagsnytt 18, og han hadde fått en bemerkning fra UD om hans «sterk språkbruk», så vektig var han. Etter den lange innledningen kom de vanlige påstander vi ser dag etter dag ut plastret på første sider i Dagbladet. Av en eller en annen grunn kom jeg på økonomen Jeffrey Sachs utrop, oppgitt over den amerikanske lederklassen: «The vacuous and the stupid is the order of the day.»
Professoren var belærende. Dilma Rousseff, tidligere president av Brasil og nå lederen av BRICS banken, insisterer på at i motsetning til Det internasjonale pengefondet skulle lånene være betingelsesfrie. «Det er alt hun har å si», men hva skal hun da gjøre om Kina ber om et lån for prosjekter med barnearbeid? Professoren viste åpenbart ikke at det er ikke Kina, men USA som ønsker å ta i bruk barnearbeid. 1. mai 2023 skriver den engelske avis The Guardian: «Ti delstater har nylig opphevet lovene om barnearbeid, og et føderalt lovforslag åpner for at tenåringer kan jobbe i en av de farligste bransjene i verden.» 13. juli 2023 var dette oppslaget i The Nation, en amerikansk avis grunnlagt av abolisjonister i 1865: «Barnearbeid i USA er tilbake – og det er mer skremmende enn noensinne.»
Professoren så verden som en annen ekspert i sikkerhetspolitikk, nemlig den berømte Josep Borrell, «den høye representant» av et eller annet i EU som vil nå sende krigsskip til Taiwanstredet. For dem deles verden i to: på den ene side er Vesten, «en hage» av velstand, og på den andre side «jungelen» bebodd av idioter, skulle man tro. Kinesere, fikk vi høre, kopierer alt, til og med dørhåndtak til togene sine, og derfor må vi nekte dem adgang til moderne teknologi. Det er jo fint å konkurrere i en globalisert verden, men slett ikke på like fot.
Dessverre, er virkeligheten noe annerledes. Den amerikanske hagen ser ut i dag som et galehus: «Fortvilelsens sykdommer og patologier – fremmedgjøring, høyt blodtrykk, diabetes, angst, depresjon, sykelig overvekt, masseskytinger (nå nesten to per dag i gjennomsnitt), vold i hjemmet og seksuell vold, overdoser (over 100 000 per år) og selvmord (49 000 dødsfall i 2022) – er konsekvensene av et dypt traumatisert samfunn», skriver den kjente amerikanske journalist og forfatter Chris Hedges.
Teknologi og vitenskap er ikke lenger et vestlig fenomen. Andelen kinesiske ingeniører og forskere i verden var 20 prosent i 2007, en dobling siden 2000. Mellom 2000 og 2016 firedoblet Kina sin andel av publikasjoner innen fysikk, ingeniørfag og matematikk, og gikk dermed forbi USA. I 2019 passerte Kina USA i nye patent, 58 990 mot 57 840.
Guy Debord forklarer slik det store sprik mellom det vi ser og det vi blir fortalt: «Alle eksperter tjener staten og mediene, og bare på den måten oppnår de sin status. Enhver ekspert følger sin herre, for alle tidligere muligheter for uavhengighet er gradvis blitt redusert til null gjennom samfunnets nåværende organisasjonsform. Den mest nyttige eksperten er selvfølgelig den som kan lyve.»
I nesten 400 år har Vesten kontrollert verdens økonomien gjennom kolonierobring. Elitene sikret seg et glamorøst liv ved å plyndre naturressurser fra koloniene. Nå prøver de å bevare sin dominerende posisjon ved hjelp av ulovlige sanksjoner og direkte militære intervensjoner. Dessverre, på militærfronten ser ting heller ikke så bra ut. De gode gamle dager da vi kunne bombe Libya tilbake til steinalderen fra himmelen, uten å risikere et eneste dødsfall i egne rekker, er definitivt forbi.
De varme håndtrykk jeg fikk i etterkant av noen nigerianere og kongoleser som var i salen, føltes mye mer verdifulle enn Dagsnytt 18 og UD.
