10. august 2023
Europa hadde et imperium av kolonier. Det begynte å vakle med Nord-Amerikas frigjøring fra England i 1776 og med Sør-Amerikas frigjøring fra Spania og Portugal rundt 1820, som ble kuppet av USA med Monroe-doktrinen fra 1823. Den fastslo at kontinentet var USAs eksklusive bakgård, hvor det med få unntak fortsatt befinner seg og forsyner USA med billige råvarer, narkotika og migranter. Kapitalen kom til verden dryppende av blod fra isse til fot.
Den nye verden fortsatte å utvikle seg mellom 1945 og 1960 med noen få mellomspill rundt år 1900 – (Panama og Filippinene, for eksempel), da England og Frankrike etter andre verdenskrig ikke lenger hadde penger til å holde seg med kolonier. Penger hadde imidlertid krigsprofitøren USA, som rykket inn med sin «neo-kolonialisme» og betalte de slemme guttene i den Tredje verden med penger og våpen for å gi USA handelspreferanse og for å undertrykke lokal befolkning til forsvar mot utvikling, demokrati og oppdiktet kommunisme. Der står vi nå, på terskelen til Den nye verden, under Den rådende verdensorden som står for fall, el ocaso del occidente (FN, NATO, EU, Valutafondet, Verdensbanken og Den internasjonale straffedomstolen m.m).
I FNs generalforsamling sitter omtrent 200 land, de fleste små og svake i møtet med stormaktene. De små må holde seg inne med de store, og ved avstemninger i Generalforsamlingen stemmer de nødig mot land som kan sanksjonere dem, in casu USA og det landets allierte satelitter i Europa. Men de små skjærer tenner, for det er ikke rettferdig. Ingen små land kan heise flagget i kamp mot den rådende, amerikansk-dominerte verdensorden, om de aldri så gjerne vil.
Men under Den rådende verdensorden stemmer ikke lenger terrenget med kartet fra 1945. Et stort flertall av verdens folk lever utenfor USAs aksjonsradius, og et stort flertall av verdens stater har objektiv interesse av å kaste av det amerikanske åket, uavhengig av politikken til deres aktuelle, mer eller mindre korrupte ledere, slik vi ser det i Sahel i dag (det sub-Sahariske, franske Vest-Afrika).
Men nå har endelig en stormakt heist flagget mot «neo-kolonialismen». Hit, men ikke lenger, sier russerne etter 22. februar 2022, da NATO gikk til krig mot Russland i Ukraina med et urealistisk håp om å kunne forsvare USAs dominans over verden. Kina er hjertelig med på ferden, India og Indonesia haster etter uten å protestere for all verden, og de fattige landene, som nettoeksporterer all sin rikdom, har fått nytt håp om endelig å kunne kaste åket. Stemmetallene i FNs generalforsamling vil forandre seg radikalt det neste tiåret.
Den siste store stjernen blant Russlands sinologer («kitaister») er Nikolai Vavilov, f. 1985, som etter utgivelsen av «Den kinesiske maktstrukturen» i 2019 (en svært kompakt og tettskrevet mastodont på 650 sider) nok har inntatt førsteplassen i kommentariatet. Boken er så vidt jeg vet ikke oversatt til engelsk, og på russisk får du ikke kjøpt den i Norge. Selv måtte jeg be en kurér om å frakte den.
Vavilov var 20 år i 2005 og har bodd ti år i Kina, som student, forsker og næringsdrivende, men også som bidragsyter og kommentator i kinesisk og russisk presse, med en rik akademisk produksjon. Hans bestefar ved samme navn var en legendarisk sovjetisk botaniker og genetiker, som ble kritisert for darwinisme av Stalins favoritt Lysenko. Bestefar ble derfor dømt til døden.
Jeg har før skrevet om Den nye verden her i bladet, jeg har lovet å skrive mer om den, og igjen lar jeg Nikolai Vavilov kommentere den. Det nedenstående sa Vavilov på russisk radio i dag morges onsdag 09.08.22 kl 09:07 til kanalen Vesti FM, som er blant de toneangivende. Men hva gjør man egentlig, når man har hørt noe interessant på russisk radio og gjerne vil høre det én gang til for å skrive det ned? Våre farlige folkevalgte har nemlig kastet et digitalt slør over russiske medier av hensyn til ytringsfriheten, demokratiet og menneskerettighetene i vårt naboland Ukraina. Get-boksen min byttet uten forvarsel ut russisk TV med ukrainsk TV en vakker dag i februar 2022, og jeg må lure PCen min til å tro at den er på ferie i et annet land for å få vite noe, vanligvis i Serbia eller Israel. Man må vel ofre litt for demokratiet i Ukraina.
Mine kommentarer er sparsomt satt i klammeparentes. Unøyaktigheter kan forekomme, for intervjuet gikk på internett-møte med uklar telefonlyd, og er dessuten oversatt i en viss fart.
Programleder: «I forbindelse med konfliktene i Ukraina og på Taiwan forsøker NATO-landene å drive inn en blei mellom Russland og Kina. Begynner de å bli engstelige?»
Nikolai Vavilov: «Det er for sent for dem å bli engstelige. Det er på tide å se virkeligheten i øynene, akseptere dette nye stadiet av samarbeid mellom Russland og Kina. Hvis Russland og Kina danner et felles forsvarsområde, kan NATO-landene ikke gjøre noe med det, og det skremmer dem. Deres strategi var basert på å skremme russerne med Kina og å skremme kineserne med Russland. De forespeilte oss at kineserne ville slutte å kjøpe oljen vår og nekte oss adgang til diverse nødvendige høyteknologiske duppeditter. Men den strategien virket ikke.
Nå vil de åpenbart snarest mulig avslutte den konflikten i Ukraina som de selv planla og ville vinne før de går løs på Taiwan. Men det klarer de ikke. Vi ser det på de amerikanske budsjettvedtakene. Penger som var avsatt til Ukraina blir etterhvert kanalisert i retning Taiwan. Så nå har de to fronter, men de kan ikke føre to kriger på en gang.
Dét er bakgrunnen for alle aktuelle forhandlingsfremstøt, alle planer og møter med utalgte land: Et behov for å presse Russland og Kina til å akseptere en avslutning av den ukrainske krisen på betingelser de selv kan leve med, for deretter å utløse en storstilt strid om Taiwan og Sørøstasia. De forbereder sine allierte på dette: besøket til Vietnam som forberedes, de konsultasjonene som forberedes overfor Japan og India, det dukker opp amerikanske atombestykkede ubåter ved Australia osv. Det var åpenbart allerede ved inngangen til dette året [2023] fattet en strategisk beslutning om å trappe opp konflikten rundt Taiwan og å trappe ned konflikten i Ukraina.
Men det lykkes ikke. De får ikke fres på den ukrainske motoffensiven, de får ikke oss til å akseptere en forhandlingsløsning på Kievs premisser, de lykkes ikke med å få Xi Jinping ut av balanse .. Det er åpenbart at strategien svikter. Det er tydelig at det russisk-kinesiske samarbeidet bare tiltar i styrke, på tross av møtet i Jedda, der Li Hui var til stede og Russland ikke var invitert, for umiddelbart etterpå fulgte en telefonsamtale mellom Lavrov og den kinesiske utenriksministeren Wang Yi.
For første gang har en kinesisk-russisk eskadre nærmet seg Alaska. Alaska er den strategiske kommandosentralen for hele den amerikanske Stillehavs-flåten, der er hjemmebasen for de strategiske ubåtene, og der er de amerikanske luftvernrakettene basert. Vi har vist at vi sammen kan gi asymmetriske svar på alle problemstillinger knyttet til Stillehavet.
Dette er en historisk uhørt grad av militært samarbeid. Russland hjalp kineserne under opiumskrigene, vi hindret kolonimaktene i å ta Peking, vi samarbeidet tett med kineserne under andre verdenskrig, vi hjalp begge til under Korea-krigen. Men det nåværende tette og nære samarbeidet når nye nivåer. Amerikanerne klarer ikke å matche denne kombinasjonen.
Husk de to pilarene i nyere amerikansk utenrikspolitikk: Splitte Ukraina fra Russland og hindre en allianse mellom Russland og Kina. De oppnår det motsatte. Hvis vi ser historisk på trekanten Russland-Kina-USA, så tilsier historien at der to allierer seg med hverandre, så er den tredjes skjebne beseglet.
USAs skjebne er beseglet. Se bare: Felles manøvrer ved Alaska, felles manøvrer ved Sørafrika, felles manøvrer i Den persiske gulf med deltakelse av den iranske og den sørafrikanske flåten, muligens fremtidige fellesmanøvre i Karibien. Dette er en allianse det er umulig å bryte. Det russiske militære, det kinesiske militære .. Jeg tror ikke NATO har en integreringsgrad som tillater noe lignende.
Vi går i retning av endret lederskap i verden. Og det er ikke bare Kina som erstatter USA, langt ifra. Det foregår ingen kina-fisering av Russland, for eksempel. Vi får en ny verden ledet i fellesskap av Kina, Russland og en hel rad andre tilstøtende land og allierte. Saudi-Arabia, Indonesia, Algerie, Sør-Afrika, og hvem vet, noen europeiske land kan skyte seg frem. Jeg vet ikke hvem det blir, men slike forandringer vi nok se. Vesten slukkes og vi svinger oss opp.
Vi befinner oss på et mellomstadium og mye avhenger av innenrikspolitikk og ideologi. Prosessen begynte mot slutten av åttitallet, og mot 2030 tror jeg vi vil se konturene av en allerede ny verden. På bakgrunn av de radikale eksesser vi nå ser, økonomisk og kulturelt, tror jeg at den blir høyresentristisk.
Vesten befinner seg på randen av en ny syklisk krise. Vesten vil gjøre som den alltid har gjort under slike kriser, når belåningen er stor og etterspørselen er lav. Slike kriser er helt naturlige i den kapitalistiske verden. Vesten vil som vanlig prøve å løse krisen ved å røve fra de øvrige spillerne på brettet, ved å utvide koloniene. Først ranet spanjolene inkaene og mayaene i Latin-Amerika, Frankrike ranet Afrika. Sammen med engelskmennene ranet Frankrike Kina og tvang landet i kne. De gikk ut av krisen på slutten av det tyvende århundret ved å sprenge det russiske imperiet. Men situasjonen er nå helt ny. Det trehundreårige ranet av Østen vil ikke fortsette.
Østen, hvori opptatt Russland, har nå makt økonomisk, demografisk, militært, kjernefysisk, kosmo-teknologisk, råvarer og transportkapasitet. Afrika støtter seg nå på sterke aktører i Østen. Det blir problematisk for Vesten å løse sine indre politiske og økonomiske problemer, høy belåning og sånt, ved å starte en krig slik de har pleid å gjøre. Mye tyder på at det går mot en slik krig, selv om det ennå er uklart. Vil Kina kunne vinne en slik krig? Det er ingen selvfølge. Men det som er åpenbart, er at mellom Kina, Russland, India, Saudi-Arabia og andre land, med alle deres gjensidige forskjeller og motsetninger, er det dannet en felles forståelse: Vi lar oss ikke lengre rane. Østen vil svikte dollaren, for dollar-emisjoner, det er vår tids tributt og tiende.
Og dette nye Østen med all dets makt, kjernefysisk forsterket, med full og felles etterretning og informasjon om hva som foregår i verden, også i Vesten, med dens emisjoner, pressekontroll og globale transaksjoner, vil ikke lengre la seg rane. Og Østen er kommet til selve Europa. Jeg tenker ikke på statsminister Rishi Sunak i Storbritannia. Jeg tenker på den enorme tyrkiske diasporaen i Tyskland, og den enorme arabisk-algeriske diasporaen i Frankrike – husk at Algerie nå nærmer seg Kina og Russland, med en rekke møter på høyt nivå og en rekke nye felles to- og tresidige prosjekter: Vi lar oss ikke lengre rane! Dette er en felles forståelse blant et flertall av verdens folk.
Før var det ikke slik: Vi hadde bare Sovjetunionen som kjempet mot neokolonialismen i Afrika og Latin-Amerika. Nå er det Russland og Kina. Mot disse to landene ser de fattige landene: Vi lar oss ikke lengre rane.
Den krisen som Europa og USA denne gangen står overfor, kan vise seg å bli svært mye alvorligere enn tidligere kriser: I et historisk perspektiv kan den bli en epokeskapende krise vel så mye som krisene i det tyvende og det nittende århundre. Vi lar oss ikke lengre ta ved nesen. Vi har alle muligheter til å motstå dette, og krigen i Ukraina er en krig mot det koloniale systemet, en krig mot Vesten, som prøver å tvinge oss i kne.
Når vi tar hensyn til Russlands samlede styrke forenet med Kinas, så er dette en krig vi i et historisk perspektiv kommer til å vinne. Russland har alltid alene vært jevnsterkt med Vesten samlet. Vi har Frankrike, Tyskland og ikke minst Storbritannia (som alltid var en stormakt til sjøs, men aldri landverts). Det er åpenbart, at i en konvensjonell krig med NATO, vil Russland gå seirende ut. Dette forstår Kina. Hos oss diskuterer vi mye, vi mister et par kilometer her og vinner en fire-fem kilometer der, vår fremgang har liksom stoppet litt opp ..
Men se på det faktiske bildet: Har noe land de siste førti årene overhodet snappet en eneste jordlapp ut av kjeften på Vesten? Vi har tatt tilbake hele Krim, vi tar Donbass, Zaporozhie, Kherson – disse nye [russiske] regionene er store områder i Europa. Kina står bak og ser. På førti år har rett og slett ingen andre enn Russland klart å fravriste Vesten en eneste jordlapp.
Og det går likevel fint, vi utvikler oss videre, vi har en selvstendig økonomisk fremgang. Kina ser på dette som en stor suksess. Om Kina kan klare å ta tilbake selv bare en del av Taiwan, så vil også dét være en kolossal suksess. Det vil være Vestens første nederlag, og jeg tror Vesten vil gå ned for telling. Men ikke med en gang. Dette vil vare enda tyve-tredve år, for slik er dynamikken i slike historiske prosesser. Vesten har naturligvis kolossale problemer, sosialt og med splittelse mellom de amerikanske elitene, splittelse mellom Europas eliter. I Østen er det fravær av splittelse. Det er overveiende konsensus, konsensus om at vi ikke lengre lar oss rane. Østens time slår. Dette er iøynespringende.
Og selv om det eventuelt kommer til et angrep på Niger fra Ecowas, sammenslutningen av Sahels stater, inspirert av USA eller europeiske interesser, så vil det likevel være klart at dette ikke er en situasjon planlagt og styrt utenfra. Det vil være klart at kolonisystemet til de grader er forstyrret, at selv Afrika her selv taler med egen røst og tillater seg initiativer uavhengig av sine herrer i Vesten.
Hva som ellers vil skje, vet jeg ikke. Florida ut av USA? Texas, Katalonia, Venezia? Slike ting vil antagelig komme. La bare denne prosessen gå sin skjeve gang. Hvert eneste skritt fremover for vår soldat i Ukraina er et skritt frem for Den nye verden, et skritt i kampen mot det koloniale systemet. Vi lar ikke lengre Vesten reise seg på vår bekostning, vi lar oss ikke lengre rane.
Det var en gang, for noen få hundre år siden, slik at Kina behersket 80 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. På den tiden behersket Europa to prosent av verdens BNP. Europa var gjennom hele Østens historie en gudsforlatt ødemark. Europa har aldri vært så utviklet som det er nå.
Eurosentrismen, det transatlantiske økonomiske sentrum, er en historisk anomali. En anomali som utelukkende ble mulig fordi Vesten ranet Østen, etter Kinas dype krise. Vesten ranet India, Det russiske imperium og så videre. Alt dette er anomalier og det er ingen grunn til å oppfatte historiske anomalier som noe normalt og evigvarende.
Tilsvarende: Da Kina blomstret, blomstret også Russland. Som en stor kontinental transittbuffer mellom øst og vest har Russland alltid blomstret. Og når Østen reiser seg, reiser også vi oss. Vi er ikke et Østens folk, men vi er slik plassert geografisk at vi automatisk har fordel av øststatenes utvikling.
Kineserne har aldri angrepet oss. Tvert imot. Selv når Kina har vært i konflikt med den sterke arabiske verden, med India og andre, har vi alltid hatt gode naborelasjoner til alle disse østlige kulturene. Det sies ofte i disse programmene at det aldri har vært noen sivilisatorisk motsetning mellom Russland og Kina. Og det er helt sant. Vi gikk vår vei til dens ende i øst, til Stillehavet. Kineserne gikk sin vei til dens ende mot nord.
De underlige forestillingene som amerikanerne pådytter verden, om at Kina tørster etter steppene i Kasakhstan i vest, eller de sibirske skogene i nord, er tatt rett ut av tomme luften. Noe slikt har aldri eksistert. Vi har fristet kineserne til å komme, men de møter ikke opp. Selv i Moskva, hvor det er mulig å gjøre gode forretninger, er det få kinesere. Vi har mange fra Østen, men det er mest koreanere, japanere og sentralasiater. Kina har aldri hatt interesse for disse områdene i nord. Kina orienterer seg alltid sørover.
Da Mao Tse Tung kom til makten [i 1949], reiste han straks spørsmålet om Sør-Kinahavets [gamle] tilhørighet til Kina. Dette er flere millioner kvadratkilometer, på størrelse med noen av de største av våre regioner. Få snakker om dette hos oss, men det dreier seg altså om et territorialkrav på flere millioner kvadratkilometer. Vi støtter i hovedsak dette territorialkravet, selv om det føres diskusjoner om enkelte detaljer. Amerikanerne fremstiller dette som en trussel mot Russland.
Men dette er i realiteten en kamp mot den etablerte amerikansk-japanske koloniale eller krypto-koloniale kontrollen med disse farvannene [i realiteten en kontroll med store deler av verdens varefrakt, som USA i en gitt situasjon godt kan tenkes å ville forstyrre]. Kina utfordrer her USA og krever at det ikke skal være militær tilstedeværelse fra USA, Japan eller Sør-Korea i disse delene av Sør-Kinahavet.
Men vi har ingenting å krangle med kineserne om. Russland har visse interesser å forsvare i vest, Kina har visse interesser å forsvare i sør. Vi har et ideelt forhold til Kina. Det forholdet må vi arbeide videre med uten å stikke kjepper i noens hjul. I de siste tredve årene har vi hatt en mengde forskere ved en mengde institutter som på ulike stipendier forsker på Kinas mulige onde hensikter i nord mot vårt Sibir og i vest mot Kasakhstan. Men Kina ser ikke den veien. Kina har helt andre oppgaver og utfordringer, nemlig Taiwan, Sør-Korea og Japan.
Men jeg tror det er mulig at Europa etterhvert hopper av lasset ..» [Programmet er slutt].
Slik ser altså kineserne på det, gjennom russiske briller. Selv er jeg optimist og venter, i fortrøstning, på noe godt.
Og hva ser vi, her i det høye nord, for ikke helt å forgå i kjedsomhet og lede?
Vi ser på TV og lar kloden snurre, vi tyr til stimulanser, forlover oss og danser. Jeg har i sanden risset noen skanser, en hadrianisk vaktmur i det mindre. Her leker jeg med litterære lanser.
