oss 100 kroner!
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet». Elie Wiesel satt i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald under andre verdenskrig. Da han sa dette siktet han til at omverdenen, til å begynne med, ikke ville ta rapporter om jødeutryddelser på alvor og at denne likegyldigheten var en del av antisemittismen eller jødehatet.
Russlands ankepunkter mot Vesten kan naturligvis ikke likestilles med jødeutryddelsene. Men likegyldigheten overfor Russlands bekymringer er den samme. For Vesten har siden 1990-tallet ignorert Russlands, og andres, advarsler når det gjelder NATO-utvidelsene, innblanding i Russlands indre anliggender og innblanding i land som Jugoslavia, Syria, Ukraina og Hviterussland. Så hvis likegyldigheten overfor rapporter om jødeutryddelser under andre verdenskrig var tegn på jødehat kan man saktens også si at Vestens likegyldighet overfor Russlands klagemål er tegn på russofobi, som er «en negativ holdning til eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur. Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili» (norsk Wikipedia).
Likheten mellom antisemittisme og russofobi er det mange som har påpekt. George Chabert, som er professor ved institutt for moderne samfunnshistorie, sa det sånn:
«Parallellene mellom russofobi og antisemittismen er slående. Den er ikke rettet mot spesifikke historiske hendelser. Russofobien omgjør karakteristikker som barbarisme og despotisme til iboende russiske egenskaper, som deretter begrunner stigmatisering av Russland. Som antisemittismen kan russofobien til tider gå i dvale som om den ikke eksisterte, bare for å blusse opp med ny intensitet, vekket av den første og beste hendelse, enten den er av lokal eller geopolitisk art. Som antisemittismen har russofobi et religiøst fundament som ikke kan begrenses til en bestemt epoke. Dette forklarer hvorfor russofobi er et vestlig fenomen, nærmere sagt et nord-katolsk og protestantisk fenomen».
Hvilke andre virkninger får russofobi? Øystein Bogen (TV 2), som er alt annet enn prorussisk, sa i sin bok om Putin at han hadde merket seg arrogant og nedlatende holdning overfor russere blant offisielle representanter fra Norge i Russland på 1990-tallet. Hvorfor bør vi tro at det har forandret seg når man tar i betraktning at en norsk diplomat i juli i fjor sa at hun hater russere?1
Med en slik mentalitet følger en tendens til å tro det verste om Russland til enhver tid (i likhet med hvordan fordommer eller forutinntatthet virker i andre tilfeller), at Russland til enhver tid fortjener negativ omtale, at positiv omtale må være russisk propaganda og at de som sier noe positivt om Russland må være putinister eller det som verre er.
Ta sabotasjen av Nord Stream (NS) 26. september fjor. USA hadde før dette truet med å stanse NS2 flere ganger over flere år, «med alle midler» (under Donald Trump). Joe Biden sa det i alle fall så seint som februar 2022. USA hadde også forklart årsaken: at de ønsker å selge sin gass til Tyskland/Europa. Dessuten finnes et mindre uttalt motiv fra USAs side: å hindre gode forbindelser mellom Russland og Tyskland/Europa. Men hva skjedde i timene og dagene etter sabotasjen? Ingen politiker, ingen journalist, ingen redaktør i Norge turte å anklage andre enn Russland.
De mente altså at det kun kunne være Russland som ødela gassledninger som Russland til sammen hadde investert 150 til 200 milliarder kroner i, tjent enda mer på, og som kunne ha blitt åpnet nesten hvilken dag som helst hvis Tyskland bestemte seg for det (NS1 hadde vært i drift siden 2011, NS2 var ferdigstilt, men manglet godkjenning fra Tyskland og det pågikk en debatt om å åpne den da sabotasjen fant sted).
Nå tør ikke norske/vestlige politikere, journalister og redaktører lenger å hevde at det var Russland som sprengte Nord Stream. Men hva skjedde etter at Kakhovka-demningen i Ukraina ble ødelagt 6. juni i år? Det tok ikke mer enn noen timer før Jens Stoltenberg, Anniken Huitfeldt, Kari Skeie (NRK) og Aage Borchgrevink (Helsingforskomiteen) ‘visste’ at Russland hadde sprengt den. Hva kan slik forhåndsdømming skyldes, om ikke russofobi?
Hva som faktisk skjedde med demningen får vi neppe vite, med mindre noen innrømmer det. For vi kan nærmest helt sikkert se bort fra en upartisk undersøkelse av denne saken, som Nord Stream-saken og tidligere tilfeller som forgiftningene av Alexej Navalnyj og Sergej Skripal og hans datter Julia. Også da ‘visste’ norske politikere straks at det var Russland som gjorde det. Men de hadde ikke fnugg av bevis da heller.
Russofobi er dermed farlig og det kan argumenteres for at russofobi er en av årsakene til krigen i Ukraina, som jeg hevder i undertittelen til min bok Krig, som bestilt? For USA/NATO har neglisjert Russlands behov for sikkerhet, der de steg for steg har omringet Russland med militærbaser og soldater, vært med på å installere fiendtlige regimer i naboland osv. Dette har USA/NATO gjort til tross for at Manfred Wörner, NATOs generalsekretær i 1990, anerkjente at Russland hadde behov for og rett til sikkerhet og at NATO kunne gi Russland det, ved å la være å ekspandere østover.2
Det finnes naturligvis også rasjonelle grunner til å frykte Russland. Ikke minst frykte hva Russland kan finne på å gjøre etter gradvis gjennom mange år å ha blitt nesten omringet av militærbaser og soldater fra en allianse, som består av land som tidligere har ført krig mot Russland opptil flere ganger. Dette får russerne til å tenke på hva som skjedde på 1930-tallet, som forspill til andre verdenskrig, da store deler av Europa inngikk avtaler som enten utelukket Russland eller som var fiendtlige til Russland, dvs Sovjetunionen eller Sovjetrussland.
Russofobi i form av at Vesten neglisjerte Russlands advarsler bidro altså til at det brøt ut krig i Ukraina i 2014 og til Russlands invasjon i fjor. Også mange ansvarlige og kompetente mennesker i Vesten advarte. Men det er dessverre ikke ansvarlige/kompetente mennesker som tar de store beslutningene i NATO-landene.
Tidligere, da Norge var nøytralt, før Norge ble med i NATO, prøvde norske myndigheter å ha et godt forhold til alle land. Siden 1949 har Norge prioritert å ha et godt forhold til Russlands fiender. Det som er typisk for den norske russofobien av i dag er altså at den følger av Norges alliansetilknytning og sånn sett kan sies å være statlig. Og fremmedfrykt/rasisme blir først virkelig farlig når storsamfunnet ignorerer eller, verre: oppmuntrer til det.
Refusert eller sensurert?
«Den smarte måten å holde folk passive og lydige på er å begrense spekteret av akseptable meninger, men tillate veldig livlig debatt innenfor det spekteret» (Noam Chomsky).
Artikkelen du nå har lest ble refusert av NRK Ytring, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Bergens Tidende, Nettavisen og Klassekampen. Eller ble den sensurert?
Refusjon er naturligvis ikke det samme som sensur. Men hva skal man kalle det når det finnes temaer norske medier ikke er villige til å ta opp uansett hvordan det tas opp og hvem som gjør det? Eksempel: I 2021 sa TV 2 at de verken ville ha min eller andres kommentar til «Putins selvvalgte hodepine», en høyst subjektiv og spekulativ ‘analyse’ av Øystein Bogen. Det fortalte meg at TV 2 ikke vil gi oppmerksomhet til noe som kan rokke ved autoriteten til deres egen ‘ekspert’ på dette området.
Normalt sender jeg ikke artikler til mer enn et eller maksimum to medier. Det at jeg sendte «Russofobi som faktor i krigen» til så mange skyldtes at jeg ønsket å få et indisium på at det dreier seg om sensur, noe jeg fikk i og med at alle refuserte artikkelen (jeg har foretatt samme eksperiment flere ganger tidligere, med samme resultat).
Jeg mener sjølsagt ikke at alt jeg skriver fortjener å bli publisert, at alt er like bra og like viktig. Men Klassekampen har ofte tatt inn de av mine innlegg som er mer ‘ufarlige’. Og en gang opplevde jeg at Klassekampen først refuserte et innlegg, for så å ta det inn etter at Cecilie Hellestveit ba KK om å gjøre det. Altså kan det ikke ha vært mangel på kvalitet eller aktualitet i det tilfellet. Andre ganger har jeg samarbeidet eller ‘forhandlet’ med KK om et innlegg. Men de ville ikke samarbeide om «Russofobi som faktor i krigen».
Sensur henger nært sammen med hva som er tabu, det man ikke snakker om. Jeg har 30 års erfaring med å sende leserbrev/artikler/kronikker til norske aviser, om mange forskjellige temaer. Derfor vet jeg også en del om hva de er villige til å publisere og hva som er tabu. Dokumenterte tilfeller av sensur, at norske myndigheter har fått mediene til å tie om saker viser jeg i kapittel 21 av Krig, som bestilt?
Hvorfor ble «Russofobi som faktor i krigen» refusert/sensurert av så mange medier? Jeg kan ikke tenke meg mer enn en grunn, at temaet er tabu. Men sjølve ‘dødssynden’ var nok at jeg i artikkelen beskylder norske politikere for russofobi, eller rasisme, og dernest viser hvilke konsekvenser deres russofobi får. Da gikk jeg definitivt over streken, slik systemlojale norske redaktører ser det. Det å antyde at ‘samfunnets støtter’ – norske besteborgere, høyt utdannede ‘pene’ mennesker, som holder den antirasistiske fanen høyt – lider av en fordom som grenser til rasisme, er rett og slett for mye for norske redaksjoner. Særlig fordi redaksjonene langt på vei lider av samme ‘sykdom’ og dermed er medskyldige.
Ellers er det helt i orden å beskylde FRPere, SIANister, Putin, ‘putinister’ og visse andre for å være rasister. Det skal bare ikke sies at de som styrer Norge lider av russofobi, eller «den stuereine rasismen», som jeg har kalt den.
Mediene og politikerne vil ikke ha debatt om russofobi, rett og slett fordi debatten i seg sjøl er til fordel for Russland, OG pinlig for dem. Dette tabuet har også forfattere/forskere merket. Sveitseren Guy Mettan har fortalt at han kjenner til forskere som har måttet oppgi sine studier av russofobi fordi det ikke har vært mulig å få finansiert dem. Hans bok, Creating Russophobia: From the Great Religious Schism to Anti-Putin Hysteria, har typisk nok ikke blitt oversatt til norsk. Heller ikke Glenn Diesens Russophobia: Propaganda in International Politics eller noe annet verk om russofobi har blitt oversatt til norsk. Det finnes riktignok et langt kapittel om russofobi i Krig som bestilt? Men intet stort forlag ville gi ut den.
Det at heller ikke anerkjente oppslagsverk som Store norske leksikon, Cambridge Dictionary og Encyclopedia Britannica3 har omtale av fenomenet russofobi, faller inn i samme mønster. Som jeg sa innledningsvis: likegyldighet overfor Russlands klagemål, som omfatter klager om russofobi, er i seg sjøl tegn på russofobi. Og det at mediene ikke vil ta russofobi opp til debatt er et tegn på sensur.
_______________________________________
1. https://www.nrk.no/urix/norsk-diplomat-i-russland_-_-jeg-hater-russere-1.16053147
2. «This will also be true of a united Germany in NATO. The very fact that we are ready not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». http://nato.int/docu/speech/1990/s900517a_e.htm
3. Norsk Wikipedia fikk opprettet en artikkel om russofobi først i 2014. I en artikkel for steigan.no fra 2022 viste jeg riktignok at russofobi har blitt omtalt i svenske medier og oppslagsverk siden 1800-tallet. I samme artikkel omtaler jeg en hektisk rederings-aktivitet av den norske Wikipedia-artikkelen om russofobi i månedene etter Russland invasjon av Ukraina.
