oss 100 kroner!
Som utviklinga i Vest-Afrika viser, er ikke lenger de frankofone landene villige til å akseptere fransk nykolonialisme. Nå som frykten endelig er fjernet, kommer Afrikas søken etter ekte uavhengighet stadig til å vokse.
Av Brad Pearce.
Kuppet 26. juli i den vestafrikanske nasjonen Niger, som truer med å undergrave fransk og amerikansk militær tilstedeværelse i regionen, har kastet lys over den historiske og vedvarende utbyttinga gjennom Francafrique – begrepet som brukes for å beskrive den pågående utnyttelsen av de tidligere franske koloniene i Afrika.
Frankrike er sterkt avhengig av atomenergi, med 68 prosent av kraften sin fra atomkraftverk. Den får 19 prosent av uranet som kreves for å drive disse kraftverkene fra Niger. Til tross for dette betydelige bidraget til Frankrikes energibehov, har bare 14,3 prosent av Nigers innbyggere tilgang til et strømnett, og selv det er ofte upålitelig. Denne sterke kontrasten fremhever forskjellene og den pågående voldtekten av hele det afrikanske kontinentet.
Arven fra Françafrique
Françafrique har vært kjent for sine utbyttingsmekanismer som er designet for å tjene på afrikanske ressurser, ved å bruke press, kapital og ofte direkte makt for å opprettholde kontrollen over Frankrikes tidligere imperium. Som et resultat av dette fortsetter mange afrikanske stater, inkludert Niger, å være holdt nede i djup fattigdom og underutvikling.
Burkina Fasos karismatiske ledere Ibrahim Traore talte nylig på toppmøtet mellom Russland og Afrika i St. Petersburg og fordømte det faktum at Afrika er ressursrikt, men at folk er fattige, og kritiserte afrikanske ledere som søker bistand fra vest, som de er avhengige av samtidig som de holdes nede i fattigdom. Han beskrev også det som blir pålagt Afrika som en form for slaveri, og uttalte:
– Når det gjelder det som skjer Burkina Faso i dag, har vi i mer enn åtte år blitt konfrontert med den mest barbariske, den mest voldelige formen for imperialistisk nykolonialisme. Slaveriet fortsetter å påtvinge oss seg selv. Våre forgjengere lærte oss én ting: en slave som ikke kan påta seg sitt eget opprør, fortjener ikke å bli synd.Vi synes ikke synd på oss selv, vi ber ingen om å synes synd på oss.»
Frankrikes manglende evne til å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse i Afrika med en sammenhengende fortelling kompliserer situasjonen ytterligere. Paris kan ikke åpent tilstå sin grådighet, late som de utfører et «siviliserende oppdrag» eller innrømme noe ansvar på grunn av sine tidligere forbrytelser. Denne mangelen på noe aktverdig formål svekker den franske makta på kontinentet, og fører til vold og fattigdom i kjølvannet.
Vest-Afrikas streben etter virkelig uavhengighet har gjort atlantiske politikere bekymret for den åpningen dette gir for eurasiske makter som Russland og Kina til å øke sin innflytelse i Afrika. Vestens reaksjon gjenspeiler mangelen på suvereniteten til afrikansk land. De ser åpenbart på kontinentet bare som et teater for å spille ut den globale dominansen.
Siden Ukraina-krigen startet tidlig i 2022, har atlantiske politiker uttrykt bekymring over Det globale sørs manglende vilje til å støtte vestens anti-Russland-politikk, en trend som er ytterligere forsterket av overgangen til multipolarisme overalt. Denne svekkelsen av det vestlige hegemoniet har åpnet en vei for mange nasjoner til ivrig å utforske sine geopolitiske alternativer og diversifisere økonomiene sine.
En rapport fra sikkerhetskonferansen i München som ble holdt i februar framhevet dette svært virkelige skismaet med vesten:
«Mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har jevnt og trutt mistet troen på legitimiteten og rettferdigheten til et internasjonalt system som verken har gitt dem en passende stemme i globale anliggender, eller i tilstrekkelig grad imøtekommet deres kjerneanliggender. For mange stater er disse feilene dypt knyttet til vesten. De finner at den vestlig ledede orden har vært preget av postkolonial dominans, dobbeltmoral og neglisjering av utviklingslands bekymringer.»
Plyndret av CFA-franc
Etterspillet etter andre verdenskrig markerte et betydelig skifte i global maktdynamikk, og seiersmaktene forsøkte å etablere en ny verdensorden som angivelig ville fremme verdens fred og fremme økonomisk balanse.
Når det gjaldt de afrikanske koloniene, der soldater derfra spilte en stor rolle i den allierte seieren, hadde seiersmaktene, inkludert Frankrike, som mål å beholde økonomisk kontroll og dra nytte av sine tidligere kolonier selv om verden beveget seg mot avkolonisering.
Dette inkluderte etableringen av nye valutasystemer, hvor den franske lederen Charles De Gaulle opprettet valutaer samlet kjent som CFA Franc i 1945 for tidligere kolonier i den vestlige og sentrale sonen.
Etter hvert som presset for politisk uavhengighet ble sterkere på slutten av 1950-tallet, organiserte Frankrike folkeavstemninger i sine afrikanske kolonier for å stemme om å godta en grunnlovsform som var utformet av franskmennene.
Guinea, som tidligere ble ledet av fagforeningsmannen Sekou Toure, motsatte seg å godta den franske grunnloven og stemte overveldende imot den. I et rasende svar trakk De Gaulles regjering alle franske administratorer ut av Guinea og tok grep for å sabotere landets infrastruktur og ressurser. De harde tiltakene fra Paris hadde som mål å tjene som eksempel på hva som ville skje med enhver tidligere fransk koloni som motsto Frankrikes agenda.
Under den kalde krigen utnyttet kommuniststatene slike handlinger ved å presentere seg som frigjørere og allierte av afrikanske land som søkte uavhengighet fra europeisk innflytelse. Dette har ført til at mange afrikanere ser på land som Russland som mer rettferdige partnere sammenlignet med Frankrike.
I løpet av årene har Frankrike demonstrert et mønster av å intervenere militært – over 50 ganger siden 1960 – i afrikanske land for å sikre regjeringer som forblir i samsvar med franske økonomiske interesser, spesielt knyttet til fortsatt bruk av CFA-francen.
Systemet som CFA-francen opererer med har historisk sett vært et av en fast valutakurs der valutaen har ubegrenset konvertibilitet, men er permanent knyttet til den franske valutaen, tidligere francen og deretter euroen.
Afrikansk valuta under fransk kontroll
Dette betyr at afrikanske land ikke kan påvirke verdien av sin egen valuta, og verdiforskjellen gjør at Frankrike kan kjøpe afrikanske produkter kunstig billig mens afrikanere kan kjøpe færre varer med pengene de veksler inn.
Enda verre, Frankrike krevde å få oppbevare, og dermed tjene på, valutareservene som eies av de tidligere koloniene, selv om kravet om å holde 50 prosent av deres valutareserver i en franskdrevet bank ble droppet for den vestlige sonen i 2019 .
Under denne ordningens mottok afrikanske stater et nominelt rentebeløp, men banken tjente på å låne ut kapitalen til høyere priser og oppnå massiv fortjeneste på afrikanske ressurser og arbeidskraft. Dette til tross for at mange land i det frankofone Afrika er store gulleksportører og dermed har et mangfold av alternativer for å skape formue for å støtte en valuta i alternative sentralbanker.
Mens CFA Franc-systemet har gitt noen fordeler når det gjelder stabilitet og forhindrer zimbabwisk hyperinflasjon, har det også blitt kritisert for å stille krav til afrikanske land som ikke stilles til mektigere nasjoner. Mangelen på kontroll over egen valuta har hindret økonomisk vekst og gjort disse landene sårbare for globale økonomiske sjokk.
Nordafrikanske stater som Tunisia, Algerie og Marokko valgte å forlate CFA-francen etter å ha oppnådd uavhengighet og har opplevd relativt høyere velstand. På samme måte viser Botswanas suksess med sin egen nasjonale valuta og riktig forvaltning at det kan føre til politisk stabilitet og økonomisk vekst, selv for mindre utviklede land.
Eksklusive rettigheter og privilegier
CFA Franc-systemet har vært den geopolitiske ekvivalenten til en far som insisterer på at han forvalter sparepengene til barna sine mens han utelater dem fra sitt testamente. Det er fordeler med å ha en handels- og valutasone, slik som den nåværende ECOWAS-unionen som dekker den vestlige delen av kontinentet, men ved design under CFA Franc-systemet har uavhengighet vært en illusjon som Frankrike har stjålet fra disse landene.
Frankrike har vært avhengig av Afrika for sin status som verdensmakt i mer enn et århundre. Blant andre privilegier det har sikret seg i postkoloniale traktater, har Frankrike hatt enerett til å selge militært utstyr til tidligere kolonier, og har førsterett til alle naturressurser som er oppdaget. Paris gjør stor bruk av disse privilegiene: Som bare et eksempel er 36,4 prosent av Frankrikes gass hentet fra det afrikanske kontinentet.
I tillegg dominerer et stort nettverk av fransk forretningsinteresser, som inkluderer store multinasjonale selskaper, bransjer som energi, kommunikasjon og transport i mange afrikanske land. Frankrikes regjering støtter også franske virksomheter i Afrika på flere måter, blant annet gjennom et enormt offentlig selskap kalt COFACE som garanterer fransk eksport til disse underutviklede markedene.
Mot selvstendighet og selvtillit
Denne økonomiske avhengigheten har bidratt til en videreføring av et system der afrikanske stater forblir svake, bøyelige og avhengige av ressurseksport, først og fremst til fordel for franske selskaper og interesser. I tillegg er afrikanske stater forpliktet til å alliere seg med Frankrike i enhver større konflikt, noe som er ytterligere eroderer deres nasjonale suverenitet.
Det afrikanske kontinentet lider av mange plager, men kanskje de mest vedvarende og ondskapsfulle er mangel på suverenitet og tilgang til kapital. I mellomtiden har mye av Europas velstand blitt hentet fra plyndring av det globale sør i århundrer.
Saken om Brussel, bygget på rikdommen fra den brutale utnyttelsen av Kongo under den belgiske kong Leopold II, er en sterk påminnelse om kolonialismens dypt forankrede virkning. Da monarkens forbrytelser mot menneskeheten ble oppdaget, ble han til slutt tvunget til å testamentere mesteparten av formuen til den belgiske staten ved sin død.
Da han ikke ønsket å gjøre det, tok han fatt på en enorm serie med offentlige arbeider for å bruke sine gevinster på å skape det moderne Brussel. Nå møtes EU og NATO der og holder frekt oppriktige foredrag om universelle menneskerettigheter mens de er omgitt av fortjenesten fra noen av de mest brutale tilfellene av undertrykkelse i menneskehetens historie.
Veien til å løse Afrikas problemer ligger hos ledere som kan riste av seg arven og gjenværende lenker fra kolonialismen, ledere som kan bidra til denne overgangen og gjøre det mulig for kontinentet å finne en ekte, hjemmelaget vei til uavhengighet og selvtillit.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle:
