oss 100 kroner!
Ønsketenkning er fortsatt regelen blant Bidens utenrikspolitiske team mens slaktingen i Ukraina fortsetter.
17. august 2023.
Det har gått uker siden vi så på eventyrene til Biden-administrasjonens utenrikspolitiske team, ledet av Tony Blinken, Jake Sullivan og Victoria Nuland. Hvordan har trioen av krigshauker tilbrakt sommeren?
Sullivan, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, brakte nylig en amerikansk delegasjon til det andre internasjonale fredstoppmøtet tidligere denne måneden i Jeddah i Saudi-Arabia. Toppmøtet ble ledet av kronprins Mohammed bin Salman, kjent som MBS, som i juni annonserte en fusjon mellom sin statsstøttede golftour og PGA (den store golfturneringen, o.a.). Fire år tidligere ble MBS anklaget for å ha beordret attentatet og parteringen av journalisten Jamal Khashoggi ved det saudiske konsulatet i Istanbul, for antatt illojalitet mot staten.
Så usannsynlig som det høres ut, var det et slikt fredstoppmøte, og stjernene inkluderte MBS, Sullivan og president Volodymyr Zelensky fra Ukraina. Det som manglet var en representant for Russland, som ikke var invitert til toppmøtet. Møtet inkluderte bare en håndfull statsoverhoder fra de færre enn femti nasjonene som sendte delegater. Konferansen varte i to dager, og vakte det som bare kan beskrives som liten internasjonal oppmerksomhet.
Reuters rapporterte at Zelenskys mål var å få internasjonal støtte for «prinsippene» som han vil vurdere som grunnlag for oppgjøret etter krigen, inkludert «tilbaketrekking av alle russiske tropper og tilbakeføring av alt ukrainsk territorium». Russlands formelle svar på denne ikke-hendelsen kom ikke fra president Vladimir Putin, men fra viseutenriksminister Sergei Ryabkov. Han kalte toppmøtet «en gjenspeiling av Vestens forsøk på å fortsette nytteløse, forhåndsdømte anstrengelser» for å mobilisere det globale sør bak Zelensky.
India og Kina sendte begge delegasjoner til sesjonen, kanskje tiltrukket av Saudi-Arabia for deres enorme oljereserver. En indisk akademisk observatør avfeide begivenheten som å oppnå lite mer enn «god reklame for MBS sin styrkede posisjon i det globale sør, kongedømmets posisjonering i samme, og kanskje mer snevert, å hjelpe amerikanske forsøk på å bygge konsensus ved å sørge for at Kina deltar på møtet med . . . Jake Sullivan i samme rom.»
I mellomtiden, langt borte på slagmarken i Ukraina, fortsatte Russland å stanse Zelenskys pågående motoffensiv. Jeg spurte en amerikansk etterretningstjenestemann hvorfor det var Sullivan som dukket opp fra Biden-administrasjonens utenrikspolitiske krets for å lede den ubetydelige konferansen i Saudi-Arabia.
«Jeddah var Sullivans baby,» sa tjenestemannen. «Han planla at det skulle være Bidens motstykke til [president Woodrow] Wilsons Versailles. Den store alliansen av den frie verden møtes i en seiersfeiring etter det ydmykende nederlaget til den forhatte fienden for å bestemme formen til nasjoner for neste generasjon. Berømmelse og ære. Opprykk og gjenvalg. Juvelen i kronen skulle være Zelenskys prestasjon av Putins ubetingede overgivelse etter vårens lynoffensiv. De planla til og med en rettssak av typen Nürnberg ved verdensdomstolen, med Jake som vår representant. Bare en flopp til, men hvem teller? Førti nasjoner dukket opp, alle bortsett fra seks på jakt etter gratis mat etter blokaden av Odessa» – en referanse til Putins innskrenkning av ukrainske hveteforsendelser som svar på Zelenskys fornyede angrep på broen som forbinder Krim med det russiske fastlandet.
Nok om Sullivan. La oss nå vende oss til Victoria Nuland, en av arkitektene bak kuppet mot den pro-russiske regjeringen i Ukraina i 2014, et av de amerikanske grepene som førte oss dit vi er, selv om det var Putin som startet den grusomme nåværende krigen. Det ultra-haukaktige Nuland ble tidlig i sommer forfremmet av Biden, på grunn av heftige innvendinger fra mange i utenriksdepartementet, til å være fungerende visestatssekretær. Hun har ikke blitt formelt nominert som stedfortreder av frykt for at nominasjonen av henne ville føre til en helvetes kamp i Senatet.
Det var dystre rapporter i den vestlige pressen som i utgangspunktet så på omveltningen i øst-vest-termer: noen av tilhengerne av kuppet i Niger bar russiske flagg mens de marsjerte i gatene. New York Times så kuppet som et slag for den viktigste amerikanske allierte i regionen, den nigerianske presidenten Bola Ahmed Tinubu, som kontrollerer enorme olje- og gassreserver. Tinubu truet den nye regjeringen i Niger med militær aksjon med mindre de returnerte Bazoum til makten. Han satte en frist som gikk uten innblanding utenfra. Revolusjonen i Niger ble ikke sett på av de som bodde i regionen i øst-vest termer, men som en lenge nødvendig avvisning av langvarig fransk økonomisk og politisk kontroll. Det er et scenario som kan gjentas igjen og igjen i de franskdominerte Sahel-nasjonene i Afrika sør for Sahara.
Det er distinksjoner som ikke lover godt for den nye regjeringen i Niger. Nasjonen er velsignet, eller kanskje forbannet, ved å ha en betydelig mengde av de gjenværende naturlige uranforekomstene i verden. Når verden varmes opp, blir en tilbakevending til atomkraft sett på som uunngåelig, med åpenbare implikasjoner for verdien av det som finnes under jorden i Niger. Den rå uranmalmen, når den separeres, filtreres og behandles, er kjent over hele verden som yellowcake.
Korrupsjonen som man så ofte «snakket om i Niger handler ikke om småbestikkelser fra myndighetspersoner, men om en hel struktur – utviklet under fransk kolonistyre – som hindrer Niger i å sikre seg suverenitet over sine råvarer og over landets utvikling,» ifølge en nylig analyse publisert av Baltimores Real News Network. Tre av fire bærbare datamaskiner i Frankrike er drevet av kjernekraft, hvorav mye kommer fra urangruver i Niger effektivt kontrollert av den tidligere koloniale overherren.
Niger er også vertskap til tre amerikanske dronebaser rettet mot islamske radikale grupper i hele regionen. Det er også uerklærte spesialstyrkeposter i regionen, hvis soldater mottar dobbel lønn mens de er på risikofylte kampoppdrag. Den amerikanske tjenestemannen fortalte meg at «de 1500 amerikanske soldatene som nå er i Niger, er nøyaktig det antallet amerikanske soldater som var i Sør-Vietnam på det tidspunktet John F. Kennedy overtok presidentskapet i 1961.»
Viktigst, og lite kommentert i vestlige rapporter de siste ukene, er Niger direkte i veien for den nye trans-Sahara-rørledningen som blir konstruert for å levere den nigerianske gassen til Vest-Europa. Rørledningens betydning for Europas økonomi ble økt i september i fjor ved ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene i Østersjøen.
Inn på denne scenen kom Victoria Nuland, som må ha trukket det korte strået inne i Biden-administrasjonen. Hun ble sendt for å forhandle med det nye regimet og for å arrangere et møte med den avsatte presidenten Bazoum, hvis liv fortsatt er under konstant trussel fra den regjerende juntaen. New York Times rapporterte at hun ikke kom noen vei etter samtaler hun beskrev som «ekstremt ærlig og til tider ganske vanskelig». Etterretningstjenestemannen sa hennes bemerkninger til Times på amerikansk militærspråk: «Victoria dro av sted for å redde de nigerske urangruvene fra de barbariske russerne og fikk en enorm honnør med én finger.»
Roligere har de siste ukene enn Sullivan og Nuland vært for utenriksminister Tony Blinken. Hvor var han? Jeg stilte det spørsmålet til tjenestemannen, som sa at Blinken «har funnet ut at USA» – det vil si vår allierte Ukraina – «ikke vil vinne krigen» mot Russland. «Han fikk beskjed gjennom byrået [CIA] om at den ukrainske offensiven ikke kom til å virke. Det var et Zelensky-show, og det var noen i administrasjonen som trodde på tullet hans.»
«Blinken ønsket å megle en fredsavtale mellom Russland og Ukraina slik Kissinger gjorde i Paris for å avslutte Vietnamkrigen.» I stedet sa tjenestemannen, «det kom til å bli et stort tap og Blinken fant ut at han ikke hadde bakkekontakt. Men han vil ikke ende opp som hoffnarren.»
Det var i dette øyeblikket av tvil, sa tjenestemannen, at Bill Burns, CIA-direktøren, «gjorde sitt grep for å bli med i det synkende skipet.» Han refererte til Burns sin tale tidligere i sommer på den årlige Ditchley-konferansen nær London. Han så ut til å legge til side sin tidligere tvil om å utvide NATO mot øst og bekreftet sin støtte minst fem ganger til Bidens program.
«Burns mangler ikke selvtillit og ambisjoner,» sa etterretningstjenestemannen, spesielt da Blinken, den ivrige krigshauken, plutselig var i tvil. Burns tjente i en tidligere administrasjon som visestatssekretær og å drive CIA var neppe en rettferdig belønning.»
Burns ville ikke erstatte en desillusjonert Blinken, men bare få en symbolsk forfremmelse: en posisjon i Bidens kabinett. Kabinettet møtes ikke mer enn en gang i måneden, og som nyhetskanalen C-SPAN har registrert har møtene en tendens til å være stramt regissert etter manus der presidenten leser fra en forberedt tekst.
Tony Blinken, som offentlig sverget på for bare noen få måneder siden at det ikke ville bli noen umiddelbar våpenhvile i Ukraina, sitter fortsatt i embetet, og hvis han blir spurt, vil han absolutt bestride enhver forestilling om misnøye med Zelensky eller administrasjonens morderiske og sviktende krigspolitikk i Ukraina.
Så Det hvite hus sin ønsketenkning om krigen, når det gjelder å snakke til det amerikanske folket, vil fortsette i rask takt. Men slutten nærmer seg, selv om de vurderingene som Biden har levert til publikum er som klipt ut av en tegneserie.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
