Ukrainakrigen er i ferd med å bli verre

1. august 2023

Global,And,European,Grain,And,Wheat,Crisis,After,Russia's,Invasion

Sammenbrudd for korn- og gassavtalene betyr katastrofe for Europa.

Un-Herd, 31. juli, 2023.

Midt i den uendelige dekningen av den siste offensiven eller motoffensiven i Ukraina, blir det ofte ikke påpekt hvor mye verre de globale økonomiske konsekvensene av konflikten kunne ha vært. Russland er verdens ledende eksportør av gass og sto for rundt 50 prosent av EUs etterspørsel før krigen; Ukraina er på sin side en stor eksportør av korn, ved siden av Russland. Den fullstendige avviklingen av en av disse kanalene ville ha resultert i katastrofe.

At dette ikke skjedde i fjor var i stor grad takket være to avgjørende avtaler som ble sikret tidlig i konflikten: The Black Sea Grain Initiative, Svartehavets korninitiativ, der Russland tillot Ukraina å fortsette å eksportere korn via Svartehavet (som er under Russlands kontroll), og en avtale som tillot russisk gass å fortsette å strømme til Europa via Ukraina. Men førstnevnte har nettopp blitt suspendert, og sistnevnte kan snart bli avsluttet. Den virkelige kostnaden av denne krigen, ser det ut til, er i ferd med å øke kraftig.

Da kornavtalen ble meglet frem i juli i fjor, kalte FNs generalsekretær António Guterres den et «fyrtårn av håp» og det med rette. Å nå en slik avtale var en bemerkelsesverdig prestasjon og en stor, om enn sjelden, seier for internasjonalt diplomati. Det bidro til å senke kornprisene betydelig og unngikk en kollaps i ukrainsk eksport (som bare falt med rundt 30%), noe som effektivt forhindret en mulig global humanitær katastrofe. I løpet av det siste året har mer enn 1000 skip (som inneholdt nesten 33 millioner tonn korn og andre matvarer) forlatt Ukraina fra tre ukrainske havner: Odessa, Tsjornomorsk og Yuzhny/Pivdennyi.

17. juli trakk imidlertid Putin seg fra avtalen. Russlands trekk kom ikke ut av det blå. Etter hvert som vestlige sanksjoner økte, hadde avtalen begynt å komme under økende press, med Kreml som hevdet at Vesten ikke holdt sin del av avtalen, noe som skulle tillate mer russisk landbruks- og gjødseleksport. For at dette skulle skje, insisterte Russland på å koble den russiske landbruksbanken til det internasjonale betalingssystemet Swift og oppheving av blokaden av eiendeler og kontoer til de russiske selskapene som er involvert i eksport av mat og gjødsel.

Men det viktigste kravet var gjenopptatt drift av ammoniakkrørledningen Togliatti-Odessa, som går fra den russiske byen Togliatti til ulike havner ved Svartehavet i Ukraina, og som før krigen eksporterte 2,5 millioner tonn ammoniakk årlig. Som en del av forhandlingene om Svartehavets korninitiativ inngikk Kiev og Moskva en avtale om å tillate sikker passasje av ammoniakk gjennom rørledningen, men sistnevnte ble aldri gjenåpnet av Ukraina. I september i fjor oppfordret FN Ukraina til å gjenoppta transporten, i lys av ammoniakkgjødselens avgjørende rolle i å støtte globale landbruksproduksjoner, men til ingen nytte.

Så, i forrige måned, krevde Russland nok en gang gjenåpning av rørledningen som en betingelse for fornyelse av Svartehavets korninitiativ. Bare noen dager senere ble en del av rørledningen som ligger på ukrainsk territorium sprengt, ifølge Russland, av ukrainske sabotører, i et bevisst forsøk på å sabotere kornavtalen. Guvernøren i Ukrainas Karkov-oblast fastholder imidlertid at rørledningen ble ødelagt av russisk beskytning. Uansett var avtalens skjebne mer eller mindre forseglet på det tidspunktet: Da Dmitrij Peskov, Putins talsmann, en måned senere kunngjorde at «Svartehavsavtalene ikke lenger er i kraft», var det få som ble overrasket. Beslutningen kom bare noen timer etter Ukrainas angrep på Kertsj-broen som forbinder det russiske fastlandet med Krim, selv om Moskva benektet at det var en sammenheng mellom de to hendelsene.

Forutsigbart nok har Vesten refset Russlands beslutning om å trekke seg ut av avtalen. USAs utenriksminister Antony Blinken sa at landet hans beklager Russlands «fortsatte bevæpning av mat», mens EUs utenrikssjef Josep Borrell hevdet at Putin «bruker sult som våpen». Andre steder beskrev Polens utenriksminister Zbigniew Rau det som «intet mindre enn en handling av økonomisk aggresjon mot statene i det globale sør, som er mest avhengige av det ukrainske kornet», mens Italias statsminister Giorgia Meloni uttalte at Russlands beslutning er «ytterligere bevis på hvem som er venn og hvem som er fiende av de fattigste landene».

En slik sterk retorikk maskerer imidlertid et mer nyansert bilde. Som Oxfam har hevdet, basert på data fra FNs felles koordineringssenter, gikk mindre enn 3% av kornet fra avtalen til verdens fattigste land, inkludert Etiopia, Sudan, Somalia, Afghanistan og Jemen. Til sammenligning har omtrent 80% av kornet blitt sendt til rikere land, hovedsakelig EU-land og Kina. Putin selv hevdet i samtale med Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa at «avtalens hovedmål, å levere korn til land i nød, inkludert de på det afrikanske kontinentet, ikke har blitt iverksatt».

Likevel, til tross for Putins påstander om eksportutfordringer, nøt Russland rekordnivåer av hveteforsendelser i løpet av det siste året, så det er klart at denne beslutningen har mye mer å gjøre med forverringen av forholdet mellom Vesten og Russland, enn det har å gjøre med strengt økonomiske spørsmål. På samme måte er det rimelig å anta at Putins beslutning om å sende gratis korn til seks afrikanske land som har sterke bånd til Moskva, har mer å gjøre med å styrke globale allianser enn faktiske humanitære bekymringer. Men uten noen slutt på krigen i sikte, og alle sider engasjert i et stadig mer skamløst militært press i retning av katastrofe, er noen virkelig overrasket over at en avtale som var helt avhengig av Russlands velvilje har kommet til veis ende?

Prisen vil også betales av vestlige land. Nå som Svartehavets korninitiativ er satt på pause, vil enda større mengder ukrainsk korn bli transportert over land, gjennom hele Europa ved hjelp av såkalte «solidaritetsruter» opprettet av EU. Likevel hadde det allerede oppstått problemer før initiativet kollapset, da billig ukrainsk korn, hvorav mye ble eksportert av skatteunnvikende skallfirmaer, oversvømte lokale markeder, hvor de undergravde lokale råvarer og provoserte bønder. Som svar innførte regjeringene i Polen, Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia i april ensidige forbud mot ukrainsk korn, inntil det ble enighet om en EU-avtale som gjorde det mulig å redusere presset på lokale markeder, samtidig som det muliggjorde transitt av ukrainske varer til tradisjonelle markeder i ikke-EU-land. Med suspensjonen av Black Sea Grain Initiative vil imidlertid presset sannsynligvis øke.

For øyeblikket er avtalens fremtid fortsatt uklar. Putin lot døren stå åpen for å gjenopplive den, og sa at Russland vil overholde avtalen «så snart den russiske delen (av avtalen) er fullført». Det faktum at Russland har iverksatt flere angrep på kritisk infrastruktur for korneksport i Odessa-regionen, tyder imidlertid på at en gjenopptakelse av avtalen virker usannsynlig med det første.

Det ser også ut til at en lignende historie om obstruksjon ser ut til å utspille seg med russisk gasseksport. Til tross for krigen har russisk gass fortsatt å strømme gjennom Ukraina til Europa, noe som myker opp belastningen av EUs intensjon om å frikoble seg fra russisk energi, samtidig som Ukraina kan skaffe sårt tiltrengte kontanter i form av transittavgifter. I et nylig intervju med Financial Times sa imidlertid Ukrainas energiminister German Galushchenko, at Kiev neppe vil fornye avtalen om gasstransitt når Ukrainas forsyningskontrakt med Gazprom utløper i 2024.

I praksis vil dette bety nedleggelse av en av de siste arteriene som fortsatt frakter russisk gass til Europa, et trekk som vil svekke mange energifattige EU-land alvorlig. En nylig analyse fra Columbia Universitys senter for global energipolitikk, antyder at leveranser til EU-land «kan falle til mellom 10 og 16 milliarder kubikkmeter (45 til 73% av dagens nivå)», ifølge en junianalyse fra Columbia Universitys senter for global energipolitikk, og etterlater Europa med en mangel som for øyeblikket ikke kan erstattes med større import av flytende naturgass fra USA og Qatar.

Dessuten har tapet av selv en liten prosentandel av forsyningen, potensial til å heve prisene over hele kontinentet, gitt de stramme globale gassmarkedene. I Tyskland, for eksempel, har økonomiministeren antydet at landet vil bli tvunget til å avvikle sin industrielle virksomhet i betydelig grad, hvis gassavtalen ikke forlenges ved utgangen av året. For et land, og faktisk et kontinent, som allerede sliter med snikende avindustrialisering, kan konsekvensene bli ødeleggende.

Dette er spesielt bekymringsfullt om vi tenker på at Europa, hvis vi ser bort fra de samme høyere temperaturene enn gjennomsnittet, som i fjor, vil ha et underskudd av naturgass på minst 60 milliarder kubikkmeter til vinteren. Det er med andre ord ikke utenkelig at en ny gasskrise er rett rundt hjørnet, og den kan bli enda verre enn fjorårets. Etter hvert som Ukraina-krigen trekker ut, blir selv de få sikkerhetstiltakene som er satt på plass, avviklet. I stedet for å bli utvannet av diplomati, har de utstrakte konsekvensene av denne konflikten bare utviklet seg.

Denne artikkelen ble først publisert av Un-Herd.