oss 100 kroner!
India ble et fyrtårn av håp for vestlige medier for en kort stund i oppkjøringen til BRICS-toppmøtet i Johannesburg – en potensiell dissenter som kan avspore gruppens stadig raskere utvikling mot en «avdollariseringsprosess».
Reuters spredde et rykte om at statsminister Narendra Modi kanskje ikke ville delta på toppmøtet personlig, noe som selvfølgelig var et overdrevent tilfelle av ønsketenkning, men som gjorde oppmerksom på hvilket geopolitisk spill BRICS har blitt og hvor høyt det spilles.
Slik paranoia var enestående. Inntil i fjor gikk det vestlige spillet ut på å håne BRICS som en uviktig klubb, men nå har pendelen svingt til den andre ytterligheten. Årsakene er ikke vanskelige å finne.
På det mest åpenbare nivået er det stor følsomhet i den vestlige verden fordi den massive innsatsen gjennom de siste 18 månedene for å bruke sanksjoner som våpen mot Russland ikke bare vært en flopp, men også har slått tilbake på Vesten. Og dette er på et tidspunkt da USAs sykelige frykt for å bli forbigått av Kina nådde toppen – og ville kunne begrave Vestens globale hegemoni som har eksistert siden de store «geografiske oppdagelsene» på 1400-tallet.
De siste årene har vært vitne til en jevn styrking av Russland-Kina-partnerskapet, som har nådd et nivå der det har «ingen grenser», i motsetning til den vestlige beregningen om at de historiske motsetningene mellom de to nabogigantene i praksis utelukket en slik mulighet. I virkeligheten er partnerskapet mellom Russland og Kina i ferd med å forme seg som noe større enn en formell allianse i sin sømløse toleranse for den optimale innsatsen for å sørge for begge de to hovedaktørenes nasjonale interesser, samtidig som de støtter begge siders kjerneinteresser.
Dermed er ethvert format der Russland og Kina spiller en hovedrolle, som BRICS, nødt til å være i USAs geværsikte. Det er så enkelt som det. New York Times kalte BRICS-utvidelsen «en betydelig seier for de to ledende medlemmene av gruppen, som øker Kinas politiske innflytelse og bidrar til å redusere Russlands isolasjon».
NYT fant trøst i at gruppen er heterogen og ikke har en klar politisk kurs, «bortsett fra ønsket om å endre det nåværende globale finans- og styringssystemet, gjøre det mer åpent, mer mangfoldig og mindre restriktivt.»
Dette er hele poenget. De indiske analytikerne ser ikke skogen for bare trær. Den russiske utenriksministeren Sergey Lavrov avslørte til media at Johannesburg-toppmøtet bak lukkede dører hadde «ganske livlig diskusjon» [les divergerende meninger], men nådde en konsensus om «kriteriene og prosedyrene» for BRICS-utvidelsen, som han skisserte som følger :
«Kandidatenes vekt, prominens og viktighet og deres internasjonale anseelse var hovedfaktorene for oss [BRICS-medlemmer]. Det er vårt felles syn at vi må rekruttere likesinnede land i våre rekker som tror på en multipolar verdensorden og behovet for mer demokrati og rettferdighet i internasjonale relasjoner. Vi trenger de som er forkjempere for en større rolle for det globale sør i den globale ordenen. De seks landene hvis tiltredelse ble kunngjort i dag, oppfyller fullt ut disse kriteriene.»
Senere, etter at han kom tilbake til Moskva fra Johannesburg, fortalte Lavrov to viktige ting til russisk stats-tv:
- «Vi [BRICS] ønsker ikke å krenke noens interesser. Vi vil rett og slett ikke at noen skal hindre utviklingen av våre gjensidig fordelaktige prosjekter som ikke er rettet mot noen.» Vestlige politikere og journalister «har en tendens til å logre med tungene, mens vi bruker hodet og [engasjerer oss i] konkrete saker».
- Det er ikke nødvendig for BRICS å bli et alternativ til G20 nå. Når det er sagt, tar «den formelle inndelingen av G20-gruppen i G7+ og BRICS+ nå en praktisk form.»
Med mindre man er nærsynt, er BRICS’ retningssans klar for alle som ønsker å se. Knurringen og bekymringene om logikken i BRICS-utvidelsen er fullstendig nonsens. For den uuttalte hemmeligheten ligger her, som den ledende russiske strategiske tenkeren Fjodor Lukyanov skrev i regjeringsavisen Rossiyskaya Gazeta:
«Vi kan knapt snakke om en anti-vestlig orientering – med unntak av Russland og nå, kanskje, Iran, ønsker ingen av de nåværende og sannsynlige fremtidige [BRICS]-deltakerne åpent å motsette seg Vesten. Dette gjenspeiler imidlertid den kommende epoken, når politikken til de fleste stater er et konstant valg av partnere for å løse problemene sine, og det kan være forskjellige partnere for forskjellige problemer.»
Dette er grunnen til at India, som nøye beskytter sin linje med «multi-tilknytning» – det vil si samarbeid med alle – også er fornøyd med et stor og heterogent BRICS. Delhi er minst interessert i å styrke antagonistiske følelser i BRICS-samfunnet. De indiske kommentatorene kan ikke fatte dette paradokset.
Faktisk er det slik at pragmatismen ved å ta inn tre store oljeproduserende land fra Gulf-regionen (Iran, Saudi-Arabia og UAE) bare signaliserer hva Lavrov mente med «prosjektene» og «konkrete spørsmål» som BRICS sliter med – hovedsakelig er å skape et nytt internasjonalt handelssystem for å erstatte det femhundre år gamle systemet som Vesten skapte, som var rettet mot å overføre rikdom fra koloniene til metropolen og gjorde det mulig for sistnevnte å bli fetere og rikere.
I bunn og grunn handler dette i dag om å takle fenomenet petrodollar, som er søylen i det vestlige banksystemet og selve kjernen i «avdollariseringsprosessen» som BRICS sikter mot. Det er nok å si at teppet går ned for den faustianske avtalen på begynnelsen av 1970-tallet som erstattet gull med amerikanske dollar og sørget for at oljen ville bli handlet i dollar, som igjen krevde at alle land holdt reservene sine i dollar, som til slutt ble til hovedmekanismen for USAs globale hegemoni.
Sagt på en annen måte, hvordan er det mulig å rulle tilbake petrodollaren uten at Saudi-Arabia er ved barrikadene? Når det er sagt, er det også godt forstått av alle medlemsland, inkludert Russland og Saudi-Arabia, at mens BRICS er «ikke-vestlig», er en transformasjon av BRICS til en anti-vestlig allianse umulig. I hovedsak er det vi ser i BRICS’ ekspansjon, derfor dens transformasjon til det mest representative fellesskapet i verden, hvis medlemmer samhandler med hverandre og omgår vestlig press.
Dette er nok til å begynne med, noe reaksjonen i de vestlige landene på utfallet av toppmøtet i Johannesburg vitner om. Den ledende tyske dagsavisen Süddeutsche Zeitung bemerket at med denne begrensede utvidelsen i seg selv har BRICS fått «betydelig geopolitisk og økonomisk vekt. Spørsmålet nå er hvordan Vesten vil reagere på dette.»
En toppfunksjonær ved Konrad Adenauer Foundation, Caroline Kanter, sa til avisen: «Det er åpenbart at vi [vestlige land] ikke lenger er i stand til å sette våre egne betingelser og standarder. Det vil forventes forslag fra oss slik at vi i fremtiden vil bli oppfattet som en attraktiv samarbeidspartner.»
Frankrikes Le Figaro skrev at «entusiasmen» til rundt 40 land for BRICS-medlemskap «vitner om utviklingslandenes økende innflytelse på verdensscenen». The Guardian fremhevet ekspertens mening om at BRICS-utvidelsen snarere er «et symbol på bred støtte fra det globale sør for rekalibrering av verdensordenen.»
Samtidig er bunnlinjen at BRICS-utvidelsen i Vesten oppfattes som en politisk seier for Russland og Kina. Ikke desto mindre, til tross for spenningene med Kina, gjorde India det rette ved å trimme seilene sine mens de følte forandringens vinder og forutså et nytt morgengry for BRICS-samarbeidet som kunne injisere ny vitalitet i gruppens funksjon og ytterligere styrke kraften i verdens fred og utvikling.
Det er på tide at regjeringen revurderer levedyktigheten til sin strategi for å holde forholdet til Kina som gissel for grensespørsmålet. BRICS-toppmøtet fremhevet at Kina nyter stor støtte fra det globale sør. Det er mildt sagt overspent, for å si det forsiktig, å opptre som en fullmektig for USA for å begrense Kina.
India vil befinne seg i en blindvei ved å ta avstand fra spørsmålet om lokale valutaer, betalingsinstrumenter og plattformer ganske enkelt fordi Kina kan dra fordel av et nytt handelssystem som er en del av en mer rettferdig, mer jevnbyrdig og mer deltakende global orden. India risikerer å fremmedgjøre seg fra det globale sør som er Kinas naturlige allierte, ved å snu ryggen til BRICS’ kjerneagenda om en multipolar verdensorden.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
