Eleanor Goldfield er en svensk-amerikansk kreativ og radikal journalist og filmskaper. En leser gjorde oss oppmerksom på denne artikkelen, og vi leste både den og andre av hennes arbeider og likte det vi leste. Vi tok kontakt med Goldfield og spurte om vi kunne få oversette og publisere artikkelen på steigan.no. Som referanse la vi med artikkelen Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd? og lenke til steigan.no. Vi fikk en begeistret tillatelse og kan derfor dele Eleanor Goldfields analyse av den nesegruse svenske underkastelsen under USA, og vi antar at leserne vil dra kjensel på mye. – Red.
Generelt sett elsker svensker virkelig USA.
2. august 2023
Og jeg mener ikke bare at vi elsker Brad Pitt-filmene og de lunefulle bildene av Sunset Blvd (som forresten er mye mindre lunefulle i det virkelige liv). Nei, jeg mener at svenskene virkelig elsker hele det propagandiserte pakket-med-en-blodig-sløyfe-på-topp USA. Det er mer enn noen få barer og restauranter med cowboytema i Stockholm. Helvete, det er til og med en TGI-fredag. Noen butikker har som mål å selge bare amerikanske varer, noe som til syvende og sist betyr at de selger popterter og peanøttsmør. Yngre svensker tar i bruk amerikansk slang, og bretter den i inn i sine svenske setninger så kronglete som det kan bli hvis man prøver å presse en TGI Friday’s inn i en brosteinsbelagt promenade omkranset av trær. De elsker Obama og hater Trump. Og de vil se vantro på mens jeg skyver ut såpeboksen min og river i deres drøye misoppfatninger gjennom ei depressiv realistisk liste over alle de amerikanske plagene: ingen gratis helsetjenester, ingen gratis barnehage, ingen ferietid (selv ubetalt), ikke noe gratis college, inntektsulikhet verre enn det keiserlige Roma, sultelønnsjobber, absurde husleie- og boligpriser, og det største og mest voldelige imperialistiske militæret verden noensinne har sett.
Nå pleide det å være slik at det siste punktet ble møtt med noe nikk og til og med enighet i ord. Spesielt i Bush-årene ville svenskene ofte være ivrige etter å påpeke hvordan good ole «Dubya» var sløsing med plass, men at selvfølgelig var demokratene kule. I det siste har det imidlertid kommet et visst tilbakeslag. De flytter vanligvis urolig på seg og kommer med et «Men Russland!» før de går tilbake til sitt deilige svenske bakverk. De er ikke glade for fakta jeg nettopp har kastet inn i ettermiddagspausen deres, men føler at de harde realitetene i livet i USA bare er litt mindre viktige og mindre forferdelige enn Russlands onde mål om verdensherredømme. Det er nesten latterlig absurd, men det som hemmer latterrefleksen min mer enn noe annet er erkjennelsen av at disse svenskene virkelig er redde – at de tror det er mer sannsynlig at Russland vil invadere disse kystene med sine røde stugor enn at USA deltar i en sadistisk voldelig imperialistisk svanesang, og tar alle og enhver med seg ned.
For å være rettferdig vokser svensker opp med mer enn en sunn dose fryktpropaganda mot Russland. Faktisk har Sverige og Russland (i de forskjellige variantene av disse nasjonalstatene) hatt et skjevt øye til hverandre og kommet på kant siden omkring år 1200. Da jeg vokste opp på 1980- og 90-tallet var det en vanlig spøk å høre om russiske U-båter som piler rundt små øyer i Stockholms skjærgård. De kan invadere når som helst! Men det gjorde de ikke. Og det vil de ikke. På dette tidspunktet viser krigskrystallkulen at det er mer sannsynlig at USA drar Sverige inn i sin virvel av endeløse kriger, setter opp militærbaser på tidligere uberørte øyer og sender svenske kropper innpakket i bjørk tilbake til fastlandet. Ironisk nok er det at denne svenske frykten løper mot nøyaktig det resultatet den håper å unngå: død og ødeleggelse. Død og ødeleggelse i hendene på den vi håpet skulle være vår beskytter: cowboyen, den grublende men sexy enstøingen i Brad Pitt-stil, den peanøttsmørspisende onkel Sam.
Det som drev Sverige til å komme så langt inn i et så forvridd overgrepsforhold til det amerikanske imperiet, er en lengre diskusjon og faktisk et forskningsprosjekt. Men det er klart at det som startet som en kulturell fascinasjon gikk over til et farlig politisk partnerskap. Selv om det var offisielt nøytralt i USAs angrep i Midtøsten, sendte Sverige tropper til Afghanistan som en del av den NATO-ledede militærkampanjen. Hva er det du sier? Sverige var ikke en del av NATO (North Atlantic Treaty Organization) da? Du har rett. Men hvorfor la noe så lite som NATO-medlemskap komme i veien for å hjelpe en venn?! Faktisk, lenge før de offisielt ble med i NATO, hadde Sverige vært en veldig aktiv partner: tillot NATO militære øvelser i Sverige, deltok på NATO-møter, sendte tropper og sendte selvfølgelig våpen. I en rapport fra 2005, oppførte Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) Sverige som en av de ti største globale våpeneksportørene, og bemerket videre at Sverige ikke rapporterer om ulike våpeneksporter, slik som missiler og rakettoppskytere som gjør det vanskelig å nøyaktig vurdere hvor mye våpen de virkelig eksporterer. Denne rangeringen er enda mer imponerende (på en grov måte) når man tar i betraktning det faktum at Sverige har en befolkning på 10,5 millioner. New York City Metro-området har 18,8 millioner innbyggere. Ikke la noen fortelle deg at du er for liten for dine store voldelige drømmer!
Og til tross for lovgivning som tar sikte på å stoppe våpeneksport til nasjoner som er fulle av menneskerettighetsbrudd som Saudi-Arabia, forsynte Sverige fra 2021 fortsatt saudierne med våpen for deres pågående folkemord i Jemen. Krigen der er selvsagt i stor grad gjort mulig takket være amerikansk støtte, og mellom 2015–2019 vokste amerikansk våpeneksport med 23 prosent med halvparten av denne våpeneksporten til Midtøsten og halvparten av den til Saudi-Arabia alene. Samtidig sa rapporten: «Våpeneksporten fra Russland gikk med 18 prosent mellom 2010–14 og 2015–19.» Og mens Russland forble nummer to i global våpeneksport, var de hele 76 prosent bak onkel Sam. Pokker, hele dette Russlands forsøk på å ta over verdenshistorien begynner å miste grepet når du ser på fakta. Men hva er klare fakta i møte med den overveldende følelsen av frykt? Hvilken forskjell gjør det at det amerikanske imperiet har rundt 800+ militærbaser rundt om i verden, mens Russland har omtrent tjue? Hvorfor bry seg med den viktige historien rundt NATO, for eksempel at Russland faktisk ønsket å bli med, men ble avvist eller at NATO lovet ikke å utvide øst for Tyskland og nå omfatter større deler av kloden langt utenfor Nord-Atlanteren? Hvorfor regne med den bunnlinjen som sier at hvis Russland skulle invadere Sverige, ville hele verden tre inn uavhengig av NATO – om ikke uten annen grunn, for å redde IKEA? Hvorfor vurdere det USA-støttede kuppet i Ukraina som løftet nynazister og marionetten Zelensky til makten? Hvorfor la en detalj som at Vesten med vilje dreper en potensiell fredsavtale mellom Ukraina og Russland, komme i veien for at du flagger det ukrainske flagget med nazistenes Azov-insignier? Eller hvordan USA kan ha vært med på å sprenge Nord Stream-rørledningen (en direkte krigshandling), eller oooh, jeg vet, hva med at Zelensky dukker opp via Zoom på New York Stock Exchange for å kunngjøre at Ukraina er åpen for virksomhet (du vet, den typen virksomhet som uthuler et land og gjør, for eksempel, ti mennesker veldig, veldig rike)!
Enkelt sagt, Sverige valgte ikke bare å alliere seg med USA, men å gå inn i en dødskult drevet av amerikanske imperialistiske interesser i stedet for å konfrontere sin egen frykt for Russland og folks bekymringer om amerikansk imperialisme. Og vær du sikker, det er bekymringer – eller i det minste var det. En internasjonal Gallup-undersøkelse fra 2013 fant at folk i sekstifem land overveldende følte at USA er den største trusselen mot fred i verden. Omtrent samtidig, i 2014, var også svenskene overveldende imot å bli med i NATO. Spol frem til 2023 og tallene har i hovedsak snudd: 56 prosent mot å bli med i NATO i 2014 mot 62 prosent for å bli med i NATO i mai 2023. Dette er propagandaens kraft. Dette er det spillet svenske politikere har spilt i mer enn et tiår, og selv etter at krigen i Ukraina begynte, drev svenske politikere valgkamp i 2022 mot å bli med i NATO. Selv da stolte ikke etablissementet på at folket stemte på en ivrig amerikansk imperialistisk pengeutpresser. Men dessverre, vi får aldri vite om folket til slutt ville ha stemt for å være en nasjon av utpressere fordi NATO-medlemskap aldri ble stilt opp til avstemning, en sak som den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman med rette fremhevet som udemokratisk og dypt urovekkende. Ekman påpeker at det var en folkeavstemning for å bli med i EU, uten tvil en avstemning av mindre betydning da den ikke innebar potensialet for global krig og blodbad. Hun skriver at EU-avstemningen fikk folk til å skolere seg om saken. Folk holdt studiegrupper og møter og delte ut brosjyrer. Det ble diskutert på skoler, arbeidsplasser, barer og hjemme. Folk ønsket å være kunnskapsrike når de gikk til valgurnene. Og kanskje der ligger hovedgrunnen til at det aldri ble en folkeavstemning om NATO. Hvis folk virkelig kjente til NATOs historie, og nåværende og fremtidige mål, ville de blitt forferdet over utsiktene til å bli med.
Blant NATOs fremtidige mål med hensyn til Sverige, er det mange grunner til at svensker ønsker å løpe så fort de kunne fra et NATO-medlemskap. Fra 2022 bruker Sverige omtrent 1,3 prosent av sitt BNP på militære utgifter, rundt 7,7 milliarder dollar. NATO krever at medlemslandene bruker 2 prosent av BNP på såkalt forsvar. Det er et enormt løft av militærutgiftene for vårt lille land. Og som fredsaktivist og tidligere oberst i den amerikanske hæren Ann Wright påpekte i et nylig intervju på Project Censored Show:
Hver krone som går til NATO og militæret er en krone som tas fra utdanning, helse, utvikling av infrastruktur. Det faktum at det ikke er opptøyer i gatene forvirrer meg. Fordi det er en direkte sammenheng: jo mer du legger inn i militæret … jo mindre vil folket i landet ha for sine grunnleggende menneskelige behov.
Sverige har ikke noe sted å trekke fra grunnleggende menneskelige behov. Til tross for et nydelig globalt image som et sosialistisk eventyrland, er Sverige langt fra det. Jeg har snakket fra såpekassa min om dette før (se, jeg er en like opportunist når det gjelder å slå til mot politikken til begge mine hjemnasjoner) både på Dr. Richard Wolffs show og skriftlig for MintPress News. Kort sagt, Sverige er like begeistret for å engasjere seg i grusom kapitalisme som det er for amerikansk imperialisme. Folk sliter, og det de virkelig trenger er et løft til alt fra helsesektoren til offentlig transport til skoler. Ved å melde seg inn i NATO vil disse behovene sannsynligvis ikke bli dekket.
Og når det gjelder et vakkert globalt image, til tross for at det er en stor våpeneksportør, har Sverige lenge vært kjent som en nøytral nasjon – som stolt kan skryte av mer enn to hundre år med «nøytralitet» i globale konflikter (jeg setter nøytralitet i anførselstegn fordi, som historikeren Howard Zinn minnet oss en gang på at det ikke er noe som heter å være nøytral på et tog i bevegelse). Sverige har også et fantastisk rykte for å beskytte menneskerettighetene. Men ved å slutte seg til en dødskult via bakdørsavtaler med slike som Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, har Sverige sparket seg selv fra enhver moralsk høyde det noen gang har følt seg rett til å stå på. Kurdiske flyktninger i Sverige har allerede følt nakkeslengen med mange rapportering om trakassering, stengte bankkontoer, arrestasjoner og utvisning. Den svenske kurdiske representanten Hakan Cifci sa at Sveriges omgang med Tyrkia utgjorde en åpen støtte til den tyrkiske regjeringens «menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser, grenseoverskridende operasjoner, utenrettslige drap, fengsling av tusenvis av politikere, journalister, akademikere, aktivister og stenging av hundrevis av institusjoner. og medienettverk.» Mens omdømmet som menneskerettighetsleder og nøytralt paradis i beste fall ble blåst opp, vil enhver gjenværende innsats for å støtte menneskerettigheter og legitim fred over hele verden bli sterkt hemmet av Sveriges NATO-medlemskap.
Mer konkret vil Sverige lide under NATO-alliansen på måter vi ennå ikke kan måle. For det første forventes NATO-medlemmene å ha militærøvelser, lagring og til og med baser i sine land. Sverige har allerede holdt militærøvelser, særlig i nord, nærmest Russland, og på området til urbefolkningen, som Sverige bryr seg nesten like lite om som jemenittiske barn. Det har vært noe ramaskrik om ødeleggelsen av disse arktiske områdene, men for å være ærlig, langt mindre enn det ville vært hvis vi snakket om for eksempel Gotland. Gotland, en vakker øy utenfor Sveriges østkyst, er en juvel for både svensk kultur og turisme. Hva ville du ha en massiv NATO-base blant sandstrendene og buktende skogsstier? Eller hva med et atomlager?
Og til slutt, det er de menneskelige kostnadene. Kjent som värnplikt, har Sverige obligatorisk militærtjeneste, noe som betyr at hvis Sverige (eller i dette tilfellet NATO) trenger soldater, kan enhver kvalifisert svenske kalles ut til tjeneste. I en spiss illustrasjon av dette viser en tegneserie av den svenske organisasjonen Tecknaruppropet en person som blir grepet av NATOs hånd og tvunget til å kjempe, med teksten: «Hvem sine søsken, barn og venner skal sendes til fremmede frontlinjer?» På neste lysbilde holder NATO-hånden en soldat i posisjon og retter en rifle mot redde mennesker: «Hvem sine søsken, barn og venner vil drepe eller bli drept?»
Som et barn av det amerikanske imperiet i midten av 30-årene vet jeg at jeg ikke er alene om å ha mer enn en håndfull venner som ble sugd inn i militæret, og på mange måter aldri kom seg ut. Som en veteranvenn fortalte meg en gang: «Jeg har overlevelsesskyld, men jeg er også sjalu. Noen ganger virker det som om det bare hadde vært lettere å dø der borte.» Han døde av selvmord to år senere. En hel generasjon mennesker som ble drept, drepte seg selv eller vil leve med uutholdelige arr både fysiske og følelsesmessige – bare for å styrke USAs hegemoni i endeløse kriger. Det ville jeg ikke ønske noen annen nasjons befolkning. Dessuten ville jeg ikke ønske at noen annen nasjon skulle være på mottakersiden av den terroristiske volden.
Hvis svensker kunne og hadde vært i stand til å vurdere disse fakta før en folkeavstemning, er det ikke en snøballsjans i helvete at vi ville lest om Sveriges NATO-medlemskap. Det kan til og med være en sjanse for at svensker ville se på USA uten glimtet av Hollywoods Top Gun-flygere og se dette imperiet for hva det egentlig er. Mens jeg kjefter på mine medsvensker, tror jeg at vi i det store og hele er gode mennesker, og jeg tror det samme om mine medamerikanere, og faktisk alle mennesker rundt om i verden fanget under støvelen til et undertrykkende system som de er propagandert til å respektere og idolisere. Jeg vil også påpeke at det er de i Sverige som er ute på gata, som har vært ute i gatene (hatten av for eksempel for Nej till NATO). Men det er ikke nok. Det er langt mindre enn nok, og hvis de forferdelige tingene jeg nevnte ovenfor skal unngås, må mine medsvensker virkelig skjerpe seg.
De sier at i informasjonsalderen er uvitenhet et valg. Det er noen nyanser der, men når det kommer til de fleste svensker som har tilgang til tid, alternative former for nyheter og verktøyene for forskning, er uvitenhet ikke bare et banalt valg, det er et dødelig valg. Det kan være for sent å ta tilbake mye av dumheten som Sverige har drevet med for å imponere onkel Sam. Men det er ikke for sent å ta opp kampen. Det er ikke for sent å innse at vi alle er gjennomsyret og marinert i propagandaen til vestlig imperialisme, og jo lenger vi svømmer i den, jo nærmere kommer vi å drukne verden i dette giftige slammet av frykt og vold. Det er ikke for sent å konfrontere frykten for en russisk invasjon og innse at den er dum. Det er ikke for sent å forstå at å være i opposisjon til det amerikanske imperiet ikke er et standpunkt for Putin.
Kom igjen folkens, vi kan gjøre to ting samtidig. Man kan mislike Putin samtidig som man erkjenner at han ikke har noen interesse av å invadere Sverige for å skaffe seg kaviaren vår på tube, reinsdyrpølse og fermentert sild (de to første av disse er faktisk veldig gode). Det er ikke for sent å spre ordet, bli utdannet, og som oberst Wright bemerket, gå ut i gatene. Ser deg der.
Denne artikkelen ble publisert her:
Why Swedish Love for the US Turned Deadly
Eleanor Goldfield er en svensk-amerikansk kreativ radikal, journalist og filmskaper som vokste opp i både USA og Sverige, og for tiden deler tiden sin mellom sine to hjemland. Hun bidrar med fotojournalistikk og tospråklig journalistikk (på engelsk og svensk) til publikasjoner over hele USA og internasjonalt. For tiden er Eleanor medvert for Project Censored Show på Pacifica Radio med Mickey Huff og podcasten Common Censored sammen med Lee Camp. Hennes forfatterskap, musikk, film og kunst kan finnes på artkillingapathy.com
