oss 100 kroner!
– Krigen i Ukraina, en aldrende befolkning og bortfall av investeringer er illevarslende for Tyskland.
«Europas syke mann» er et begrep som stadig har skiftet hender siden det på 1800-tallet angivelig ble innført av tsar Nikolaj I som en beskrivelse på det skrantende osmanske riket. Siden er det blitt benyttet om europeiske stormakter med en sterkt nedadgående formkurve.
Storbritannia har de senere årene hatt den tvilsomme æren å belemres med denne betegnelsen, men det later til at den uhellsvangre stafettpinnen er på vei over i nye, motvillige hender. Krigen i Ukraina og alt den medfører bidrar til at verdens fjerde største økonomi er i ferd med å overta denne rollen.
Tyskland har mildt sagt havnet i vanskeligheter. Europas tradisjonelle økonomiske maktsentrum står overfor dype strukturelle problemer som kan gjøre slutt på de økonomiske fremgangstidene som har preget de seneste tiårene. Det internasjonale pengefondet (IMF) uttaler at Tyskland kan bli den eneste av verdens utviklede økonomier som ikke vil oppleve vekst i år. Om de ikke skulle få selskap av Sverige som klassens svakeste.
Schröders fugl føniks
Vi må et par tiår tilbake i tid for å finne et Tyskland i den samme sørgelige posisjonen. I 2002 og 2003 falt brutto nasjonalprodukt to år på rad, og landet strevde med svekket etterspørsel og svært høy arbeidsledighet. Daværende forbundskansler Gerhard Schröder iverksatte en rekke reformer som medførte en kraftig økning i sysselsettingen.
Sammen med en solid vekst i etterspørselen fra vekstøkonomier som den kinesiske, satte dette landets økonomi på rett spor igjen. Takket være blant annet rikelige forsyninger av russisk gass og østeuropeisk arbeidskraft ble landets industri igjen konkurransedyktig. Har to tiårs vekst gjort Berlin mette og selvtilfredse?
En overdrivelse?
Dagens tyske virkelighet står i skrikende kontrast til fordums glade dager. 2023 begynte med resesjon, mens andre kvartal viste en liten vekst i BNP på 0,1 %. Det har ikke vært noen egentlig oppgang siden september 2022. På toppen av dette kommer inflasjonen, som har herjet internasjonalt siden i fjor, og som har bitt kraftig fra seg i nettopp Tyskland – et land som også får hard medfart på grunn av energikrisen. Noe som ifølge enkelte analytikere gjør begrepet «Europas syke mann» lite betegnende for den tyske økonomien, er at arbeidsledigheten i landet er den laveste i hele eurosonen.
Krigen i Ukraina har forstyrret den geopolitiske utviklingen i betydelig grad, og samtidig eksponert de største svakhetene ved Tysklands økonomiske modell. Ifølge analytikeren Wolfgang Münchau er landets tre basisingredienser borte, nemlig et konkurransedyktig kostnadsnivå, teknologisk lederskap innenfor industrien og geopolitisk stabilitet. Mer enn halvparten av landets gassforbruk besto av russisk gass, og nå som denne forsyningsåren er kuttet, lider landets strømhungrige industri. Flere industribedrifter har blitt tvunget til nedskalering, utflagging og nedleggelse av anlegg. Ettersom også kineserne sliter, svekkes også etterspørselen derfra. Det seneste året har den sunket med 6 %.
Vidunderlige nye verden
Tysklands omgivelser har endret seg, mener Münchau. Energikrisen, de nye geopolitiske skillelinjene og teknologiske omveltninger vekker bekymringer for den tyske økonomiske modellens fremtid. Landets avhengighet av import og eksport vil neppe avta, men kjemiindustrien og bilindustrien – som har vært pådrivere for to desennier med økonomisk vekst – vil ikke kunne innta den samme rollen i fremtiden, ifølge Münchau.
Mulighetene for umiddelbar bedring er meget små. Den tyske trepartiregjeringens leder, Olaf Scholtz, har ikke fått den enkleste starten etter å ha overtatt stafettpinnen fra Angela Merkel ved utgangen av 2021. Koalisjonsregjeringen forsøker å iverksette kursendrende tiltak. Det er foreslått en felles energipris for tungindustrien samt en ambisiøs skattepakke. Sistnevnte skal gi økonomisk hjelp i størrelsesorden 32 milliarder euro de kommende fire årene.
Knaker i sammenføyningene
Utfordringene er likevel enorme. Den lave arbeidsledigheten kan maskere et annet problem. Ifølge Eurostat er andelen ledige stillinger opp i 4,1 %, noe som er godt over snittet i eurosonen. Ettersom så godt som hele den arbeidsføre delen av befolkningen allerede er sysselsatt, kan ikke landets samlede arbeidskraft tilfredsstille økonomiens etterspørsel. Som i mange av verdens utviklede land, er den aldrende befolkningen en grunnleggende årsak til dette.
Men er dette noe nytt? Allerede i tidlig på 2000-tallet advarte Institut fur Arbeitsmarkt- Und Berufsforschung (Instituttet for arbeidsmarkedsforskning) om at innen år 2050 vil den tyske arbeidsstyrken ha minsket med så mange som 18 millioner mennesker. I juni 2023 vedtok Tysklands parlament en plan for å lokke kvalifisert arbeidskraft til landet.
Nedleggelse og utflagging
Med en krympende arbeidsstokk og en overdreven avhengighet av eksport remmes den tyske industrien hardt av den nåværende situasjonen. Landets forsøksvise overgang til en energiforsyning bygget på fornybare kilder understøttes av tunge investeringer i multimilliardklassen. Men utviklingen tar tid, og energiprisene vil neppe synke med det første.
Som vi omtalte i august 2023, ønsker tyske selskaper i økende grad å investere utenfor Tyskland. Land som USA, som i 2022 innførte US Inflation Reduction Act, tiltrekker seg europeiske selskaper i hopetall. Særlig den en gang så mektige tyske bilindustrien sliter tungt, og når det gjelder elektriske bilder, blir konkurransen fra en rikholdig flora av kinesiske merker stadig sterkere. Kineserne er ikke lenger bare en kjøper av tyske produkter, men i stadig økendegrad en leverandør – og konkurrent på det som virkelig har vært tyskernes hjemmebane.
Les: Lahme Verwaltung, hohe Kosten: Industrie attackiert den deutschen Kanzler
Langsom i svingene
Pandemien og krigen i Ukraina har skapt hurtige globale omveltninger, samtidig som Tyskland har mislyktes med både investeringer og reformer. Industrien har begynt å henge etter utenlandske konkurrenter. For å henge med i timen, er det ifølge Marcel Fratzscher, president for det økonomiske forskningsinstituttet DIW Berlin, påkrevet med omstilling på flere fronter.
Landet har ifølge ham en av de svakeste digitale infrastrukturene i Europa, og mange av landets selskaper sliter med å digitalisere produksjonen. Dermed havner produksjonen i bakleksa. Tysklands avhengighet av Kina er dessuten altfor sterk. For å bøte på dette, kommer den tyske regjeringen med garantier på flere titalls milliarder euro i forsøket på å tiltrekke seg store industriselskaper. Anstrengelsene bærer til en viss grad frukter, ettersom Intel vil investere stort i to prosessorfabrikker i Magdeburg. Taiwanske TMSC har noe tilsvarende på gang i Dresden, med statlige milliardgarantier i ryggen.
Byråkratisk hinderløype
Denne kursendringen krever enorme private og offentlige investeringer, men den møter en utfordring som kanskje er enda større – nemlig det omfattende tyske byråkratiet. Overdrevent kompliserte prosedyrer, restriksjoner og tungt byråkrati står i veien for en smidig transformasjonsprosess, mener Clemens Fuest, direktør ved Leibniz Institute for Economic Research (IFO). En forenkling av regelverk og byråkrati vil kunne hjelpe landet i riktig retning, ifølge nevnte Fratzscher.
Det råder bred enighet blant ekspertene om at omstillingsprosessen krever store økonomiske forpliktelser. Samtidig har landets ytre høyrefløy utviklet seg til en reell maktfaktor. Tysklands lider av faretruende sykdomssymptomer, og kuren kan bli både krevende og kostbar.
